– Du skal bry deg

Tekst: Kristin Aalen Foto: André Løyning

– Som tenåring levde jeg meg så sterkt inn i katastrofer og trusler at jeg ble deprimert. Men en dag skjønte jeg at jeg måtte lete etter det positive for å kunne bry meg, sier forfatter Simon Stranger.

– Vi burde huske på at hele 800.000 nordmenn utvandret til USA. De flyktet ikke fra krig, men fra elendige kår i Norge, sier forfatter Simon Stranger og utfordrer sine lesere til å bry seg om verdens flyktninger.

– Vi burde huske på at hele 800.000 nordmenn utvandret til USA. De flyktet ikke fra krig, men fra elendige kår i Norge, sier forfatter Simon Stranger og utfordrer sine lesere til å bry seg om verdens flyktninger.

– Opplevelsen som 16-17-åring sitter så spikret i minnet at jeg flettet den inn i min roman En fremmed i verden, forteller Stranger til PsykOpp.

I boka veksler fortellingstråder som handler identitet og apartheid i fjerne land og tider, med glimt av den bekymrede unggutten han selv var tidlig på 1990-tallet:

«Jeg lette frem de vondeste statistikkene jeg kunne finne om verdens tilstand, og spadde frem de mest brutale fortellingene om hva mennesker hadde gjort mot hverandre gjennom tidene

– Jeg levde meg så sterkt inn i nyhetsreportasjer om sultende barn at jeg fikk problemer med å spise. Jeg innbilte meg at jeg skulle finne et svar på elendigheten og vie meg til å redde verden fra sult. 

Bry seg om lidelsen

– Det høres vondt ut. Og en smule overmodig. Hva hjalp deg videre?

– Jeg gikk på Hartvig Nissen videregående. En dag jeg gikk opp trappa inne på skolen, så jeg for meg en gruppe utsultede afrikanere. Jeg klamret meg til gelenderet for å få synet vekk og forsto samtidig at det ikke ville hjelpe noen om jeg holdt på sånn. Med ett bestemte jeg meg for å slutte å lete etter det negative og heller se etter det positive. Jeg skjønte at ingen kan forandre verden alene.

Dette skjedde for 25 år siden. I dag er Simon Stranger en etablert forfatter som blant annet har gitt ut flere ungdomsromaner. Bøkene berører temaer som viser at han på ingen måte har sluttet å bry seg om verdens nødstedte.

– Jeg reiser ofte rundt til ungdomsskoler og snakker med elever. Når vi kommer inn på ting som er vanskelig i verden, passer jeg på å si at det er lov å nyte livet. De som får dårlig samvittighet for alt som ikke er bra, har ofte ingen grunn til det. Og motsatt – til de som ikke viser empati med mennesker som strever, er det viktig å si: Du skal bry deg. 

StrangerBarsakh.jpg

Norsk jente, afrikansk gutt

I romanen Barsakh introduserer Stranger den enorme kontrasten mellom en norsk jente og en afrikansk gutt. Her blir vi kjent med 15 år gamle Emilie fra Bærum som er på ferie med familien sin på Gran Canaria. Hun strever med spiseforstyrrelser fordi en gutt på skolen kommenterte kroppen hennes på en spydig måte.

På en av sine joggeturer langs stranden oppdager hun en gruppe afrikanske flyktninger som forsøker å komme i land fra en båt. Opplevelsen gjør et så sterkt inntrykk at hun prøver å hjelpe dem. En av dem som har overlevd, er 17 år gamle Samuel. Han har reist helt fra Ghana i håp om å starte et bedre liv i Europa. Turen over havet fra Afrika til Kanariøyene har vært en fryktelig opplevelse. Flere har dødd underveis.

– Hvorfor valgte du et så dramatisk tema?

– Jeg hadde sett et par dokumentarfilmer om båtflyktninger. I en tidligere roman skildret jeg en person som flykter fra Eritrea til Libya. Nå ville jeg skrive om en ungdom som tar seg fra Ghana via Mali til Senegal og så til Gran Canaria. Han flykter fordi han og familien lever på fattigdomsgrensa.

Søker en bedre tilværelse 

Stranger stopper opp og tenker seg om.

– Vi burde huske på at hele 800.000 nordmenn utvandret til USA. De flyktet ikke fra krig, men fra elendige kår i Norge. Nå er den tida kommet for andre nasjoner og folk. Ta kystnasjonen Senegal. Der har en generasjon med fiskere mistet arbeidet på grunn av overfiske. Dermed har en viktig motor i senegalesisk økonomi kollapset. Da bør vi ikke bli forundret over at mennesker drømmer om en bedre framtid på et annet kontinent.

– Bygger du Samuel på mennesker du har møtt?

– Nei, men det er veldig mange som ham i verden. Jeg har lært mye av en eritreisk flyktning som nå bor i Norge og designer klær, og som i mange år var min kollega. Jeg syr litt sammen med ham. Han har fortalt meg om venner og bekjente som har flyktet fra hjemlandet for å skape seg et bedre liv. Eritrea ligger blant de laveste på en liste over land uten ytringsfrihet. Mange havner i livslang militærtjeneste. En stor andel av de som har omkommet i båter som har reist fra Libya over Middelhavet, er eritreere.

Rettferdig handel

I Strangers neste roman, Verdensredderne, har Emilie begynt å spise normalt igjen. Hun har blitt kjæreste med Antonio hjemme i Bærum. Foreldrene hans flyktet fra Chile for å få det bedre i Norge.

Verdensredderne.jpg

Antonio slåss for rettferdighet for arbeidere som syr klær i fattige land. Fra å være en tenåring som bare er opptatt av sminke og klær, blir Emilie engasjert i hans aksjonistgruppe Verdensredderne. De prøver å gjøre norske kunder oppmerksomme på slavelignende kår som mange arbeidere lever under i tekstilindustrien.

– Også det er et svært og alvorlig tema å ta fatt i?– Ja. Men det kom av at jeg satte meg inn i produksjonsforholdene for t-skjorter i Asia. Jeg fant flere fabrikker som ble styrt etter fair trade-prinsipper, men også mange som var preget av uverdige forhold.

Igjen fikk Stranger det han kaller en bevissthetsutvidende opplevelse.

Med ett så jeg at alt vi eier og omgir oss med, har vært innom andre mennesker. Noen har sydd sømmene i klærne våre, andre har hentet ut mineraler fra gruver i Afrika til bruk i mobilbatteriene vi trenger. Erkjennelsen gjorde meg nysgjerrig på de menneskelige historiene som ligger bak alle tingene vi kjøper.

Papirløs flyktning

I siste bok i trilogien om Emilie og Samuel, De som ikke finnes, dukker den ghanesiske flyktningen opp igjen. Nå har han klart å komme seg til Norge der han oppsøker jenta som hjalp ham på Gran Canaria.

Det er blitt en brutal fortelling om alt det vonde unggutten har opplevd. Fra Kanari-øyene ble han satt på et fly og sendt tilbake til Ghana. Det var så forsmedelig at han ikke orket å vise seg hos moren hjemme i landsbyen. Hun hadde jo brukt alle sparepengene på reisen hans til Europa.

I stedet får Samuel jobb på en kakaoplantasje, men der blir han og en kamerat seksuelt misbrukt av sjefen. De rømmer under dramatiske omstendigheter og kjøper seg plass i en container som skal sendes med båt til Amsterdam.

I den nederlandske byen livnærer Samuel seg med å selge dop og sin egen kropp. Det er en trist tilværelse.  

Etter et år tar han seg videre til Norge og kommer skitten og psykisk ustabil på besøk hos Emilie. Hun forsøker å hjelpe ham, men blir samtidig skremt. På kjøkkenet i den fine bærumsvillaen forstår hun plutselig hva det innebærer å være papirløs flyktning:

 «– Hvor bor du, egentlig?

– Ingen steder, svarer han og tar en bit av pastaen. Stemmen hans er mutt, avvisende, og selv om hun merket på ham at han ikke vil snakke om det, fortsetter hun, og spør hva han mener.

STrangerDeSomIkke.jpg

– Jeg KAN ikke bo noe sted, Emilie.

– Hvorfor ikke?

– Fordi jeg ikke finnes.

Hun ser forvirret på ham et sekund eller to, før hun forstår han han mener. At han ikke finnes i noe boligregister, mobilregister, skatteregister eller tannlegeregister. Han er i landet, men ikke offisielt. Ikke på papiret.»

Dypt urettferdig

– Din trilogi om Samuel ender tragisk. Hva kan vi lære av historien om Emilie og ham?

En underliggende hvisking i romanene er at vi ikke må glemme de som kjemper for et bedre liv. Selv om mennesker blir papirløse, forsvinner de jo bare offisielt, men ikke egentlig. Jeg mener at de fleste ikke er interessert i å flykte hjemmefra, men de har gode grunner for å gjøre det.

– Emilie strever med å vise empati og hjelpe Samuel. Men til syvende og sist er det lite hun kan gjøre for ham. Hvilke svar gir du oss?

En roman kan aldri reduseres til slagord. Mine bøker har ett budskap: Du skal bry deg. Men spør du hva jeg mener om de dypt urettferdige forskjellene i verden, er svaret at det må gjøres endringer i internasjonal handel. Utviklingslandene må få ta toll på egne råvarer slik at de kan sikre en bred grunnindustri. Det vil være et viktig virkemiddel for å utjevne levestandarden mellom kontinentene. Bare da kan folk få det bedre og la være å flykte.

– Er du pessimist eller optimist på vegne av verdens fattige?

Optimist. Verden har blitt et bedre sted. Den svenske, nå avdøde statistikeren Hans Rosling viste at selv om en milliard mennesker lever i fattigdom, løftes 144.000 opp til bedre kår hver dag. Det gir håp.

Publisert i PsykOpp desember 2018

Simon Stranger

Hvem: Forfatter, født 1976

Hva: Har skrevet bøker for barn, unge og voksne, deriblant en trilogi for ungdom: Barsakh, Verdensredderne og De som ikke finnes.

Kristin Aalen