Finske Aki Kaurismäki i tetsjiktet i Berlin

Kristin Aalen

KOMMENTAR

Skjebnen til en syrisk flyktning i Finland og en transkjønnet person i Chile er filmer som peker seg ut i Berlinalens hovedkonkurranse så langt.

  Den syriske flyktningen Khaleed (Sherwan Haji) og restauranteieren Wickström (Sakari Kuosmanen).

Den syriske flyktningen Khaleed (Sherwan Haji) og restauranteieren Wickström (Sakari Kuosmanen).

Få kan følge filmfestivalen i Berlin i hele 10 dager. Kanskje valgte jeg rett i år ved å begynne på dag 4. Skal jeg tro kollegaer, har de første åtte av i alt 18 hovedkonkurransefilmer ikke vært av de mest minneverdige.

Jo, det er ett unntak mange snakker og skriver om: En fantastisk kvinne (Una mujer fantástica) av den chilenske regissøren Sebastián Lelio. Den handler om transkjønnede Marina som sitter alene igjen etter at elskeren Orlando brått har dødd.

Filmen iscenesetter hvordan Orlandos tidligere kone og familie sliter med å godta Marinas transkjønnethet. Hun har en mannlig kropp, men slåss for å få leve ut sin identitet som kvinne.

  Daniela Vega som den transkjønnede Marina i "En fantastisk kvinne" av Sebastián Lelio.

Daniela Vega som den transkjønnede Marina i "En fantastisk kvinne" av Sebastián Lelio.

Flere peker på skuespiller Daniela Vega som en kandidat til Beste kvinnelige hovedrolle, ifølge filmkritikere som har sett dramaet.

Flyktning i Finland

Den andre siden av håp av Aki Kaurismäki er min favoritt blant de åtte konkurransefilmene jeg har sett.

Den finske regissøren er kjent for sine ytterst stilsikre, originale og melankolske fortellinger. De har tidligere handlet om arbeidsløshet og hjemløshet, og i Le Havre (2011) slo han et slag for å hjelpe en illegal innvandrer.

Nå tar han problematikken hjem til Finland ved å la en syrisk flyktning, Khaled, stiger ut av lasterommet på et skip som nettopp har ankommet Helsinki. Syreren søker straks om asyl, men tvinges gjennom en vond byråkratisk kvern som på intet vis leder til noe godt resultat.

De som hater, de som hjelper

Men Kaurismäki nøyer seg ikke med å sette finsk immigrasjonspolitikk i et grelt lys. Han forfølger også historien om en handelsreisende – Walter Wickström – som er lei av å selge skjorter og heller vil sette sparepengene sine i å bli restauranteier.

Snart fletter Wickströms og Khaleeds fortelling sammen til en sårmunter historie om finner som hater, men også de som hjelpe papirløse flyktninger. Nok sagt.

  En typisk Kaurismäki-scene: Skuespillere i stilisert positur.

En typisk Kaurismäki-scene: Skuespillere i stilisert positur.

Gjensynet med Kaurimäkis visuelle fingeravtrykk er herlig. Nok en gang får vi se forunderlig stiliserte, nesten stivnede bilder der oppstilte, gjerne røykende skuespillere kikker ut i luften, betrakter noe, venter på noen. Det hele akkompagneres perfekt av melankolsk musikk, ofte framført av rufsete band.

Den andre siden av håp ble meget god mottatt på pressevisningen i festivalpalasset. Jeg vil bli meget forbauset om juryen ikke belønner filmen med en pris.

Dette underbygges også av Berlinalens tradisjon for å ville være politisk bevisst, gjerne venstreradikal. I fjor gikk for eksempel Gullbjørnen til den hjerteskjærende dokumentaren ”Havet brenner” som viste innsatsen til italiensk kystvakt for å berge båtflyktninger ved Lampedusa.

Det kan selvfølgelig får årets jurypresident, Paul Verhoven, og hans jurymedlemmer til å synes at da har flyktningkrisen fått nok oppmerksomhet. Men de bør like gjerne argumentere med at utfordringen er blant vår tids viktigste spørsmål.

Brasils nasjonalhelt

Et interessant drama fra 1700-tallets Brasil er Joaquim av den Marcelo Gomes der han forteller om landets nasjonalhelt Joaquim José da Silva Xavier, populært kalt Tiradentes. Filmen viser de ulike sosiale lagene i kolonisamfunnet, der indianere og mestiser (en blanding av indianer og hvit) som mestrer jungelens utfordringer, befinner seg på bunn, mens svarte slaver står et lite hakk over og betjener portugiserne.

  Joaquim (Júlio Machado) og hans elskerinne Blackie.

Joaquim (Júlio Machado) og hans elskerinne Blackie.

Men også blant de hvite er det et nådeløst hierarki. Løytnant Joaquim blir herset med av sine overordnede og sendt inn i jungelen for å lete opp gull som dronning Maria 1. av Portugal vil ha stadig mer av.

I løpet av en utmattende gulljakt går det opp for Joaquim hvilke enorme klasseforskjeller som råder i Brasil. Dermed utvikler han seg til å bli en opprører mot kolonimakten, inspirert av liberale ideer fra Nord-Amerika. De revolusjonære, ledet av en gruppe prester og en forfatter, mislykkes imidlertid fatalt. Joaquim straffes med døden i 1792 – i filmen halshugd og partert, i virkeligheten hengt.

Regissør Gomes lykkes meget godt i å få fram rasismen og korrupsjonen i det gamle kolonilandet, samt skildre en tid fylt av råskap og kynisme. Joaquim fortjener en pris.

Familier som strever

For øvrig har konkurransen presentert flere drama om familier som strever, uten at disse utmerker seg spesielt. Helle Nächte (Lyse netter) av tyske Thomas Arslan, i stor grad spilt inn i Nord-Norge, er en for ordinær, langtsomtflytende far-sønn-fortelling.

  Godt spill av Stellan Skarsgård og Nina Hoss i "Return to Montauk" av Volker Schlöndorff.

Godt spill av Stellan Skarsgård og Nina Hoss i "Return to Montauk" av Volker Schlöndorff.

Return to Montauk av Volker Schlöndorff iscenesetter en godt voksen manns tilbakeblikk på og gjensyn med en kvinne han en gang sviktet. Dramaet bygger på en roman av den sveitsiske forfatteren Max Frisch. Stellan Skarsgård og Nina Hoss gjør utmerkede rolleprestasjoner. Men filmen går inn i rekken av historier om eldre menn som angrer på det viktigste de gjorde eller lot være å gjøre.

Mr. Long av den japanske Sabu (pseudonym for Hiroyuki Tanaka) skildrer en taiwansk leiemorder på oppdrag i Tokyo. Der mislykkes han fatalt og blir hardt skadet. Mens han gjemmer seg i en liten landsby for å pleie sine sår, blir han kjent med en stoffavhengig mor og hennes lille sønn. Det får avgjørende følger for leiemorderen, Mr. Long. Etter flere blodige scener er sluttscenen befriende humanistisk, men filmen er altfor lang.

Kvinneblikk på familien

Det er en velkjent at filmbransjen domineres av mannlige regissører. Jeg har sett bidragene fra to av de tre kvinnene bak kamera i hovedkonkurransen.

  Skandale på skandale. I stolen sitter verten (Timothy Spall), blant gjestene sees Cillian Murphy, Emily Mortimer og Patricia Clarkson.

Skandale på skandale. I stolen sitter verten (Timothy Spall), blant gjestene sees Cillian Murphy, Emily Mortimer og Patricia Clarkson.

Britiske Sally Potter høstet høylytt latter med sin skildring av et middagsselskap, The Party, som går så fullstendig galt. Et stjernelag av skuespillere, blant dem Cillian Murphy, Kristin Scott Thomas, Bruno Ganz, Timothy Spall og Patricia Clarkson, får det ene etter det andre skjelettet til å ramle ut av skapet under feiringen av at politikeren Janet har blitt Labours skyggeminister for helsespørsmål. Her er det mye herlig svart humor, enten man får med seg de små stikkene regissøren retter mot aktuell britisk helsepolitikk eller bare nyter karikeringen av moteriktige, ofte hyklerske synspunkter.

Atskillig dystrere blir portugisiske Teresa Villaverde da hun i Colo saumfarer en familie i oppløsning fordi faren er arbeidsløs, moren tjener for lite og tenåringsdatteren mister troen på framtida. Regissøren vil vise hvordan finanskrisen griper inn i vanlige folks hverdag og ødelegger deres evne til sunne samliv.

Svak konkurranse

Alt i alt fester inntrykket seg av et svakt konkurranseprogram på Berlinalen 2017.

Dessverre reiser jeg hjem før visningen av Calin Peter Netzers film Ana, mon amour. Denne regissøren hører med i rekken av rumenere som har gjort det bemerkelsesverdig godt det siste tiåret. Han huskes ikke minst for ”Mor og sønn” som han vant Gullbjørnen for i Berlin for fire år siden.

Er det han som skal redde konkurransen i år?

Berlinalen

Hva: Den 67. internasjonale filmfestivalen i Berlin

Når: 9.-19. februar

Konkurranse: 18 filmer konkurrerer om Gullbjørnen og Sølvbjørner i sju kategorier.

Jury: Ledes i år av Paul Verhoven (nederlandsk regissør), skuespillerne Maggie Gyllenhaal (USA), Diego Luna (Mexico), Dora Bouchoucha Fourati (produsent fra Tunis), Wang Quan'an (regissør, Kina), skuespiller Julia Jentsch (Tyskland) og kunstner Olafur Eliasson (Island).

Kristin Aalen