Jakten på en forfar i de dødes land

Kristin Aalen

Terningkast: 4

Det lyder drøyt at to tredeler av en barnefilm beveger seg blant skjeletter. Men animasjonen er så livlig at dødningene blir et hyggelig bekjentskap.

  I de dødes rike får Miguel en ny venn, Hector, som er med ham for å lete etter den forsvunne tippoldefaren.

I de dødes rike får Miguel en ny venn, Hector, som er med ham for å lete etter den forsvunne tippoldefaren.

Det fantastiske med tegne- og animasjonsfilm er at det fysisk skremmende med døde mennesker kan mildnes og retusjeres vekk. Visst er beinranglene utstyrt med magre hodeskaller, men samtidig er de gitt øyne, hår og sminke, kjoler og bukser, noe som forvandler dem til ganske menneskelige og ikke særlig skumle vesener det er lett å le av.

Så da 12 år gamle Miguel lokkes til å besøke de dødes land for å finne sin forsvunne tippeoldefar, får vi en fortelling som passer greit for barn fra seks år og oppover. Noen litt truende, fargerike fabeldyr gir en ekstra dose skrekkblandet fryd mens gode norske stemmer øker den hyggelige tonen.

De dødes dag

Som Vårt Land skrev nylig, har store eksistensielle tema dukket opp i Disneys barnefilmer etter at selskapet slo seg sammen med animasjonsselskapet Pixar i 2006.

Det ville vært utenkelig for Disney før i tiden å framstille døden som en fest. Men med Pixar med på laget har regissør Lee Unkrich fått grønt lys til å utnytte de fargerike opptogene rundt Dia de los Muertos – De dødes dag.

Festlighetene bygger på tusenårige indianske tradisjoner og ble opprinnelig feiret i juni/juli. Men etter den spanske koloniseringen i 1519 ble festen flyttet til november og slått sammen med de katolske Alle sjelers dag og Allehelgensdag.

  Miguel og hans hundevenn Dante på broen over til De dødes rike.

Miguel og hans hundevenn Dante på broen over til De dødes rike.

Tradisjonen med å kle seg ut og sminke seg som dødninger vedlikeholdes også av den meksikansk-ættede befolkningen i USA. Det er en viktig grunn til at amerikansk filmindustri tør å satse på en tradisjon som for hvite befolkningsgrupper kan virke noe makaber.

Memento mori

Dia de los Muertos blir ofte brukt som bevis på meksikanernes vilje til å le av døden. Tragisk nok kan de virkelig trenge en slik innstilling – bare i løpet av de første 11 månedene i 2017 ble over 23.000 mennesker drept i Mexico i krigen mot mektige narkotikakarteller.

Vi i dagens trygge Norge har glemt at Europa i senmiddelalderen hadde et lignende behov for kunstnerisk å synliggjøre dødens innhogg. Maleriet Dance Macabre i Nicolai-kirken i Tallinn i Estland (et lignende bilde kalt Totentanz ble ødelagt i Lübeck under 2. verdenskrig) er rester av en allegorisjanger som demonstrerer at døden rammer alle uavhengig av klasse.

Motivet består av en rekke skjeletter som inviterer representanter fra alle samfunnslag –paven, keiserien, kongen, dronningen, barnet og arbeideren – til å danse av sted mot graven. Man antar at Svartedauen så vel som Hundreårskrigen i Frankrike skapte et behov for å minne om døden som en brå hendelse. Bak lå formaningen om å forberede seg religiøst på livets slutt.

Men døden vekket også et hysterisk begjær etter latter mens det ennå var mulig – en siste dans som en kald trøst.

Familiefortelling

En gjenganger i den meksikanske feiringen er La Catrina, et kvinnelig skjelett med en overdådig, fjærpyntet hatt. Hun regnes som et ikon som symboliserer aristokratiets død og har den samme samfunnskritiske kraften som det nevnte Dans Macabre-motivet: Også de rike må dø, her er alle like.

Denne dimensjonen er dessverre helt borte i Coco. Her handler det utelukkende om å styrke båndene og forpliktelsene mellom generasjoner i en familie.

  Bestemoren til Miguel har sørget for å bygge et overdådig alter for de døde i familien, unntatt tippoldefaren.

Bestemoren til Miguel har sørget for å bygge et overdådig alter for de døde i familien, unntatt tippoldefaren.

Animasjonen får raskt fram essensielle trekk ved festen for de døde: Miguels familie har bygd opp et alter, pyntet det med oransje fløyelsblomster, lys og røkelse, søtsaker og frukt. På små hyller står bildene av forfedrene som et tegn til dem om at de er husket og at sjelene er velkomne tilbake på besøk.

En typisk detalj fra et meksikansk alter for de døde – papirklippet – utnyttes godt visuelt i filmens åpning. Via et vell av fargerike klipp forteller Miguel sin slektshistorie og skisserer tragedien som skal drive fortellingen videre: Om tippoldefaren, en dyktig musiker, som brått ble borte fra tippoldemor Imelda og deres datter Coco. Slik åpnes et sår i familien.  Tippoldefar er revet vekk fra familiebildet. Hans sjel er på intet vis ønsket tilbake på visitt.

Ei heller tillates Miguel å forfølge sin drøm: Å bli en stor sanger og gitarist som forfaren. Miguels bestemor mener å vite at nettopp musikken var en fordervelse som lokket tippoldefaren vekk fra familien sin. Hun forlanger at gutten skal bli skomaker som sin far.

Broen over

Det er fascinerende hvordan animatørene framstiller forbindelsen mellom denne verden og de dødes rike. Det skjer via en gedigen bro der de døde kan vandre over på De dødes dag. Men skjelettene får bare gå over broen dersom sikkerhetsvakter via ansiktsgjenkjennning på dataskjermer (!) ser at levende slektninger har plassert fotoet deres på et alter og ønsker dem hjem.

  Miguel og oldemor Coco vekker opp gamle minner.

Miguel og oldemor Coco vekker opp gamle minner.

Det avrevne bildet av tippoldefaren blir sentralt i Miguels jakt på en mann og en musiker som gutten så gjerne vil hjelpe over broen slik at han kan hedres på alteret hjemme.

Innbakt i forestillingene ligger også at det finnes en siste død. Den rammer de døde som er glemt av alle og som ingen levende lenger setter opp bildet til. Dette er det eksistensielt mest interessante i Coco. På loftet har jeg liggende eldgamle bilder av min avdøde mors tanter og onkler. Jeg husker at hun kunne navnene på dem, men aner ikke selv hvem de er. Følgelig lever de ikke lenger i noens minne.

For lang historie

Men Miguels jakt på en forfar og et musikalsk forbilde – det er jo gitarist og sanger han vil bli, ikke skomaker – trekker i langdrag. Regissøren og hans animatører blir så forelsket i sine egne ideer og tvister og dramatiske vendepunkter at det blir for mye av det gode. Her burde Unkrich tatt livet av et par darlings og skåret bedre inn til skjelettet.

Rett nok er den meksikanske kunstneren Frida Kahlo godt kjent av sine landsmenn, og hennes ansikt benyttes stadig i dødningesminker på Dia de los Muertos. Men for norske seere, særlig barn, blir allusjonene til Kahlo intetsigende.

Men det fine med Coco er de sterke trådene som veves mellom generasjonene i Miguels familie. Merk at filmen ikke bærer guttens navn, men oldemorens, hun som en gang var en liten småjente som satt på sin fars fang og hørte ham synge Forglem meg ei.

Publisert i Vårt Land 1. februar 2018

Coco

Animasjon Familiefilm

Regi: Lee Unkrich

Med: Norske stemmer

USA 2017

1 time 44 minutter

Aldersgrense: 6 år

Kristin Aalen