Biografiske filmer gjør ofte hovedpersonen til en ren helt. Breathe strever med å få fram de mørke sidene.

*Poliorammede Robin Cavendish (Andrew Garfield) og hans kone Diana (Claire Foy) måtte slåss for å skaffe rullestoler med innebygd respirator slik at også andre lamme kunne leve utenfor sykehusene.*

To breathe – å puste – er vesentlig i historien om Robin Cavendish. Han er blant Storbritannias lengstlevende poliorammede personer koblet til respirator. Historien hans er bemerkelsesverdig og vel verd en film.

Han ble i 1958 – 28 år gammel – rammet av polioviruset og lammet fra halsen og ned. Tragedien gjorde det nødvendig å koble ham til en pustemaskin som ledet luft via et plastrør inn i et hull foran på halsen. Legene spådde at han bare ville leve slik i tre måneder. I virkeligheten døde han først 36 år senere, i 1994.

Historien har også en heltinne: Cavendish´ høygravide kone, Diana Blacker. Hun nektet å la ham ”råtne” på sykehuset. Det var skjebnen helsevesenet den gang ga slike pasienter. Ingen la til rette for et liv med respirator hjemme.

Skurker og hjelpere

De fleste filmer trenger noen ”slemme” som helt/heltinne må slåss mot samt noen gode hjelpere når det virkelig butter.

I Breathe får 1950- og 60-tallets maktpersoner raskt en skurkerolle. Dette er det mest overrumplende i filmen fordi vi i dag forventer at det offentlige skaffer tekniske hjelpemidler til funksjonshemmede.

Men på sykehuset der Cavendish ligger, tror sjeflegen at respiratorpasienter vil dø hvis man flytter dem hjem. Samtidig hevder sykehuspresten at ”den Gud elsker mest, lar han lide mest” og at det er en mening med lammelsen.

I en sterk scene lykkes det Robin – som ikke tror på Gud – å vise presten sin forakt for en slik teologi.

Etter få måneder vil en deprimert Robin at Diana skal glemme ham og la ham dø på sykehuset slik at hun kan starte et nytt liv alene. Men hun sier nei. Hun elsker ham og vil at barnet hun har født, skal få bli kjent med faren.

*Sønnen Jonathan får være sammen med sin lamme far etter at han kom hjem fra sykehuset.*

Snart henter hun Robin fra sykehuset og installerer ham i et hus hun har kjøpt. Der skaper hun et liv for dem og sønnen Jonathan. Skuespillerne Andrew Garfield og Claire Foy gir overbevisende tolkninger av sine hovedrollefigurer.

En lam hovedperson lenket til seng og pustemaskin kunne fort blitt filmatisk innestengt. Men snart trer en venn til, oppfinneren Teddy Hall. Han konstruerer en rullestol med plass til respiratoren slik at Robin kan trilles ut. Senere får familien en bil med løftemekanisme som gjør at de kan reise på ferie.

Medisinsk historie

Breathe inneholder et tankevekkende stykke medisinsk historie. Cavendish og hans framsynte fastlege, dr. Aitken, får avslag i helsedepartementet på en bønn om penger slik at også et tusentall andre poliorammede briter kan få rullestol med respirator. Det ender med at Robin og Diana må tigge hos en rik enke for å skaffe nok pund.

Blant de sjokkerende scenene i filmen er da dr. Aitken og Cavendish deltar på en konferanse i Tyskland for alvorlig funksjonshemmede. Stolt viser legene fram en avdeling der de poliorammede ligger i gammeldagse jernlunger, det vil si til halsen skjult i bokser som puster for dem.

Konferansedeltakerne blir lamslåtte av Robins vitnesbyrd fra rullestolen: – Hvorfor skal helsevesenet gjemme oss bort som i et fengsel? Vi lamme vil ikke bare overleve, men leve. Åpne portene og slipp oss ut!

Det står en kvinne bak

Biografiske filmer er vanskelige fordi vi jo ikke vet hvilken sannhet de forteller. Produsent for Breathe er Cavendish´ egen sønn, Jonathan. Moren Diana, nå 84 år gammel, har vært en viktig kilde til fortellingen.

Men familiær nærhet er et tveegget sverd. Visst virker manuset troverdig når det gjelder hva ekteparet måtte slåss mot. Dianas kjærlighet blir en rørende drivkraft til det gode livet Robin fikk. Han kom ut av depresjonen, hadde en smittende latter og oppmuntret sine venner i deres strev, ikke bare omvendt.

Men regissørdebutant Andy Serkis (skuespilleren bak Gollum i Ringenes Herre) tør ikke mer enn overflatisk bore i de vonde dagene. Dianas selvoppofrelse minner meg om Jane, kona til Stephen Hawking i The Theory of Everything. Den filmen fikk slett ikke fram hennes slit med å stelle tre barn og en kravstor mann med ALS samtidig som hun ofret sin egen karriere.

*Episode fra familiens ferietur i Spania bidrar til filmens i overkant idylliske og solskinnsaktige tone.*

Hvor blir det av Dianas vanskelige følelser? Var det så enkelt å leve med en ektemann som var lammet fra halsen og ned? Sørget hun aldri over at de ikke kunne ha sex og få flere barn?

Filmens solskinnsaktige tone støttes av flere scener som slår over i det komisk-lystige, trolig fordi regissøren frykter at filmens tunge tema er for dystert.

Passiv dødshjelp

I siste del av Breathe slår filmen over i et nytt alvor da mangeårig bruk av respirator gir Robin blødninger i lungene.

Det leder over i en slags diskusjon om dødshjelp der dr. Aitken forteller Robin at han ikke må be kona eller sønnen slå av respiratoren fordi dette vil være straffbart. Et slikt syn virker i dag utdatert i Norge. Her er det vanlig å si at det er lov for helsepersonell å avslutte en livsforlengende behandling i samråd med pasient og pårørende.

Jeg skal ikke røpe hvordan det ender, bare antyde at fiksjonsdelens slutt er noe forvirrende.

Men dokumentarfilmsnuttene før rulleteksten, som viser den virkelige Cavendish der han kjøres rundt i rullestolen, er aldeles nydelige.

Publisert i Vårt Land 2. november 2017.

Sterkt om poliopasienters skjebne for 50 år siden

Biografiske filmer gjør ofte hovedpersonen til en ren helt. Breathe strever med å få fram de mørke sidene.