Sanselig hyllest til månen

Kristin Aalen

Hva slags scenekunst passer for barn under to år? Ensemblet dybwikdans gir de aller minste en sanserik opplevelse.

Nils Christian Fossdal og Gerd Elise Aase i dybwikdans opptrer for barn fra 0 til 2 år under en måne laget av kunstner Elin Melberg. (Foto: Morten Berentsen, Rogaland teater)

Elleve smårollinger – noen på krabbestadiet, andre ferske i kunsten å gå – klynger seg til et voksent fang idet de tas imot ved inngangen til teaterhallen av en mann (Nils Christian Fossdal) kledd i røde fjær og et gullskjørt med små lyspærer sydd inn i stoffet på den ene siden. Han spiller på et instrument – en 11-strenget kantele – mens han svakt synger Måne, måne.

Skuespilleren forteller at kanskje er det bestefar som henger opp månen om kvelden. Så synger han ett vers av Byssan lull, koka kittelen full mens vi går inn og setter oss på gylne og røde puter. De voksne kan høre at vuggevisen til Taube er litt endret – den tredje månen er ikke gul, men rød.

Over et rundt speil som ligger midt på golvet, henger en gedigen måne i rødt silkestoff spekket med røde, grønne, gule kuler og små glassbiter. Oppå speilet sitter en kvinne (Gerd Elise Aase) og smiler. Med rolige bevegelser begynner hun å danse slik at man ser hennes vide, røde bukser og en gullkappe, også den med lyspærer som glitrer lik stjerner.

Krabber og går

De voksne har fått vite at barna kan bevege seg fritt i rommet. En jente gråter på mammas arm – er inntrykkene for overveldende? – mens Fossdal synger måne, måne til svak klimpring fra kantelen. Aase snurrer rundt i myke formasjoner.

Elin Melbergs blodrøde måne dominerer rommet der Nils Christian Fossdal utfolder seg i møte med de aller minste. (Foto: Rogaland teater)

Snart krabber et par babyer ut på golvet og inn på speilet. Jentas gråt stilner, andre barn vandrer rundt, noen lager lyder. Fossdal legger fra seg kantelen og synger dæ-dæ-do-de-lignende strofer mens en gutt peker på ham.

Det er stemningsfullt; likevel tenker jeg at nå bør det skje noe mer snart. Riktignok er Månemåne en konsertforestilling og ikke et teaterstykke, og de minste forventer ikke framdrift slik store barn gjør. Men dybwikdans burde kommet med et skifte i inntrykk noe tidligere.

Vendepunkt

Omsider skrus det varme lyset over i kjøligblått mens Fossdal lager blåselyder forsterket av et ekko. Et barn ler mens en fiolin sender bølgende toner over høyttalerne. Fossdal danser rundt, flagrer med de illrøde fjærene i jakken sin og lager fuglelyder.

Jenta gråter på ny, mamma trøster, mens Aase snurrer den store månen rundt i rommet.

Snart kommer det varme lyset på igjen, fra høyttalerne høres glade toner mens månen sirkler rundt. Byssan-lull-verset synges raskere – syng med, oppfordrer Fossdal og får respons fra de voksne. En baby hikster hihi, danserne klapper og hopper, flere barn ler mens en gutt løper rundt og smiler.

Så inviteres alle til å skyve putene inn mot midten, legge seg ned, se opp på månen eller sjekke hva de ser i speilet – sitt eget ansikt eller den røde kulen.

Det hele er en fascinerende opplevelse, lydhør for at de minste trenger å ta inn farger, toner, lys og lyd i et tempo som ikke er oppjaget. Men vendepunktene i stemning burde likevel vært fordelt på en litt annen måte.

Publisert i Vårt Land 9. desember 2019

Månemåne

Konsertforestilling av dybwikdans

Anbefalt aldersgrense: 0-24 måneder

Kunstnerisk ansvarlig: Siri Dybwik

Musikk og lyd: Nils Christian Fossdal

Utøvere: Nils Christian Fossdal og Gerd Elise Aase

Scenografi: Kit Bjørn Petersen og Siri Dybwik

Månen er laget av: Elin Melberg

Sted: Teaterhallen, Rogaland Teater

Lengde: 40 minutter