For ordrikt, men rystende til slutt

Tekst: Kristin Aalen Alle foto: Stig Håvard Dirdal

Å skape scenekunst av Jens Bjørneboes trilogi, Bestialitetens historie, er en krevende oppgave som bare delvis lykkes for Rogaland teater.

Den eldre jeg (Marit Arnstad) og Den yngre jeg (Mari Strand Ferstad) fører en dialog om bestialitetens historie i Landet Kaos.

Hva man får ut av forestillingen, er selvfølgelig (som så ofte) avhengig av hva man mentalt bærer med seg til Kjellerteatrets dunkle sal. Her er kan hende publikummeren som aldri har lest bøkene, men ønsker et innblikk i hva Bjørneboes forfatterstemme kan si oss i dag. Her er trolig tilskueren som ble rystet av romanene da de kom – Frihetens øyeblikk (1966), Kruttårnet (1969) og Stillheten (1973) – men bare har vage minner fra de godt over 500 boksidene.            

Selv leste jeg bøkene på slutten av syttitallet, nå kommer jeg til teatersalen etter å ha frisket opp rammefortellingen og det meste av tredje bind som teatrets nettside forteller at regissør Mari Kjeldstadli har lagt mest vekt på.  

Anmeldelsen er skrevet for http://shakespearetidsskrift.no/

Mange ord 

Å nevne slikt er som regel irrelevant snakk i en anmeldelse, men her hører det med til min argumentasjon: Kommer man med blanke ark til forestillingen Landet Kaos, blir det fort veldig mange ord og lite visuelt som lar en begripe hvem de to rollefigurene er som snakker til oss i nesten halvannen time uten pause.  

Scenografien er minimalistisk og lite meningsbærende: Vi ser inn i et nakent rom gjennom en pleksiglassvegg (den skyldes trolig smittevernhensyn) der det står et tyvetall rørstoler i to meters avstand. De er stilt opp slik at de speiler stolene som vi publikummere sitter på i behørig koronaavstand. Etter hvert flyttes stolene på scenen hit og dit. Orden blir til kaos i Landet Kaos, kan man velvillig tenke, men det fungerer best da stolene stables så høyt at de velter med et brak. Det underbygger raseriet og fortvilelsen vi lytter til.

Et kvinnelig jeg

Lysrør i taket skinner kaldt hver gang stykkets to skuespillere, Mette Arnstad og Mari Strand Ferstad, fører en dialog mellom Den eldre jeg og Den yngre jeg. Aha, tenker den som har lest trilogien, her er en kvinnelig erstatning for monologene til den middelaldrende mannlige rettstjeneren i Bjørneboes rammefortelling. Han fører protokoller over bestialiteten i Landet Kaos, alias vår verden, og minnes øyeåpnende opplevelser som barn og skolegutt. 

Lyset skifter til nattklubbaktig rødt hver gang Den yngre jeg (Mari Strand Ferstad) minnes sine samtaler med afrikaneren Ali (Mette Arnstad) ved en bardisk i Algerie.

Men hva vil Kjeldstadli med å skifte kjønn på jeg-fortelleren? Vil den groteske volden som nevnes i dialogen – fra belgiernes avhugging av hender i Kongo til amerikanernes redselsfulle torturmetoder i Vietnam – virke annerledes når de reflekteres gjennom en ung pike og en moden kvinne?  

Mitt svar er nei, det tilfører meg ingen ny innsikt. Snarere er det slik at jeg ikke helt tror på den ytre situasjonen hver gang lyset skifter til nattklubbaktig rødt og jeg-personen (den kvinnelige) minnes sine samtaler med den svarte afrikaneren Ali – en forsker i revolusjonshistorie – ved en bardisk i Algerie rundt 1972. Nå spiller Arnstad Ali mens Strand Ferstad fortsatt er Den yngre jeg.  

Savner Bjørneboe 

Det hjelper godt at jeg har lest det meste av Stillheten på ny, dermed hører jeg at Kjeldstadli er tro mot Bjørneboes tekst. Jeg gjenkjenner hans dialoger, hans utrolige historier – for eksempel om Den snille amerikaneren som har innsett at vår tids gull er oljen. Eksperten fra Texas har noe revolusjonært over seg – han vil gjøre opprør mot stormaktenes hegemoni og hjelpe det nordafrikanske landet med å få inntekter fra sin naturressurs. Men amerikaneren er ødelagt av sine erfaringer i Vietnam, en kveld skjæres den fordrukne mannen i stykker og lemlestes av fattige tiggerbarn i byens bakgater.  

Den eldre jeg (Mette Arnstad).

Her savner jeg mitt indre bilde av Jean, Bjørneboes alter ego, han som forteller den vanvittige historien, mannen med svart hår og gråstenk i skjegget, han som kveld etter kveld drikker og diskuterer med Ali for å holde ut sannheten om Europas plyndring av den øvrige verden. Jeg tenker en smule irritert: Vil man hedre 100-årsminnet av Jens Bjørneboe, hvorfor ikke framstille ham på scenen som den bereiste, fordrukne fyren som elsker europeisk kultur, men skjemmes langt ned i flaska over Europas skyld? 

En globus drypper av blod 

I løpet av en teateropplevelse venner man seg gjerne til regissørens grep. Gradvis skyver jeg vekk synet av de to kvinnelige skuespillerne og lytter til dem i stedet. Det de forteller, viser hvor aktuell Jens Bjørneboe fortsatt er. Hans groteske syn på verdenshistorien er på ingen måte avleggs. 

Kjeldstadli har tatt med det slående bildet der jeget holder en globus som svulmer opp og begynner å blø – hele kloden blør i jegets hånd. Rett nok kan dagens publikummere tenke at i vår tid er flere mennesker løftet ut av fattigdom og at færre kriger pågår. Men Bjørneboes analyse er forbløffende treffende når jeget innrømmer overfor Ali at Europa har forvandlet Afrika til sin søppelplass (tenk biler fylt med avfall som smugles til Afrika for å selges dyrt). Eller at kynisme og rå makt fortsatt er et bærende prinsipp når verdens rike land henter ut råvarer i tidligere kolonier (tenk koboltgruvene i Kongo).  

Latteren over det groteske 

Kvinnenes dialog på scenen gir oss nok eksempler fra Bjørneboes arsenal til å kjenne på brutaliteten som herrefolk har utøvd overfor klodens tjenerfolk. Kjeldstadli har også grepet betydningen av latteren i møte med bestialiteten, som i utsagnet «uten latter blir vi gale. Vi blir sinnssyke hvis vi tar livet alvorlig. Ha-ha-ha-ha!» 

Latteren setter seg fast i halsen på Den yngre jeg (Mari Strand Ferstad).

Denne latteren over det groteske – som trilogien er så full av – lykkes regissøren i å gjenskape ved å la Den yngre le stivt og gledesløst, ha-ha ha-ha ha-ha ha-ha, som satt latteren fast i halsen på henne. 

Hvorfor heter tredje bind Stillheten? Jo, Ali og jeget forestiller seg at det er stille før orkanen – snart vil verdens brutale herskere overvinnes ved at folkets revolusjoner slår tilbake. Her må man med sorg tenke at Bjørneboe snur seg i sin grav over at spådommen hans ikke slår til: Den arabiske våren mislyktes, folkene i Amazonas trues av gullgravere og andre utbyttere, hviterussere fengsles og tortureres.  

Det er flott at Rogaland teater formidler glimt av Jens Bjørneboes rystende verk, men skal man få helheten i hans øyeåpnende verdensanskuelse, må man gå til romanene.

Publisert i http://shakespearetidsskrift.no/ 31. januar 2021

Landet Kaos

Av: Jens Bjørneboe

Dramatisert av: Mari V. Kjeldstadli over Bestialitetens historie av Jens Bjørneboe

Regi: Mari Kjeldstadli

Med: Mette Arnstad, Mari Strand Ferstad

Kostyme, scenografi: Elin Nagell Dahl

Komponist: Jens Borge

Dramaturg: Nina Helen Godtlibsen

Koreografi: Runa Norheim

Lys: Benjamin Dahl

Maskør: Jill Tonje Holter

Sted: Kjellerteatret, Rogaland Teater

Varighet: 1 time 25 minutter