Kristne filmskapere i sentimentalitetsgrøfta

Kristin Aalen

Det er flott når mennesker får skikk på livet ved hjelp av kristen tro. Men det blir ikke nødvendigvis god filmkunst av det.

  Scener som borer dypt i forholdet mellom en voldelig far (Dennis Quaid) og hans sønn (J. Michael Finley), er det for lite av i  I can only imagine .

Scener som borer dypt i forholdet mellom en voldelig far (Dennis Quaid) og hans sønn (J. Michael Finley), er det for lite av i I can only imagine.

Det er interessant med kinofilmer der hovedpersonene tolker livet sitt i lys av kristen tro. I en norsk offentlighet som gjerne forlanger at vi skal tenke likt, blir ofte et religiøst perspektiv latterliggjort.

Men skal slike historier tale til et allment publikum og ikke bare være trosbekreftende for de som er «innafor», bør visse fallgruver unngås. Den verste av disse heter sentimentalitet.

Sentimental

Ta Heaven is for Real (2014). Den handlet om en 4 år gammel pastorsønn som overlevde akutt sykdom etter forbønn. Etterpå fortalte gutten at han hadde vært i himmelen og møtt engler og Jesus.  

Dramaet var en kjedelig skildring av pastorfamiliens liv, sauset inn med svulmende fioliner. Bildespråket som fortalte om himmelen, var sterkt preget av forestillinger i en kristenkonservativ, amerikansk middelklasse. Det visuelle ble så sentimentalt at det var flaut.

Bønn løser alt

War Room (2015) handlet om en åndelig krig der mennesker må slåss for å følge Guds vilje og unngå djevelens fristelser.

Krigsrommet er bønnens rom. Alle som har forsøkt seg på bønn til Vår Herre, har erfart at det av og til hjelper, andre ganger ikke. Men filmen ga inntrykk av at bønn løser alle problemer: Ransmannen stikker av da enken påkaller Jesu navn like i synet på ham. Ektemannen blir syk idet han er på vei til å være utro.

Intetsigende fioliner og kristne låter fikk understreke budskapet.

Mest solgte kristne låt

Nå har regissørbrødrene Jon og Andrew Erwin en utmerket ambisjon: Å fortelle den såre far-sønn-historien bak popballaden I can only imagine av Bart Millard i bandet MercyMe.

  Bart (Brody Rose) vokser opp med en voldelig far.

Bart (Brody Rose) vokser opp med en voldelig far.

At låtskriverens voldelige far – i en fase av uhelbredelig kreft – vendte seg om til Gud og fikk orden på livet sitt, er et fint eksempel på at kristen tro kan forvandle et menneske. Men da er det synd at Erwin-brødrene legger på svulmende musikk for å styre våre reaksjoner.

Årsaken er nok at de må skjule en svak dramaturgi og kompensere for sin manglende evne til å skape talende scener. Her er for lite showing og for mye telling.

I filmens første halvdel møter vi Bart som 10-11-åring. Da avstår regissørene fra å vise hvor voldelig faren er. Vi må forestille oss at moren stikker av etter nok en krangel. For å begrunne hvor umulig det er for sønnen å tilgi, lar regissørene ham som voksen fortelle hvor hardt han ble slått som barn.

Låtteksten

Ved å stadig utsette å spille låten det hele handler om, bygger filmskaperne opp en voldsom forventning til I can only imagine. Man skulle tro at teksten vil knytte an til den etiske utfordringen i far-sønn-forholdet: Hvordan klarte Bart til slutt å tilgi faren?

  Bart Millard  ( J. Michael Finley) like før han får synge sangen  I can only imagine  for et stort publikum.

Bart Millard (J. Michael Finley) like før han får synge sangen I can only imagine for et stort publikum.

Det pussige er at sangen bare er opptatt av hvordan det blir å møte Jesus i himmelen en dag. «Vil jeg danse eller bare være stille, vil jeg synge halleluja, eller ikke klare å snakke?»

Nå er det jo imponerende at en lovsang om å prise Jesus i all evighet solgte til trippel platina. Men jeg skulle ønske regissørene var dyktigere til å bruke filmatiske grep som kan røre like sterkt utenfor kristne kretser som «innafor».

For det må vel være et mål?

Publisert i Vårt Land 13. september 2018

I Can Only Imagine

Biografi Drama

Regi: Jon Erwin og Andrew Erwin

Med: J. Michael Finley, Dennis Quaid, Madeline Carroll

USA 2018

1 time 50 minutter

Aldersgrense: 9 år

Kristin Aalen