Kristin Aalen

Individets rett til å tenke selv og protestere mot overmakten skildres tankevekkende i et drama bygd på faktiske hendelser fra DDR i 1956.

*Lena omgitt av klassekameratene Erik, Theo, Paul og Kurt. At de stilltiende markerer dødsfallene blant demonstranter i Ungarn i 1956, får skjebnesvangre følger for deres videre skolegang i DDR.*

Vi har fått rikelig med filmer fra 2. verdenskrig og thrillere fra den kalde krigen på 1960-tallet. Men fortellinger om hva som skjedde i fasen etter 1945 og fram til Berlin-muren ble reist i 1961, er det færre av.

Her gir Ett minutts stillhet et interessant innblikk i tyskeres liv i den unge kommuniststaten DDR. Republikken ble etablert i 1949 i det som var sovjetisk okkupasjonssektor etter Hitler-Tysklands fall. De tre andre sektorene, styrt av de allierte maktene Storbritannia, USA og Frankrike, ble til Vest-Tyskland.

Filmen skildrer en hendelse som fant sted i en by som i dag heter Eisenhüttenstadt. Den ligger ved elva Oder like ved grensen til Polen og ble i 1950 organisert etter sosialistiske prinsipper under navnet Stalinstadt.

Regimet tillot ikke sine borgere å reise fra DDR til Vest-Tyskland fordi de fryktet hjerneflukt blant de unge. På 1950-tallet fantes det likevel ett smutthull som får en viktig rolle i filmen: Å ta toget til Øst-Berlin og videre til Vest-Berlin. Regissør Lars Kraume får fint fram hvordan passasjerene fra DDR ble nøye sjekket og måtte oppgi gode grunner for å reise til Vesten, samt love å komme tilbake.

Mange i Stalinstadts voksende befolkning fikk jobb i byens nye stålverk. Der arbeider far til en av filmens hovedpersoner, skoleeleven Theo. Fordi det er hardt å jobbe med det glødende metallet dag ut og dag inn, er arbeideren stolt over at hans eldste sønn går siste år på gymnaset og snart kan ta høyere utdannelse. Det vil gi ham helt andre yrkesmuligheter enn slitet i industrien.

*Theo og klassen hans havner i et vanskelig dilemma etter å ha trosset den sosialistiske skoleledelsen.*

Så inntreffer en skjebnesvanger hendelse som setter avgangseksamen og framtiden i DDR på spill for Theo og 27 medelever i klassen hans. Hvem de unge menneskene var i virkeligheten, vises på et dokumentarisk foto helt til slutt i filmen.

Opprøret i Ungarn

I dag er det som skjedde, nesten patetisk. Men dessverre finnes det nok av totalitære regimer verden over til at knepene for å kontrollere individer virker gjenkjennbare og troverdig skildret.

18-åringene Theo og hans venn Kurt tar toget til Vest-Berlin under påskudd av å skulle besøke graven til Kurts morfar. Det de egentlig vil, er å gå på kino for å se en film med den lettkledde jungelkvinnen Liane.

I kinosalen overrumples de vel så mye av en forfilm med Filmavisen som fortelles om Imre Nagy, Ungarns tidligere statsminister. Han hadde prøvd å distansere Ungarn fra Sovjetunionen, men ble tvunget til å fratre i 1953. Nå – i 1956 – leder han et ungarsk opprør, får guttene vite.

Da de forteller om dette hjemme i Stalinstadt, svarer fedrene at Nagy og hans tilhengere er kontrarevolusjonære oppviglere som vil ødelegge sosialismen.

Men i den forbudte radiosenderen RIAS Berlin, som guttene lytter til hos en onkel av kameraten Paul, meldes det at Ungarns mest berømte fotballspiller er blant de drepte frihetskjemperne.

Det blir gnisten som tenner en opprørsk brann hos tenåringene. Blir sosialister virkelig drept av sosialister? spør de fortvilet.

Ett minutts stillhet

Et flertall av ungdommene støtter Kurts forslag om å holde ett minutts stillhet i klasserommet til minne om de falne i Budapest. Men læreren som skal undervise dem i første time, blir rasende fordi han ikke forstår hvorfor elevene tier stille.

For oss i trygge, demokratiske Norge framstår markeringen som en bagatell. Men den kommunistiske skoleledelsen stempler straks handlingen som forræderi mot den rette lære, inspirert av fascistene i Vesten.

*Utdanningsminister Lange (Burghart Klaußner) truer elevene som våger å opponere.*

Fra da av presses og tyranniseres Theo, Kurt og medelevene av rektor og skolestyrets leder. Sistnevnte ter seg som en snedig manipulator (iskaldt spilt av Jördis Triebel). Sågar DDRs utdanningsminister, skremmende gestaltet av Burghart Klaußner, kommer på besøk og truer elevene med utvisning og utestengelse fra all videre utdannelse i landet.

God karaktertegning

Ett minutts stillhet kunne fort ha blitt en støvete film fra en epoke som heldigvis er forbi. Når dramaet likevel griper tak, er det fordi regissør Kraume setter de viktigste elevene inn i en familiekontekst som gjør inntrykk.

Gradvis forstår vi at de nære vennene er sønner av kvinner og menn med høyst ulik historie under 2. verdenskrig. Kurts morfar – han som ligger på kirkegården i Vest-Berlin – var nazist, noe Kurts autoritære far stadig trekker fram som forkastelig.

Klassekameraten Erik tror på sin side at hans avdøde far var en revolusjonær sosialist som ble drept av nazistene. Denne oppfatningen avsløres på kynisk vis av skoleledelsen som en grufull løgn, noe som får tragiske ringvirkninger for Erik og fører til hjerteskjærende dramatikk. Også Theos rettskafne far, industriarbeideren, har skjulte sider som han ikke snakker høyt om, i frykt for at det kan skade sønnen.

*Elever som ikke adlyder, er stemples som fascister i DDR-staten.*

Bare Pauls onkel, han med den forbudte radioen, tør å være opposisjonell. Overfor tenåringene setter han navn på det de har gjort: Dere er statsfiendtlige.

Forsoning mulig

Hva så med mødrene? I et hierarkisk oppbygd samfunn der alle passer på hverandre og mange blir angivere, er det lite spillerom for å stå imot når skoleledelsen vil straffe ett-minutts-protestantene. Kvinnene velger taust å støtte sine barn når disse på drastisk vis vil sikre sin egen utdannelse og framtid utenfor DDR.

I filmer som levendegjør individets kamp mot overmakten, vil systemets talspersoner nødvendigvis framstå som onde, gjerne uten snev av menneskelig empati.

Likevel oppleves det ofte som en kunstnerisk styrke hvis filmskaperen antyder at enkelte maktpersoner kan endre seg. Det gjelder for en av mennene i Ett minutts stillhet. Dermed ender filmen på en optimistisk tone som viser at anger og forsoning er mulig selv etter at mye har gått galt mellom fedre og sønner.

Publisert i Vårt Land 1. november 2018

Fedre og sønner i diktaturets tid

Individets rett til å tenke selv og protestere mot overmakten skildres tankevekkende i et drama bygd på faktiske hendelser fra DDR i 1956.