Betagende tolkning av Knausgårds roman «Om våren»

Tekst: Kristin Aalen    Alle foto: Stig Håvard Dirdal

Terningkast: 5

Å omsette Karl Ove Knausgårds roman «Om våren» til teaterscenen er krevende. Rogaland Teater gjør det på gripende vis.

Datteren (Eili Harboe) vil vite hva som skjedde like før hun ble født. Moren spilles av Ragnhild Arnestad Mønness. Foto på veggen bak er tatt av Dag Alveng.

«Om våren» er tredje bind i Karl Ove Knausgårds årstidskvartett skrevet til hans fjerde barn. Nettopp denne romanen – fordi den inneholder en fortelling som ender i et rystende klimaks – er mer egnet for teaterscenen enn de to foregående.

Hele anmeldelsen min, skrevet for Stavanger Aftenblad, finner du her.

Instruktør Anders T. Andersen har gjennom flere gode grep lykkes i å omsette det skjønnlitterære til en sterk scenisk opplevelse. Samtidig får han fram Knausgårds praktfulle og poetiske skildringer av landskap og sommerkvelder rundt familieboligen i Skåne.

Datteren

Det første geniale grepet er at yngstedatteren – som i boka enten er ufødt eller tre måneder gammel – gestaltes som en tenåring i dialog med sin far, Karl Ove. Eili Harboe og Torbjørn Eriksen leverer følsomme og sterke rolletolkninger, uten noensinne å bli sentimentale.

Et annet, gullgjevt virkemiddel er at biter av historien om datterens tilblivelse legges i munnen på moren. Hun er i boka mer i randsonen, samtidig som fortellingen jo sirkler inn hennes stigende depresjon under svangerskapet.

Faren (Torbjørn Eriksen), sønnen (Emil Middelthon) og døtrene (Ida Sagen Skandsen og Johanne Veland Bakke) med moren (Ragnhild Arnestad Mønness).

Det er gripende å se Ragnhild Arnestad Mønness spille moren. Andersen får dessuten fram Knausgårds fortvilelse over å se sin kone – som så gjerne vil ha det fjerde barnet – ubønnhørlig gli inn i sinnets lammende, syke mørke.

Samtidig prøver Karl Ove aldri å bli en helt som kan hjelpe henne ut av depresjonen. Han er overbevist om at hun må ville det selv. Slik taler stykket sant om livet: Midt i forfatterens glede over sine sprudlende, livsfriske barn, skyter de ulykkelige kreftene inn i familien. «Det gjør vondt å leve iblant», sier han til datteren.

Heldigvis har Andersen også tatt med den sorgmuntre historien om Karl Ove som tar babyen med seg til kona på sykehuset – alt går nesten helt galt fordi han har glemt tåteflaske, går tom for bensin og har lagt igjen bankkortet hjemme. Herlig!

Godt spill

Fortellingen styrkes også av dyktige barn fra Barne- og Ungdomsteatret som spiller Knausgårds tre eldste barn, på premieren utmerket gjort av Sofia Strand-Grude, Mie Margrethe Velken Opsanger og Emil Middelthon.

Et knippe bipersoner, som naboer og barnevernsansatte, blir fint tolket av Marianne Holter, Ragnhild Tysse, Roar Kjølv Jenssen. Det fungerer også godt at de tre besørger et stemningsskapende akkompagnement med gitar, el-gitar, trommer og vokal.

Sterkt spill av Torbjørn Eriksen i rollen som firebarnsfaren.

Men det sterkeste musikalske uttrykket leverer Torbjørn Eriksen når han utfolder seg på piano i stykkets begynnelse og slutt. At datteren et øyeblikk klasker sint til tangentene, understreker Knausgårds erkjennelse: Vi vil så gjerne ha et sorgløst liv. Men det er det vanskelige livet som er det fullverdige.

Hele anmeldelsen publisert i Stavanger Aftenblad 5. mai 2018 finner du her.

Av: Karl Ove Knausgård

Dramatisering, regi, scenografi og videodesign: Anders T. Andersen

Med: Torbjørn Eriksen, Eili Harboe, Ragnhild Arnestad Mønness, Marianne Holter,

Ragnhild Tysse, Roar Kjølv Jenssen

Fra Barne-og ungdomsteatret: Johanne Veland Bakke, Mie Margretha Velken Opsanger, Ida Sagen Skandsen, Sofia Strand-Grude, Adam Ekeli, Elia Ellingsen, Emil Middelthon

Kunstverk: Dag Alveng, Tom Sandberg, Per Maning (foto) og Geir Yttervik (maleri)

Komponist/sangtekster: Adrien Munden

Lys: Karl Oskar Sørdal

Varighet: 1 time 35 minutter

Sted: Teaterhallen