Den vanskelige forsoningen med en alkoholisert mor

Kristin Aalen

Terningkast: 5

 

Det er sårt når voksne forteller om en barndom der foreldre sviktet. Steffan Strandberg får fram et vell av følelser i sin selvbiografiske film.

  Steffan Strandbergs alkoholiserte mor sa stadig til sønnene at hun elsket dem, men klarte aldri å leve opp til utsagnet, synes regissøren.

Steffan Strandbergs alkoholiserte mor sa stadig til sønnene at hun elsket dem, men klarte aldri å leve opp til utsagnet, synes regissøren.

Den svenske kulturredaktøren og forfatteren Åsa Linderborg skrev varmt om oppveksten hos en pappa som hun elsket – selv om han stinket av alkohol. I boka Meg eier ingen (filmatisert i 2013) er hun klar på at han valgte flasken og sviktet henne. I tenårene brøt hun helt med faren. De forsonte seg først da hun selv fikk et barn. I 50-årsalderen sluttet han å drikke og ble en fin morfar.

Ikke alle slike historier ender så godt. Nylig fortalte komiker Rune Andersen og hans tre søstre på tv om en grufull oppvekst på 1960-tallet i en høyblokk på Lund i Kristiansand. Der ble moren og de fire barna mobbet og slått av en alkoholisert far. Så krenkende var opplevelsene at de først 50 år etter klarer å snakke om det.

Alkoholisert mor

Noen kilometer unna og et tiår seinere vokste Steffan og Robert Strandberg opp i Skippergata i Kvadraturen, et steinkast fra Kristiansand domkirke. Foreldrene var skilt, og guttene bodde hos moren. Om kveldene syklet de gjennom domkirkeparken og så hvordan hun satt og drakk med kompiser.

Nå har Steffan laget en dokumentar i et forsøk på å forsone seg med barndommen og moren. Erfaringene synes å ha vært vondere for ham enn for den halvannet år yngre Robert, trolig fordi Steffan måtte ta ansvar for lillebroren.

  Brødrene Robert og Steffan ble overlatt til seg selv mens moren trakk inn kompiser til å fest i stua.

Brødrene Robert og Steffan ble overlatt til seg selv mens moren trakk inn kompiser til å fest i stua.

”Jeg har lyst til å slå mamma i trynet. Jeg ble ikke lei meg da hun døde”, sier regissøren på nåtidsplanet i filmen. Det høres brutalt ut, men blir forståelig da han forteller en episode der han som barn nærmet seg moren og gjengen hennes. ”Er ikke det guttungen din?” spør en kar og peker på Steffan. ”Nei”, ler moren.

Viktige perspektiv

Nå kan man saktens spørre om vi trenger flere slike historier om mislykkede foreldre og deres sorgtunge barn. Men det interessante er at Linderborg, Andersen og Strandberg setter hver sin oppvekst inn i en samfunnsmessig kontekst slik at vi lærer litt mer.

I Meg eier ingen er faren en traust industriarbeider som det ikke lenger er bruk for, derfor tyr han til flaska. I de to kristiansandshistoriene mangler forklaringen på hvorfor Andersens far ble en alkoholisert sjømann og hvorfor Strandbergs mor ble hekta på øl. I stedet får vi viktige perspektiv på årsakene til at barna ikke slapp unna:

I Andersens 1960-tallsbarndom manglet moren utdannelse og økonomi til å gå fra ektemannen med barna sine. I Strandbergs 1970-tallsbarndom var det ikke vanlig å ta foreldreretten fra en mor. Faren hans måtte føre saken helt til høyesterett før han fikk lov til å overta omsorgen for barna. Den natta pappa endelig kan hente dem hjem, er Steffan blitt 11 år gammel. Det burde skjedd langt tidligere.

Animerte sekvenser

Hvordan forteller man i et bildemedium om hendelser som knapt er foreviget av noe kamera?

Her har Strandberg valgt en sjelden sjangerblanding der han lar guttenes opplevelser av moren og hennes miljø bli animert. Lykkekastet er at regissøren har engasjert den israelske animatøren Yoni Goodman. Han huskes for den fremragende animasjonsfilmen Vals med Bashir om Israels invasjon av Libanon i 1982.

Goodmans grove, uskjønne stil er svært godt egnet til å skildre morens rufsete miljø. Samtidig får han fram ørsmå skiftninger i brødrenes ansikter som røper alt fra lengsel etter kjærlighet til smerte, for ikke å si skrekk. Det er rørende og hjerteskjærende å se på.

Også det belgiske selskapet Walking the Dog har bidratt fint til animasjonene. De tegnede sekvensene glir sømløst inn og ut av det rike dokumentarfilmstoffet som Strandberg også benytter.

  Den virtuose gitaristen Olav Strandberg måtte kjempe i mange år for å få foreldreretten til sønnene sine.

Den virtuose gitaristen Olav Strandberg måtte kjempe i mange år for å få foreldreretten til sønnene sine.

Det andre lykketreffet er nemlig at faren, den virtuose gitaristen Olav Strandberg, kjøpte et 8 mm kamera som han brukte flittig da sønnene besøkte farmor i Vennesla. Slik kan regissøren balansere de vonde minnene med moren med de gode øyeblikkene hos ”Besta” der brødrene fikk leke og leve slik barn skal.

Etiske spørsmål

Det reiser seg selvfølgelig etiske spørsmål rundt selvbiografiske historier der forelderen som ruser seg, avbildes. Men 10 år etter at Strandbergs mor døde, mener jeg det kan forsvares at regissøren viser fotografier av henne som ung og som barn. Når han ikke selv gir svar på hvorfor livet skar seg for henne, kan vi feste vår undring til et ungpikeansikt og lure på hva som gikk galt.

Dramaturgien i Natta pappa henta oss er litt rotete. Klimaks som filmtittelen peker mot, blir pussig nok underfortalt. Men det vinglete manuset speiler samtidig de bitre følelsene hos regissøren. Han famler etter en måte å forsone seg på med en mor som stadig sa til sønnene ”jeg elsker dere”, men som aldri klarte å leve opp til utsagnet.

Den som ikke har opplevd en vond barndom, kan fristes til å be ofrene glatte over og tilgi slik at vi kan komme oss vekk fra det plagsomme. Men Strandbergs dokumentar viser med tyngde hvor ødeleggende det er for et barn ikke å bli tatt vare på.

Da må det ikke undre oss at filmen er så full av sinne.

Publisert i Vårt Land 12. oktober 2017.

Natta pappa henta oss

Animasjon Dokumentar

Regi/manus: Steffan Strandberg

Med: Steffan Strandberg, Olav Strandberg, Auen Elias Labdon, Gabriel Korneli Hammerseth, Kurt Baatz Strandberg, Robert Strandberg med flere.

Norge 2017

1 time 3 minutter

Aldersgrense: 9 år

Kristin Aalen