Kristin Aalen

**Det kan lyde politisk korrekt at hovedpersonene i Roald Dahls Heksene er blitt afrikansk-amerikanske., pussig nok med innsikt i haitisk voodoo-tradisjon.**

*Bestemor (Octavia Spencer) er full av omsorg for barnebarnet sitt etter at gutten er blitt forvandlet til en mus. (Foto: SF Studios/Warner)*

Nordmenn som har lest Heksene (1983) for sine barn, vil huske at den navnløse gutten – i likhet med Roald Dahl selv – har norske slektsrøtter. På bestemors fang i Norge, etter at foreldrene hans har omkommet i en trafikkulykke, får han høre historier om hekser. De har ett mål: Å drepe barn. Senere, da gutt og bestemor har flyttet til England, forteller hun at de grusomme heksene også opererer der. Her finner hovedhandlingen sted, inspirert av norske folkeeventyr fulle av farlige hekser og troll, som forfatteren hadde hørt som barn.

Men i nyinnspillingen (første filmatisering kom i 1990) må vi svelge at hendelsene er flyttet til den amerikanske sørstaten Alabama. Helten er svart, bestemor likeså. Jeg lurte først på hvorfor, men mistenker at bestemors kompetanse i voodoo-religion og -mystikk er en forklaring. Regissør Robert Zemeckis og hans svarte medmanusforfatter Kenya Barris må ha følt at hennes innsikt som voodoo-prestinne – slik vi kan møte den i afro-karibisk kultur også i USA – erstatter erfaringene til bokens norske bestemor. Nå vel, det gjøres ikke mye ut av voodoo-trylleriet, bare nok til at vi forstår at hun forstår seg på en åndelig verden. Octavia Spencer spiller bestemor med kløkt og varme.

Svak åpning

Dahls grunnfortelling er beholdt i den nye filmen, men Zemeckis har tatt seg noen friheter. Et lite vellykket påfunn er en rammefortelling der gutten som voksen viser en visuelt kjedelig lysbildeserie for å formidle til nye barn at hekser finnes. Her burde filmskaperne gått rett på trafikkulykken og fått fram den sørgende guttens reaksjon på bestemors historier om at heksene dreper barn.

*Storheksa (Anne Hathaway) og hennes fæle medhekser har inntatt Hotell Magnificent. (Foto: SF Studios/Warner)*

Men så drar det seg bra til – møtet med en heks som lokker gutten med en karamell mens en slange snor seg rundt armen hennes, gir frysninger. Bestemor forstår at noe fryktelig er i gjære og tar ham med til kystens fineste hotell (man kan saktens lure på hvordan hun har råd til det, noe filmen løser greit til slutt).

Sentrale aktører introduseres effektivt: Nytt er at Storheksa (giftig spilt av Anne Hathaway) har med en svart katt som bryter med kjæledyrreglene til hotelldirektør Stringer (strålende tolket av Stanley Tucci). Årsmøtet til Det Kongelige Selskap til Bekjempelse av Barnemishandling åpner i konferansesalen. Bak barrikaderte dører avslører de fjonge kvinnene at de er parykkledde hekser med klør og tåløse føtter. Den matglade guttungen Bruno tror han skal få sjokolade av den tilsynelatende snille damen, men hun er den infame Storheksa som forgifter ham med tidsinnstilt musemakermiddel. Vår heltegutt ligger i kulissene og ser på i stigende skrekk – helt til også han fanges og forvandles til en mus, skremmende framstilt ved hjelp av dataanimasjon. Til og med den hvite musa som vi tror er heltens kjæledyr, viser seg å være en fortrollet jente, Daisy.

Skrekk og gru

En kollega fortalte meg at da hun skulle lese en Roald Dahl-bok for sin lille datter, oppdaget hun til sin forundring at handlingens element av skrekk og gru gjorde et helt annet inntrykk på henne som voksen enn det hun husket fra sin egen barndom.

Det er en interessant refleksjon. Som foreldre frykter vi alt ondt og fælt som kunne komme til å ramme barna våre, og vil så gjerne beskytte dem mot nettopp slikt. Barn, derimot, (kanskje ikke de med ekstra følsomme sinn) tåler godt å høre om makabre ting fordi de ikke forstår rekkevidden hvis det hadde hendt i virkelighetens verden. Dahls eventyrinnpakkede skrekk er et middel til å hanskes med det onde, skumle og forferdelige. Overdrivelsene skaper skrekkblandet fryd, overdrivelser som i filmen uttrykkes godt ved at Storheksas armer blir stadig lengre idet hun skal fange musene, kvinneansiktenes smil vrenges til umenneskelige grimaser og metamorfosen fra menneske til pelskledd mus skjer lynraskt.

*Tre barn forvandlet til mus: Fra venstre Bruno, i midten Daisy og til høyre gutten, fortellingens helt. (Foto: SF Studios/Warner)*

Dahls skildring av at det finnes hekser som vil barn til livs, speiler reelle møter med autoritære voksne som herser og herjer med barn. Foreldrene til Bruno tåler ikke at gutten deres alltid spiser – enda vanskeligere har de for å godta sønnen når han ser ut som en feit mus. Bestemor, derimot, elsker barnebarnet sitt for den han er, enten han er gutt eller musegutt.

Bekjempe det onde

Zemeckis har lagt inn en viktig handlingsvri for å forsterke dramatikken mot slutten. Dermed får vi et generaloppgjør mellom Storheksa og bestemor/gutten. Jeg røper ikke annet enn at påfunnet med katten får en strålende funksjon i filmens finale.

Dermed blir den rensende katarsisfølelsen hos kinogjengeren enda sterkere enn etter å ha lest boken: Å, så herlig at bestemor og musegutten er oppfinnsomme i å bekjempe de onde kreftene og beskytte barn mot folk som ikke vil dem vel. Man går nærmest lykkelig ut av kinosalen i glede over den søte hevn over heksene. Bare se selv.

Anmeldelsen er skrevet på grunnlag av den engelske originalen. Filmen vises også med norsk dubbing.

Publiser i Vårt Land 22. mai 2021

Dahls grufulle hekser forflyttet til USA

Det kan lyde politisk korrekt at hovedpersonene i Roald Dahls Heksene er blitt afrikansk-amerikanske., pussig nok med innsikt i haitisk voodoo-tradisjon.

**Det kan lyde politisk korrekt at hovedpersonene i Roald Dahls Heksene er blitt afrikansk-amerikanske., pussig nok med innsikt i haitisk voodoo-tradisjon.**