Hedvigs hevn

Tekst: Kristin Aalen Alle Foto: Odd Mehus, Den Nationale Scene

Henrik Ibsen ofret Hedvig for å gjenopprette balansen i det ekdalske hjem. Men på Den Nationale Scene forvandles Vildanden til et grufullt hevndrama.

Fotograf Hjalmar Ekdal (Jonatan Filip) før han får vite at Hedvig (Anne Sofie Kvalvik) ikke er hans biologiske datter. Det skyldes vennen Gregers Werles (Frode Bjorøy) trang til å avsløre vonde sannheter. (Foto: Odonale Scene)d Mehus, Den Nationale Scene)

Hvor dumme kan ikke voksne mennesker være? Hvilke fatale valg gjør vi ikke for å forfølge egne lyster og behov, uten å ense at det altfor ofte går ut over den svakeste part: Barnet.

Slike ømtålige problemstillinger ligger under Henrik Ibsens tragikomiske skuespill Vildanden. Dikteren lar den naive Gregers Werle gjøre livet ulevelig for 14-åringen Hedvig ved å insistere på å avdekke en vond sannhet i det ekdalske hus.  

På intrikat, men elegant vis får Ibsen lirket fram at Gina Ekdal har fått sin datter etter en affære med Gregers far, Håkon. Derfor har den gamle rikingen årlig betalt den lille, fattige familien penger til deres overlevelse. Fotoforretningen som Gina og Hjalmar Ekdal driver, har sannelig ikke gitt nok inntekter.

Livsløgnen

Du husker rett – Vildanden er skuespillet der husvennen, doktor Relling, skjenner på Gregers ved å si at «tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra ham med det samme.» Familielegens medisin er å gi personene en dose illusjoner slik at de kan makte å leve videre med sine livs nederlag – som Hedvigs bestefar, den gamle oberstløytnanten. Han går rundt på loftet og tror han skyter bjørner mens det egentlig bare er kaniner.

Gina (Susann Bugge Kambestad) er blitt god til å retusjere. Her i en scene sammen med doktor Relling (Sigmund Njøs Hovind).

Eller ta Hjalmar Ekdal, en fyr som stadig drømmer om en oppfinnelse han skal lage, men aldri lykkes med. Gina på sin side er blitt veldig god til å retusjere – forskjønne – fotografiene de tar i studioet sitt. Hun skjuler familiehemmeligheten så godt hun kan.

Fritt etter Ibsen

Når den amerikansk-litauiske regissøren Yana Ross setter opp Vildanden anno 2018 på Den Nationale Scene i Bergen, gjør hun det fritt etter det dikteren skrev i 1884.

Jeg bør ikke røpe på hvilken dypt sjokkerende måte hun kaster om på slutten. Det får holde å si at sonofferet som Hedvig utsetter seg selv for hos Ibsen, forvandles til et nådeløst hevndrama av Ross. Ironisk nok akkompagneres grusomhetene av den skjønne fredsbønnen i arien Casta diva fra Bellinis opera Norma.

Det har i årevis vært debattert om det er rett eller galt å forandre ikoniske teaterstykker av store diktere. Svaret er at det går an hvis endringen åpner for viktige innsikter.

Selv om hevnerscenen er godt løst med bruk av videokamera, er den samtidig så blodig, realistisk og repeterende at assosiasjonene går til amerikanske skytedrama. Jeg antar at Ross vil si: Det finnes mange skadeskutte villender og mange forsømte barn rundt om i verden – her ser dere hvorfor de tar hevnen i egen hånd.

Downs syndrom

Det andre, dristige grepet er at regissøren har valgt en person med Downs syndrom til å spille Hedvig, som i Ibsens versjon holder på å bli blind. Kan det gå bra?

Hedvig (Anne Sofie Kvalvik) blir det forsømte barnet.

Svaret er definitivt ja. Marte Wexelsen Goksøyr gjorde for en del år siden en utmerket prestasjon i stykket Jeg svarte på en drøm. Nå lykkes Anne Sofie Kvalvik på rørende vis i å tolke 14 år gamle Hedvig.

I en samtale med Gregers – som vi nå forstår er Hedvigs halvbror – klarer Kvalvik å formidle sorgen over at faren ikke er glad i henne lenger fordi hun ikke er datteren hans.

Det er en hjerteskjærende scene.

Fatale avsløringer

Mye i Ross´ oppsetning følger Ibsen trofast. Det starter så festlig med kandelabre og et bugnende langbord, høflig koseprat og søt dessertvin, men ender i et raseri som kan minne om den danske filmen Festen. Gregers er selv et skadeskutt barn som mener at faren Håkon – du med dine horer ­– drev sin første kone til selvmord. Da klarer han ikke å glede seg over farens nye flamme, Berta, ei heller bli partner i firmaet Werle.

Ross lever også opp til blandingen av tragedie og komikk som Ibsen la inn, og skuespillerne gjør en strålende jobb. Scenen der gamle Werle og hans nye brud vil ta bryllupsbilder i Ekdals fotostudio, er kostelig og breddfull av ironi mot den lykken som den nye kvinnen i hans liv utstråler.

Så fester Ross grepet for å bygge opp mot sin skremmende nytolkning – at det ikke er Hedvig, men de voksne rundt henne som blir straffet med døden for sine forsømmelser og synder. Dyreansikter projiseres på sideveggene – rev, tiger, kanin med flere – som så glir over i ansiktene til skuespillerne på scenen. Slik får vi en ubehagelig påminnelse om nattsiden i mennesket.

Harry Potter-nivå

Mye fungerer godt i forestillingen, men første del burde vært strammet inn. Jeg datt av da Ross introduserer den gode trollmannen Harry Potter og den onde Voldemort under feiringen av Hedvigs 14-årsdag. En av gavene hun får, er en tryllestav.

Hva er nå vitsen med dette, undret jeg?

Først etter hevnerscenen mot slutten faller det noenlunde på plass. Hedvig kommer ut på scenen og tryller alt det fryktelige godt igjen. Det skjer med noen vakre scenografiske løsninger der Kvalvik danser rundt i glede.

Slik mildnes den fæle slutten. Ross skaper et alternativ, en drøm om at foreldre og barn kan forsone seg med hverandre og stryke vekk det vonde sviket – som med en tryllestav.

Publisert i Vårt Land 14. september 2018

Vildanden

Fritt etter Henrik Ibsen

Konsept og regi: Yana Ross

Med: Anne Sofie Kvalvik, Susann Bugge Kambestad, Jonatan Filip, Svein Harry Schöttker-Hauge, Frode Bjorøy, Jon Ketil Johnsen, Sigmund Njøs Hovind, Irene Waage

Scenografi: Simona Bieksaite

Komponist: Jonas Redig

Lys: Ola Bråten

Video: Algridas Gradauskas

Dramaturgi: Morten Kjerstad

Sted: Den Nationale Scene, Bergen

2 timer 45 minutter