Stillferdig bearbeiding av Utøya-mareritt

Kristin Aalen

Rekonstruksjon Utøya er et svensk forsøk på å minnes terrorhendelsene 22. juli 2011. Dokumentarens enkle virkemidler gjør at vi selv blir medskapere.

I et nakent filmstudio gjenskaper et knippe ungdommer hendelser fra terroraksjonen 22. juli 2011 slik fire av de overlevende husker dem.

Erik Poppe kom med Utøya 22. juli i vår, Paul Greengrass´ film 22. july blir tilgjengelig på Netflix fra 10. oktober, og nå viser Bergen filmfestival (BIFF) Rekonstruksjon Utøya før den får allmenn kinopremiere 19. oktober.

 Med et så hjerteskjærende stoff begynner vi – naturlig nok – å sammenligne framstillingene. Hvilken film er sterkest, hvilken regissør bruker de riktigste virkemidlene, hvem setter ugjerningsmannen for mye i sentrum, og så videre?

Svaret på slike spørsmål er helt avhengig av øynene som ser, av hvor nært den enkelte står det som skjedde den gang, og av hva man tåler av filmatiske framstillinger før følelsene skakes for mye.

Erik Poppes forsøk

Erik Poppes Utøya 22. juli, var en fiktiv rekonstruksjon filmet med amatørskuespillere i én tagning. Den inneholdt scener som er noe av det mest hjerteskjærende jeg har sett. Her framstilte han angst og samhold, smerte og omsorg mellom unge mennesker som aldri burde opplevd noe så forferdelig.

Filmen løftet fram de unges kamp for å overleve det ufattelige, og ga ny og viktig oppmerksomhet til de som ble drept, og de som overlevde. Poppe har etter min mening laget en meget respektfull og gripende fortelling om det AUF-erne gjennomgikk.

Men jeg har møtt en publikummer som syntes filmen var så grusom at han skulle ønske han ikke hadde sett den.

Enklere rekonstruksjon

Det er her filmeksperimentet til regissør Carl Javér blir et godt alternativ fordi det overlater mye mer til den enkelte seer.

Den svenske dokumentaristen benytter svært enkle virkemidler. I et filmstudio i Nord-Norge lar han en flokk ungdommer møte fire Utøya-overlevere, lytte til deres fortellinger og skape en rekonstruksjon så å si uten rekvisitter. Innimellom brukes scener fra naturen utenfor som pustepauser.

På det svarte golvet i den tomme hallen fester overleveren Rakel hvite teipstrimler for å markere stien der hun løp fra den falske politimannen. Mohammed teiper opp konturer av Storsalen samt markerer skrittene han så ugjerningsmannen ta utenfor kafébygget. Jenny skaper omrisset av teltet der hun og kjæresten lå og sov, mens Torje antyder den 15 meter høye klippen over vannet der han og broren Viljar tok sin tilflukt.

Så fyller vi inn og skaper bilder i hodet mens overleverne, en etter en, snakker om hvordan de gjemte seg, sågar ved å dukke under i det iskalde vannet. Hver av dem velger ulike måter å gjenskape lyden av skudd på, som å klappe i hendene eller slå med en hammer på et metallrør. En kulisse av en stein hales fram for å illudere at tre ungdommer ble liggende skutt der. Noe som skal ligne blod, brukes ikke.

Griper likevel

Det er både rørende og imponerende hvordan de fire fortellerne makter å gå inn i regissørens metode og bli filmet mens de reagerer på scenene som de andre ungdommene rekonstruerer. Den enkle metoden griper selv om den er blekere enn Poppes og krever mer meddiktning av oss.

Jeg har ikke sett Greengrass´ film ennå, men vet at han legger vekt på å synliggjøre Anders Behring Breivik som høyreekstrem terrorist, levendegjort av skuespiller Anders Danielsen Lie.

Carl Javérs dokumentar gjør som Poppe og avstår fra å legemliggjøre drapsmannen. Ungdommene som deltar, spiller utelukkende ofre eller er stand-in for overleverne. Sterkest inntrykk gjør det da Torje – den gang bare 14 år gammel – ser Viljar bli skutt fem ganger før han selv klarer å svømme rundt klippen som han kastet seg utfor.  

Poppes film gjorde et enda sterkere inntrykk på meg, også fordi han maktet å flette inn politiske refleksjoner som at «nå sier de sikkert at en muslim står bak» bomben i Oslo sentrum. «Ingen av oss har sagt det», svarer en annen AUF-leirdeltaker.

Det hindrer ikke at Javérs stilrene dokumentar er viktig bidrag til å holde minnet om 22. juli 2011 levende. Grusomheten i hva en høyreekstrem, etnisk norsk terrorist kunne finne på, må vi nemlig ikke glemme.

Publisert i Vårt Land 27. september 2018

Rekonstruksjon Utøya

Dokumentar

Regi: Carl Javér

Manus: Carl Javér og Fredrik Lange

Norge Sverige Danmark 2018

1 time 35 minutter