Med tvisyn på Hakkebakkeskogen

Kristin Aalen

DYRENE I HAKKEBAKKESKOGEN
Terningkast: 4

Så var vi tre generasjoner som så Thorbjørn Egners ”Dyrene i Hakkebakkeskogen”. De minste var mest fornøyde. Vi voksne ble litt skuffet.

  Klatremus Lillemann er Hakkebakkeskogens snylter, men likevel den mest sjarmerende hovedperson på fire poter.

Klatremus Lillemann er Hakkebakkeskogens snylter, men likevel den mest sjarmerende hovedperson på fire poter.

Den enkle anmeldelsen av den (utrolig nok) aller første filmatiseringen av boka fra 1953 skrives med det ene øyets perspektiv, slik:

Respektfullt

Heldigvis har manusforfatter Karsten Fullu og regissør Rasmus A. Sivertsen ikke veket mye unna originalen. Filmskaperne har ytterst respektfullt levendegjort figurene slik enhver nordmann kjenner dem.

De stiger livlig fram på kinolerretet, nydelig utformet i dukkeversjoner og utmerket stop motion-teknikk: Freidigfrekke Klatremus Lillemann med gitaren, trauste Morten Skogmus, sultne-sinte Mikkel Rev og de andre dyrene av ymse slag.

Men sjuåringen i vårt følge var enig i min lille irritasjon over at animatørene har glemt å la Klatremus holde gitaren idet han klatrer ned fra treet og lister seg vekk fra Mikkel.

  Skrubbsultne Mikkel Rev, på vei til Bakermester Harepus for å rappe pepperkaker.

Skrubbsultne Mikkel Rev, på vei til Bakermester Harepus for å rappe pepperkaker.

Skogens farger er friske og skarpe, dyrenes hus og huler er koselige, og dramaturgien vinner på at rekkefølgen på episodene er byttet litt om og kortet litt ned på.

Skramlemusikken til bandet Katzenjammer gir et festlig tonefølge til de kjente sangene, og stemmene som tolker dyr og fugler, gjør en flott jobb.

Kjedelig for voksne?

Treåringen, på kino for andre gang i sitt liv, krøp forskremt inn i mammas arm da Mikkels røde hale viftet illevarslende mellom trærne, for ikke å snakke om da hunden Hannibal kom farende. Også storesøster på sju syntes det var skummelt nok fordi Morten Skogmus snublet i en trerot under flukten fra stabburet. Bra!

Filmen er altså spennende nok for de små, og den gir nostalgisk gjenkjennelse for foreldre og besteforeldre. Likevel begynner det andre øyets perspektiv å blande seg inn: Hos oss voksne brer det seg en følelse av at vi kan boka så ut og inn at det hele blir kjedelig og forutsigbart.

Jul i Flåklypa” var rett og slett morsommere for alle generasjoner. Det er kanskje å banne i kjerka å skrive noe sånt, men tvisyn kan da aldri være skadelig?

Etiske holdninger

Nå finnes det en god medisin mot kjedsomhet hos de voksne: Å gruble på holdningene til hakkebakkedyrene. Med det mener jeg ikke å begå den slags ideologikritikk som var på moten på 1970- og -80-tallet. Da fikk Egners univers gjennomgå av kulturradikalere som mente at verdens og menneskenes ondskap var sensurert bort fra forfatterens idyll, slik barnebokekspert Karin Beate Vold påpekte under forfatterens 100-årsjubileum i 2012.

  Mikkel Rev får beskjed om å slutte å spise de andre dyrene i skogen.

Mikkel Rev får beskjed om å slutte å spise de andre dyrene i skogen.

Mer utbytte er det i å hente fram filosofilektor Øystein Sjaastads bok, ”Symposiet i Kardemommebakkeskogen” fra 1998. Han mener Egner ville si noe om etikk gjennom dyremetaforer:

Morten Skogmus er en prektig arbeidsnarkoman og en rettskaffen spissborger. Mikkel Rev er en typisk maktfigur. Bestemor Skogmus er en stuntpoet, en blanding av anarkist og stoiker som - når Morten klager på at dyrene spiser hverandre - utbryter at ”sånn har det vært bestandig. Man spiser hverandre - og så ferdig med det!”. Hun godtar skjebnen som den er.

Det lekende mennesket

Selv har jeg alltid hadde et ambivalent forhold til Klatremus. Han snylter på de andre dyrenes strev fordi han jo aldri gidder å samle mat selv, men peiler seg inn på Mortens dekkede bord og stjeler nøtter i Ekorn-Jensens kjeller. Samtidig er fyren den mest sjarmerende luring på fire poter man kan tenke seg. Hvem vil vel ta fra ham helterollen?

Sjaastad gir en fin nøkkel til den spillende slyngelen: Klatremus er anarkist og lystfilosof der han spiser seg gjennom livet og maner til sosialt samhold i sine melodier. Visst er han en nøttetyv, men også en sosial gledesspreder.

  Klatremus er bohem og kunstner samtidig som han er en selvbedrager, mener filosof.

Klatremus er bohem og kunstner samtidig som han er en selvbedrager, mener filosof.

- Egner mente at dyder og laster kunne samles i en og samme person. Noe som gjenspeiler seg ikke minst i Klatremus. Han er bohem og kunstner på samme tid som han er en selvbedrager, sa Sjaastad i et intervju med Aftenbladet da ”Dyrene i Hakkebakkeskogen” skulle ha teaterpremiere i Stavanger i 2002.

Vel talt. Så gå nå med podene og se filmen – med det øyet du vil.

Dyrene i Hakkebakkeskogen
Animasjon / Barnefilm
Regi: Rasmus A. Sivertsen
Manus: Karsten Fullu
Stemmer: Frank Kjosås, Wenche Myhre, Henriette Faye-Schjøll, Steinar Sagen, Espen Bråten Kristoffersen, Marit Andreassen, Marit Synnøve Berg, Halvor Tverdal, Jakob Schøyen Andersen, Andreas Alnes, Stig Henrik Hoff med flere.
Norge 2016
1 time 15 minutter
Aldersgrense: Tillatt for alle.

Kristin Aalen