Kveding for entusiastene

Kristin Aalen

Terningkast: 3

KVAR SONG EI SOGE

”Kvar song ei soge” skaper ambivalens. Kvederne i Telemark er sannelig verdt å ta vare på, men dokumentaren gir for lite til å fenge utover de som allerede kjenner tradisjonen.

Kveder Hillborg Romtveit sier at ”eg trur at hadde eg ikkje songe, so hadde eg sikkert vore galen”.

Det var denne ukas regnvåte mandagsmorgen. Én time før jeg skal se Aaslaug Vaas dokumentar om kvedertradisjonen i Telemark, leser jeg artikkelen ”Hyller hverdag fra bussetet” i Klassekampen.

Den handler om regissør Jim Jarmusch som synger de små tingenes pris i sin siste film, ”Paterson”. Der skildrer han en taus bussjåfør som skriver dikt om fyrstikkesker og regnvær i pausene mellom kjøreturene.

- Mange filmer har altfor mye handling, uttaler den amerikanske regissøren til avisens utsendte. Jarmusch har laget en film med en poetisk struktur over sju dager, nesten som vers i et dikt.

Avisskribenten peker på faren ved et slikt filmprosjekt, nemlig at noen seere ikke klarer å forholde seg til en film der handlingen er så spinkel og stemning får tilsvarende mer plass. Det er en risiko Jarmusch erkjenner, men ikke bryr seg om.

Resonansbakgrunn

Artikkelen ligger som en resonansbakgrunn mens jeg ser Vaas film. Snart stamper jeg i ambivalensens irriterende myr. Engasjerer denne handlingsfattige, stemningsskapende dokumentaren nok?

Regissøren fletter sammen scener der eldre, middelaldrende, unge og barn framfører kvad og folketoner med forsiringer og ”kruseduller”, i tråd med syngemåten i norsk folkemusikktradisjon og hardingfelas tonespråk.

Også barna i Møsstrond kveder og spiller folkemusikk.

Opptak fra sofakrok, skoleavslutning og andre fellessamvær viser hvor integrert sangkulturen er i hverdag og fest i Vinje kommune. Kveder Hillborg Romtveit sier at ”eg trur at hadde eg ikkje songe, so hadde eg sikkert vore galen”. For dialektinteresserte seere – jeg er en av dem - er det en godbit at filmen er tekstet på telemarksmålet vi hører.

Samtidig antyder utsagn fra en av de kvedende ungdommene at det er de eldste som kan tradisjonen best. Det er altså ikke en selvfølge at nye generasjoner vil bære arven videre, skjønt Vaa gir flere eksempler på at barna kveder i vei.

Sangscenene avløses av bygdefolkets vandringer og barns lek i høyfjellet på og rundt Møsvatn.

Savner mer kunnskap

På filmweb.no sier Vaa at hun ønsker ”å rette oppmerksomheten mot hverdagens estetikk og etikk,” til forveksling lik Jarmusch´ ambisjon.

Isen ligger tjukk på Møsvatn. Men er den tjukk nok?

Vel og bra. Men det er noe irriterende med regissører som forklarer seg i eksterne intervjuer mens de blir sparsomme i selve filmen med kunnskap for den som ikke kjenner tema godt nok. Hvorfor må jeg lese i etterkant at Møsstrond ligger 900 meter over havet, tett innpå Hardangervidda, og at bygda er nesten veiløs og har bare 115 innbyggere?

Vinterbilder av store mengder is som blir liggende på land, viser følgene av oppdemming til en gammel kraftstasjon, noe sangerne også kveder om. Men kunne ikke dokumentaren opplyse mer om at Hydro i 1904 demmet opp Telemarks største innsjø, og hvordan bygdefolket har levd med dette gjennom årene?

Slik blir ”Kvar song ei soge” en vakker, handlingssvak film som dessverre holder meg, et bymenneske uten telemarksrøtter, på armlengdes avstand. Og det var neppe meningen.

Kvar song ei soge

Dokumentar

Regi: Aaslaug Vaa

Manus: Vaa og Virginie Surdej

Medvirkende: Inger Lien, Hillborg Romtveit, Marthe og Jarle Nordjordet, Britt Karin og Halvor Nordjordet, Jon Inge og Ragnhild Øverbø Særsland, Randi Øverbø Hove, Kjell Hove, Einar Øverbø, Trygve Vågen, Birgit Landsverk og Lars Erik Skjøtskift Øygarden.

Norge 2016

1 time 11 minutter.

Aldersgrense: Tillatt for alle