Nytt opprør mot skylapper

Kristin Aalen

Terningkast: 5

Iram Haq er en modig regissør som viser hvilken håpløs skvis et ungt menneske havner i når familiens ære står på spill.

Nisha (Maria Mozhdah) sliter i spennet mellom en norsk ungdomskultur og foreldrenes pakistanske tradisjoner.

Det er ikke første gang norsk film skildrer innvandrerungdommer i klem mellom strenge, kollektive familieregler og en norsk, individstyrt livsførsel. «Bryllupet» av Leidulv Risan og «Import/Eksport» av Khalid Hussain er eksempler.

Men der Hussain ga en utopisk, lykkelig utgang på forholdet mellom en etnisk nordmann og en norsk-pakistansk jente, tyter smerten fram i regissør Iram Haqs filmer. I sin spillefilmdebut, Jeg er din (2013), skildret hun en norsk-pakistansk alenemor som får kjeft av moren fordi hun har skilt seg fra mannen hun ble giftet bort til som tenåring. Familien har null forståelse for at den voksne datteren vil velge kjæreste selv.

Hva vil folk si handler om tenåringsjenta Nisha, rørende spilt av Maria Mozhdah. Hun finner seg godt til rette i en norsk ungdomskultur der fest og flørting, dans og kjæreste er en naturlig ingrediens.

Men i det sekundet Nishas far finner henne sammen med en rødhåret, norsk gutt, blir det bråk, for ikke å si knytteneveslag. Det hjelper slett ikke at datteren roper at de ikke hadde sex – i farens fantasi var det det som skjedde.

Dramatisk øyeblikk mellom far og datter med Pakistans fjell som bakgrunn.

Dermed er familiens ære så hardt truet at foreldrene sender henne til slektninger i Pakistan. Der skal hun læres opp i aktverdig oppførsel i tråd med deres verdier.

Kulturkollisjon

I min anmeldelse av The Big Sick, et amerikansk drama som går på kino nå, finner vi en beslektet konflikt. Her spiller Kumail Nanjiani sin egen historie om det å forelske seg i en hvit jente, noe hans pakistansk-amerikanske familie ikke tolererer. Særlig Kumails mor prøver å få sønnen gift med en vakker, urdutalende og muslimsk kvinne. Til slutt spør han oppgitt foreldrene om hvorfor de emigrerte til USA hvis de bare er opptatt av å bevare den pakistanske kulturen.

Filmen er full av komikk, noe som mangler i Haqs vonde drama. Skyldes det at problemstillingen ennå er så ubearbeidet i det norsk-pakistanske miljøet at en humoristisk tilnærming er umulig?

Skylapper for øynene

Nå er ikke Haq fremmed for en komisk vri. Hennes kortfilm Skylappjenta (2009) var en fantasifull omtolking av eventyret om Lille Rødhette. Her var Rødhette en norsk-pakistansk ungpike med streng ordre fra familien om å kle seg i skylapplue for å stenge ute alle inntrykk fra det norske samfunnet. Men på vei gjennom skogen blir hun tatt med storm av Normann Norsk!

Hva vil folk si spør på alvorligere vis: Når skal innvandrerforeldre fjerne skylappene og gi barna friere tøyler slik at de kan ta egne valg i møte med en norsk livsstil?

Nisha (Maria Mozhdah) blir tvangsflyttet til en tante og onkel i Pakistan.

Det har gått over 25 år siden Haq som 14-åring opplevde å bli sendt til Pakistan. Nå er det vanskelig å vite hva som er selvbiografisk og hva som er diktet inn i manuset. Det gjør ingenting. Poenget er at de skremmende holdningene Haq skildrer, virker troverdig framstilt.

Stygge replikker

Foreldrene forteller Nisha at ”vi vil bare det beste for deg” og ”du er alt for meg”. Samtidig avslører de hvor sterkt de styres av omgivelsene. ”Alle ler av oss”, utbryter den ene da datteren nekter å gifte seg med den rødhårede, norske gutten bare fordi han var på rommet hennes.

Tvangsflyttingen til en streng tante og onkel i Islamabad ender i en skandale av seksuell art som påfører Nisha ny krenkelse og skam. Heller ikke nå vil noen lytte til hennes versjon. Her har Haq skapt noen riktig grelle scener med maktmisbruk og overgrep fra voksne.

Da faren kommer for å hente Nisha hjem igjen til Norge, spytter han på henne og uttaler at ”du har ødelagt livet mitt”. Så ønsker han henne død. Senere er moren den mest nådeløse: ”Du har gjort mitt liv til et helvete” og ”jeg skulle ønske du var dødfødt”.

Æreskodeks

For etniske nordmenn som er oppdratt i å verdsette individets frihet, selvstendige valg og rett til samtykke, er det trolig umulig å forstå hvordan foreldre kan oppføre seg som Nishas foreldre.

Nishas far (Adil Hussain) slites mellom kjærlighet til datteren og sosialt press fra det pakistanske miljøet.

Det har å gjøre med at den pakistanske og muslimske kulturen er mye mer kollektivt innstilt enn den norske. Norske individualister og liberalister kan ha godt av å øve seg i å begripe hvor sterk skamfølelsen blir når en datter ikke lever opp til tradisjoner og forventninger. ”Vi kan ikke se noen i øynene mer.” ”Vi blir ikke invitert i brylluper lenger”, stønner moren.

Motsatt håper familien at deres sosiale anseelse høynes hvis Nishas bror utdanner seg til lege. Folk vil også snakke pent om dem igjen hvis de får arrangert et ekteskap for den bortkomne datteren med en lege.

Håp om forsoning

Mange kan ha lest eller hørt Haq fortelle i mediene at hun for få år siden forsonte seg med faren sin, og at han erkjente at det var feil å sende henne til Pakistan.

En slik lykkelig forsoning kunne fort tatt brodden av Haqs skarpe fortelling om hva Nisha gjennomgår. Heldigvis åpner regissøren bare forsiktig for en ny innsikt hos faren i Hva vil folk si, rett og slett ved å antyde at kjærligheten til datteren er sterkere enn æresfølelsen.

Slik lykkes regissøren i å balansere den sylskarpe kritikken med å vise at det kan være mulig å fjerne de kulturelle skylappene i det norsk-pakistanske miljøet.

Publisert i Vårt Land 5. oktober 2017.

Hva vil folk si

Drama

Regi/manus: Iram Haq

Med: Maria Mozhdah, Adil Hussain

Foto: Nadim Carlsen

Norge 2017

1 time 46 minutter

Aldersgrense: 12 år