Kristin Aalen

**Det er ubegripelig hvor fiksert på perfekte kropper vår tids kultur er blitt. Dokumentaren Naken tar opp et viktig tema, men er for lite reflektert.**

*Dokumentarfilmskaper Jan Dalchow kaster klærne i et show hos nudist-aktivisten Gypsy Taub i San Francisco. (foto: Frank Alvegg)*

Selvfølgelig er det modig av programskaper Jan Dalchow å bruke sin personlige følelse av skam over egen kropp til å delta i prosjekter der han må kle av seg foran kamera. Begrunnelsen er at han fra barndommen av har slitt med et dårlig forhold til egen nakenhet og egen seksualitet. Han har oppdaget at mange kjenner seg igjen i dette, nå vil han i dokumentaren Naken finne ut hvorfor. Det har tatt ham over ti år å lage den.

1000 bodies project

Det absolutt beste i filmen er at Dalchow har sporet opp et kunstfotoprosjekt av den norske fotografen Kenneth Storland Myklebust. Det går ut på at mennesker i alle aldre og med all slags kroppsfasonger og -størrelser lar seg fotografere nakne slik den enkelte ønsker. Reglene er sånn: Man er alene i fotostudioet og utløser kamera selv ved hjelp av en fjernkontroll. Man får være helt naken, men kan bruke en ansiktsmaske etter eget ønske. Man får bare ta ett bilde.

Slik prosjektet framstilles i Naken, finnes det ikke noe klissete, kleint eller lummert ved disse naken-selfiene, snarere er det befriende mye humor i bildene. En svensk deltaker forteller at han har blitt mobbet fordi han er tykk. Han tror han ser fæl ut og er redd naken-selfien ikke blir bra nok. Men etter at bildet er tatt, er han fornøyd og stolt der han betrakter fotoet av sitt nakne jeg som tramper på ansiktsmasken. Det er en rørende seier.

Nakenstatister

Dalchow har også meldt seg på prosjektet A Song to... i Dansens hus (2015) der instruktør Mia Habib inviterte 50 mennesker til å være nakenstatister. Hun var inspirert av Gustav og Emanuel Vigelands framstilling av kropper i alle aldre og ville utforske hvordan det virker når en folkemasse – uten klær – invaderer scenen, løper og går, i sirkler og i par, kryper, bærer på hverandre, synger for seg selv, klatrer på veggen.

*Mannen som er blitt mobbet for sin kropp, opplever det som en seier å ta en naken-selfie i 1000 bodies project.*

Dalchow får fram hvor spent og nervøs han er før han kaster klærne sammen med de andre statistene. Glimtene fra forestillingen er riktig flotte, skjønt ordene filmskaperen låner fra instruktørens ambisjoner virker i overkant store: «Sammen stiller sårbare kropper massive eksistensielle spørsmål». Hvilke eksistensielle spørsmål dette er, forblir høyst uklart i dokumentaren.

Nudist-aktivister

Det tredje elementet i Dalchows film er et besøk i San Francisco i 2013 der han følger nudist-aktivisten Gypsy Taub som forgjeves kjemper mot at det da blir innført et nakenforbud i byen. Forbudet kommer som følge av at noen innbyggere misliker å se folk på gata uten en tråd.

Det hele er en stund artig, om enn bisart, men snart blir jeg lei av hvor mye tid filmskaperen bruker på Taubs kamp uten å besvare prinsipielle spørsmål som stiger ut av hendelsene: Er målet at mennesker skal slutte å gå med klær (helt umulig i et land med vårt klima) for å kunne frigjøre seg fra kroppsskam? Må vi bli som urfolk i Amazonas, Afrika eller Australia som går nakne rundt og bare så vidt dekker kjønnsorganet?

Og la oss hypotetisk si at vi vennet oss til å dingle åpent med pupper og penis i alles påsyn, ville vi da greid å kaste bort skjønnhetsidealene idet vi hev vekk klærne? Ville vi ikke fortsatt vurdere hverandres kropper og attributter med blikkets nådeløse bedømmelse?

Ukritisk om porno

Dalchow kommer midtveis med følgende refleksjon: «Pornobransjen er uten tvil en av de viktigste bidragsyterne til vårt forvrengte syn på perfekte nakne kropper.»

*Fra bryllupet til nudist-aktivisten Gypsy Taub i San Franciso.*

Det er isolert sett et klokt og innlysende utsagn. Men dessverre låter det fullstendig hult da filmskaperen i neste sekund bruker tid på en pornoprodusent i San Francisco. I glimt får vi se hvordan den kvinnelige pornofotografen Pamela Doré «Mr. Pam» lager en parodisk film om nevnte nakenforbud i San Francisco.

Men det Dalchow glemmer, er at de mannlige skuespillerne i pornosatiren, alle som én, har formfullendte, glatte, perfekte nakne kropper, dette han nettopp har sagt forvrenger vårt syn på hvordan vi bør se ut.

Det er pinlig ukritisk.

Tynn refleksjon. Som sagt er det modig at Dalchow i løpet av filmen går flere skritt når det gjelder å kle av seg i andres, les vårt påsyn. Men å bruke sin egen kroppsskam i en dokumentar om temaet er likevel et tveegget sverd. De seirene han vinner for seg privat, angår ikke nødvendigvis oss som ser på.

Derfor savner jeg en prinsipiell refleksjon som løfter temaet over i det allmennmenneskelige og kulturelle. Før pleide dokumentarer om nakenhet og sex å ha kirken som målskive. Det interessante er at Dalchow i Naken ikke bruker et eneste minutt på å skyte i den retningen.

I stedet lar han sin terapeut, Haakon Aars, reflektere over årsaker til kroppsskam. Dessverre kommer Aars bare med utsagn av typen «nakenhet kobles til seksualitet» og at media/sosiale medier har skylden.

Slike selvfølgeligheter blir rett og slett for overflatiske.

Publisert på vl.no 18. februar 2021

Din nakne kropp er bra nok

Det er ubegripelig hvor fiksert på perfekte kropper vår tids kultur er blitt. Dokumentaren Naken tar opp et viktig tema, men er for lite reflektert.

**Det er ubegripelig hvor fiksert på perfekte kropper vår tids kultur er blitt. Dokumentaren Naken tar opp et viktig tema, men er for lite reflektert.**