Filmpuslespill ironiserer over våre holdninger

Kristin Aalen

Terningkast: 5

Mang en filmskaper leier oss ved hånden for å vise fram sine ideer. Gullpalmevinner Ruben Östlund ber oss stort sett tolke selv.

  Kunstneren Julian (Dominic West) får snart nok av performancen der apemannen (Terry Notary) herjer under kunstmuseets middag for sponsorer og VIP-gjester.

Kunstneren Julian (Dominic West) får snart nok av performancen der apemannen (Terry Notary) herjer under kunstmuseets middag for sponsorer og VIP-gjester.

Visse aktører – samtidskunstmiljøet og et kynisk PR-byrå – får smake den svenske regissørens satiriske pisk i The Square. Men etniske skandinaver på velferdssamfunnets solside slipper heller ikke unna. I et puslespill av scener speiles våre holdninger til innvandrere som ber om hjelp. 

Östlund fletter lekent sammen en kunsteksperts private historie med lattervekkende ironisering over holdninger i museet der han jobber.

Det handler om Christian, kunstnerisk leder ved et samtidskunstmuseum i Stockholm, som skal åpne utstillingen ”Ruten”. (Verket påstås å være av kunstneren Lola Arias. Hun finnes i Argentina, men om hun vet at regissøren bruker hennes navn, er uklart.)

Ruten er en firkant lagt ned i bakken, utformet i brostein og avgrenset av lysrør. Museets mål er å lokke publikummere til å stå i ruten for å teste sin forventning til samfunnet. Firkanten ledsages av et vakkert budskap: ”Ruten er en frisone der tillit og omsorg råder. I den har vi – uten forskjell – like rettigheter og plikter.”

Östlunds film undersøker om teksten snakker sant eller bare er en utopi. Slik går regissøren rett inn i konseptkunsten som har dominert de siste 50 årene. Publikum skal ledes til å drøfte kunstens idé.

Provokativ og relasjonell kunst

Nå er det noe revolusjonært ved Östlunds fiktive kunstverk, som nok oppfattes sterkere av svensker enn av utlendinger.

  Stockholms slott er overtatt av kunstmuseet X-Royal, og kunstverket Ruten har fått erstatte den gammel statuen av kong Karl Johan XIV på plassen foran inngangen.

Stockholms slott er overtatt av kunstmuseet X-Royal, og kunstverket Ruten har fått erstatte den gammel statuen av kong Karl Johan XIV på plassen foran inngangen.

Stockholms slott er regelrett overtatt av kunstmuseet med det talende navnet X-Royal. Før utstillingsåpningen fjernes en 163 år gammel rytterstatue foran slottet for å gi plass til Ruten. Statuen framstiller kong Karl Johan XIV som regjerte under mottoet ”Folkets kärlek, min belöning”. En populærversjon av ”Ave Maria” øker den ironiske tonen.

Snart fester de museumsansatte i de kongelige gemakker og arrangerer en gallamiddag for VIP-personer i slottets saler. Östlund legger scenene ut som biter i et visuelt puslespill. Vi kan tolke det dithen at kongedømmet er avviklet.

Samtidig lever kunstverket Ruten opp til den franske kuratoren Nicolas Bourriauds teori om relasjonell estetikk. Han observerte på 1990-tallet at kunstnere var blitt stadig mer opptatt av å teste menneskelige relasjoner og sosiale kontekster.

I X-Royal-museet får publikum tilkjennegi hvordan det er å møte andre mennesker. Da Christian åpner utstillingen, ser man på veggen bak ham at 42 publikummere har trykket på knappen for tillit mens bare tre har signalisert mistillit til medmennesker.

Samtidig får et PR-byrå sitt pass påskrevet i måten de går fram på for å skape blest om Ruten. Deres hårreisende stunt er den mest latterliggjørende satiren jeg har sett på lenge.

Christians eget strev

Nå ville The Square blitt altfor tungt tilgjengelig dersom filmen bare ironiserte over samtidskunsten og dens teorier. Men Östlund har mye mer på lur.

  Samtidskunstmuseets kunstneriske leder, Christian Juel Nilsen (Claes Bang).

Samtidskunstmuseets kunstneriske leder, Christian Juel Nilsen (Claes Bang).

At filmen er blitt så fascinerende, skyldes at Christians museumsjobb stadig kryssklippes med hans private strev. Satiren oppstår da det like før utstillingsåpningen utvikler seg en bisarr historie der den kunstneriske lederen blir frastjålet mobil, lommebok og mansjettknapper.

Hans dumdristige jakt på eiendelene leder ham til en boligblokk med mange innvandrere. Regissørens gjentatte filming av trappehus sett ovenfra skaper en elegant repetisjon av kunstverkets firkantform.

Slik oppstår en ironisk kommentar til kunstverket Ruten som jo hevder at samfunnet er ”en frisone der tillit og omsorg råder”. Christian, en fraskilt tobarnspappa, er i utgangspunktet en dannet mann som er vennlig innstilt til byens tiggere og innvandrere. Nå settes hans kultiverte fasade kraftig på prøve.

Hva som skjer, må dere overraskes av selv. Östlund har en vidunderlig, overrumplende måte å fortelle på. Det er meget dyktig klippet sammen.

Frisone eller jungel

Har menneskene i velferdsstaten hevet seg over dyrene og jungelens lov? Har vi lykkes med å skape en frisone der vi tar ansvar for den som roper om hjelp, eller er det fortsatt den sterkestes rett som gjelder? Og hva seksuelle relasjoner angår: Oppfører menn i maktposisjon seg bare som testosteronstyrte erobrere mens kvinnene (i beste fall) får nyte å bli erobret?

  Går Christian stadig til sengs med kvinner fordi han har makt? Den pinlige samtalen mellom journalisten Anne (Elisabeth Moss) og museumssjef Juel Nilsen finner sted til bulderet fra stolskulpturen bak.

Går Christian stadig til sengs med kvinner fordi han har makt? Den pinlige samtalen mellom journalisten Anne (Elisabeth Moss) og museumssjef Juel Nilsen finner sted til bulderet fra stolskulpturen bak.

Spørsmålene støttes av et bildespråk med burlignende gjerder, samt en avslørende dialog mellom Christian og journalisten han har gått til sengs med. Jungelmetaforen blir påtrengende i en kunstperformance som går aldeles av hengslene under gallamiddagen på slottet, skremmende gjennomført av en muskelbunt med apelignende framferd (Terry Notary).

Ender da The Square i en trist konstatering av at frisonen og solidariteten bare er en illusjon? Det oppløftende er at sluttscenene antyder et nei. Christian lærer faktisk noe av alt som skjer. For første gang blir regissøren en smule overtydelig idet han lar hovedpersonen innrømme at han har oppført seg egoistisk, dumt og fordomsfullt overfor innvandrerne i høyblokka.

Og da han følger sin datter til en turnoppvisning, oppdager vi at det ligger tillit i hvert hopp som jentene utfører, ellers hadde de aldri klart det. Slik signaliserer Östlund at et menneskelig samfunn ikke fungerer uten at vi hjelper hverandre.

Publisert i Vårt Land 28. september 2017.

 

The Square (Rutan)

Drama Komedie

Regi/manus: Ruben Östlund

Med: Claes Bang, Elisabeth Moss, Dominic West, Terry Notary

Sverige 2017

2 timer 25 minutter

Aldersgrense: 12 år

Kristin Aalen