Finske tråkk i norsk salat

Kristin Aalen

Vi nordmenn får så ørene flagrer når historiker og forfatter Sanna Sarromaa fra Finland raljerer med alt fra nynorsk, læreres inkompetanse i skolen til andre norske tabuer.

 Sanna Sarromaa, frittalende finsk historiker og forfatter.

Sanna Sarromaa, frittalende finsk historiker og forfatter.

Teksten er en redigert utgave av et intervju som fant sted under Sakprosafestivalen i Stavanger 26. november 2016. En podcast av hele samtalen finner du nederst på siden.

Se for deg den finske provokatøren Sanna Sarromaa trippe på brosteinlagte gater til Sting Nere på Valberget i Stavanger. Der skal hun snakke om sin bok ”Norske tabuer. Om likhetens tyranni, språk som religion og hellige mødre”

Nå går hun og gruer seg til å bli intervjuet, høyst sannsynlig av en rogalending. For hjelp - i butikkene hun har vært innom, har hun ikke forstått et kvidder av hva folk sier.

Den vanskelige dialekten

Vel på plass i lokalet til Kåkå kverulantkatedralen åpner Sarromaa slik:

- Jeg innbiller meg at jeg snakker bedre norsk enn 90 prosent av innvandrere i Norge. Jeg har bodd her i rundt 10 år, likevel går jeg rundt i Stavanger og spør hva, hva, hva? Så jeg var så lettet over at du snakker normal norsk slik at det går an å føre denne samtalen.

- Hvis jeg hadde kunnet snakke ordentlig rogalandsk, hadde du begynt å kjefte på meg...?

- Nei, jeg hadde bare begynt å snakke finsk, for da ville du følt det samme som jeg gjør når jeg møter alle disse der rogalendingene ute.

- Men forstår du ikke at du sårer oss når ikke vi får dyrke vår dialektale identitet?

- Jeg skjønner jo aldri at jeg sårer dere. Det er dere som er en så lettsåret nasjon. Det er den norske ryggmargsrefleksen. 

- I alle de årene jeg har bodd i Norge, har jeg snakket finsk til barna mine. Det er mitt hjertespråk, slik dere har deres. Men jeg skjønner ikke at når jeg strever med å forstå hva folk sier, hvorfor kan dere ikke da artikulere bedre? 

- Ja, men vi må jo få snakke sånn som vi er født og oppvokst med?

- Også hvis jeg ikke forstår?

- Da må vel du skjerpe deg?

- Må jeg skjerpe meg? ler hun oppgitt.

 Sanna Sarromaa kaller seg innadvendt, men det merket intervjuer Kristin Aalen lite til på Sting Nere.

Sanna Sarromaa kaller seg innadvendt, men det merket intervjuer Kristin Aalen lite til på Sting Nere.

Om nynorsk og bokmål

I kapitlet ”Språk som religion” minner Sarromaa om at færre enn 10 prosent av befolkningen foretrekker å skrive nynorsk, og bare cirka 12-13 prosent av grunnskoleelevene har det som hovedmål.

- Her på Sørvestlandet skriver mange nynorsk, et språk du også hetser med...

- Nå tar du den der norske at jeg hetser. Jeg erkjenner at nynorsk er hjertespråket for mange. Jeg har aldri studert nynorsk, men klarer utmerket godt å lese nynorske dikt. Min kritikk handler om at dere regner nynorsk for et annet språk.

- Jeg mener at hvis nynorsk er ditt hovedmål, trenger du ikke lære bokmål. Og omvendt. Jeg har aldri vært nynorskhater, men misliker måten nynorsk blir tvunget på mennesker og sponset fram. 

- Nå er du i fylket der selveste Arne Garborg var med og stiftet landsmål som ble til nynorsk. Kan vi ikke få ha det sånn, da?

- Jeg er enig i at det er viktig å bevare nynorsk, men hvordan? Systemet er ikke lagt til rette for at elevene skal elske sidemål. La dem heller få elske det gjennom litteratur og dikt, slik jeg gjør det litt. La dem få velge! 

- Og slutt nå med å kalle bokmål og nynorsk for to ulike språk. Det er så latterlig. Det er som å kunne britisk engelsk og amerikansk engelsk og kalle seg selv for tospråklig.

- I Aftenposten fortalte en mållagspappa om barna som så på barne-tv på bokmål, og så snakket de nynorsk hjemme. Han kalte dem for tospråklige barn. Og da tenkte jeg, f%#&, det er mine barn som er tospråklige! 

Inkompetansen i norsk skole

I kapitlet ”Alle er like flinke!” svinger Sarromaa pisken over det hun kaller middelmådigheten i det norske skolesystemet. 

Hun tar utgangspunkt i Lillehammer der hun har bodd i 10 år, en region hun gir merkelappen ”det mørke innlandet”. Der raljerer hun over at man stadig frakter elevene til idrettsarrangementer i skoletiden, og nevner en skolesjef som mente at læringen lå i å benytte resultatlistene i mattetimen i etterkant.

- På ungdomsskolen i 2004 måtte jeg selv som lærer ta elevene mine til skistadion for å feire at det var ti år siden OL. Ti år senere måtte mine egne barn mimre om at det var 20 år siden. Dette kan være litt sånn Lillehammer-identitet, men de har jo ingen annen identitet der enn dette j#%&a OL!

- Du henger deg opp i at den norske skolen vil gjøre det koselig for barna. Men hvorfor må vi ha et system som er så autoritært og strengt? Du siterer polske foreldre som synes barna får for lite kunnskapsformidling i norsk skole. Men kan vi ikke lære gjennom å ha det hyggelig?

- Ja, det er et herlig sitat. De polske foreldre var bekymret for at barna deres skulle bli idioter, og jeg kjenner meg nesten litt igjen. 

- Nå presenterer du det som motpoler at man enten skal ha det så himla koselig og gøy, eller si veldig strengt ”nå skal du lære!” Men det er ikke der det ligger, snarere et sted midt imellom. Skolen skal gi trygge, gode rammer, men ikke være en underholdningsfabrikk. Man må skape en riktig type trivsel for å kunne lære. 

- Hvorfor scorer den finske skolen så høyt og blir best? Hva er det finnene gjør som ikke nordmenn har skjønt?

- Norske lærere har relativt lav eller middels fagkompetanse. Finske lærere har høy fagkompetanse og mastergrad. Bare 10 prosent av søkerne slipper inn på lærerutdanningen. Her i Norge kan man åpne døra til de dårligste høgskolene og si ”hei, her er jeg” og komme inn.

Halvstuderte røvere

- Du kaller norske lærere for halvstuderte røvere. Et ganske frekt utsagn?

- Men er ikke det et faktum, da? Nylig kom kravet om karakteren 4 i det aller enkleste mattefaget i ungdomsskolen. Da kom hylekoret og ropte at ”nei, det går da ikke an å ha så høye krav”. 

- En norsk skolesjef som var på besøk i Finland, ble forbauset over at lærerne der presenterte seg med navn og fag. Men det er jo fordi de er fagpersoner med høy utdannelse som underviser i ett eller to fag. 

- Men på et norsk gymnas holder det å ha et årsstudium. Dette kaller jeg halvstuderte røvere. 7 av 10 barneskolelærere i engelsk har ikke engelsk i fagkretsen. Som mor har jeg opplevd å måtte sende meldinger tilbake fordi mine barn lærer å skrive engelsk feil! Det burde skape panikk i gatene, men nei, det er ingen som bryr seg. 

- I Lillehammer skriver foreldre avisinnlegg og bekymrer seg for hvordan barna skal lære mens det bygges en ny skole. De engasjerer seg voldsomt i om veggene blir fine, men bryr seg ikke om at lærerne mangler fagkompetanse og om undervisningen er god nok.

- Derfor snakker du om middelmådighetstyranniet?

- Ja, det er et aspekt av det. Ofte presenteres en merkelig motpoltenkning. Man betrakter lektorer som fagidioter som ikke klarer å se barnet. Jo mer du har studert, desto mindre klarer du å se barnet, liksom. Men jeg tenker at ingen blir en dårligere lærer av å kunne mer av faget sitt. Middelmådig blir den som ikke kan ting godt nok.

- Du skriver om en skole i USA der mottoet var ”Expect the best” og hevder at det vil man aldri få høre i en norsk skole. Men kanskje vi er redde for at høye krav vil få noen til å føle seg som tapere?

- Jeg har ambisjoner på barns vegne. En god pedagog vil aldri kreve mer enn barnet kan klare, men dra det maksimalt oppover uten at det mister mestringsfølelsen. Man mangler forståelse for hvor mye kjærlighet og omsorg det kan ligge i kravene. 

Integrering som narrespill

- Du ble virkelig landskjent da Dagsrevyen fortalte om en lokalpolitiker på Lillehammer som hadde skrevet kritisk om en elev med Downs. Da ble det ramaskrik...

- Ja, jeg skrev internt notat til mine 8 kollegaer i Venstre. En som ville meg vondt, videresendte det til NRK, og jeg kom ut som et ondt menneske. Jeg kjente meg ikke igjen. Men for de fleste er jeg fortsatt den slemme Downs-dama.

- Det som provoserte meg under et skolebesøk var at en gutt med Downs og autisme som laget lyder bakerst i en klasse, ikke hadde noen pedagogisk nytte av å sitte der. Men det er som å banne i kirken i dette landet å si at spes.ped.-elever ikke kan brukes som instrument for integrering. Jeg er fortsatt forbannet på dette.

- Før plasserte vi disse barna på spesialskoler. Så kom et stort skifte, og de skulle integreres i enhetsskolen. Vil du skyve oss tilbake til der vi var?

- Den gutten var integrert i form av fysisk tilstedeværelse, men ikke inkludert. Jeg savner den integrerende pedagogikken og er ikke så norsk at jeg tenker at spesialskoler bare er dårlige. Tvert imot fikk jeg i etterkant mange e-poster fra folk som hadde fått barnet sitt inn i spesialskole. Der hadde barnet endelig fått venner, ikke bare påtvungne vennskap. 

- Du kaller den norske integreringspolitikken for et narrespill?

 - Dere nordmenn er så lettsåret, sier Sanna Sarromaa som elsker landet hun liker å provosere.

- Dere nordmenn er så lettsåret, sier Sanna Sarromaa som elsker landet hun liker å provosere.

- Ja, nøyer man seg med integrering som rådende ideologi, blir barnet en sånn maskot i klassen. Men man må først og fremst tenke på barnets beste. 

Den kravstore nasjonen

- I ditt kapittel ”Den kravstore nasjonen” peker du på at oljelandet Norge har gitt oss så mye rikdom at vi forventer at alt skal serveres oss på et sølvfat - av Staten. Du mer enn antyder at nordmenn ikke gidder å arbeide så hardt. 

- Ja, jeg er født i 1979 og husker at Sovjetunionen falt. I min hjemby Lahti hadde det store konsekvenser fordi den finske østhandelen sluttet så å si på dagen. På sitt verste var arbeidsledigheten på 20 prosent. Hver tredje arbeidstaker mistet jobben. Faren min begynte å drikke. Jeg følte at jeg måtte komme meg bort så fort som mulig. Det gjorde noe med meg som menneske. Jeg ville ikke bli arbeidsledig og alkoholisert. Så jobbet jeg beinhardt med å ta gymnaset på ett år og dro til universitetet som 16-åring. 

- Paradoksalt nok, etter at jeg havnet i Lillehammer, Norges Lahti, ble jeg likevel arbeidsløs.

- Og da ble du litt norsk?

- Ja, etter 10 år i midlertidighet gikk arbeidskontrakten min ut. Men da sov jeg likevel godt om nettene. Jeg trodde, for første gang i mitt liv, at det ville ordne seg for meg også, slik som det ordner seg for nordmenn. Jeg fikk navet litt og var ikke en gang skamfull, så norsk var jeg blitt. Så fikk jeg stipend for å skrive ”Norske tabuer”.

- Din frekke påstand er at vi leverer halvhjertet. Det høye sykefraværet kaller du et norsk tabu og en livsløgn.

- Ja, de fleste nordmenn har det så utrolig godt. Derfor har man ikke den iveren og trangen til å jobbe fordi man vet at noen tar seg av deg. Jeg traff en drosjesjåfør i USA som hadde kone og barn i Norge, han sa at det lønte seg. 

- Danske tømrere må gå etter de norske for å sjekke hvordan arbeidet er gjort. Finland er i en stabil depresjon, der jobber folk hardt og godt. Dere nordmenn har en annen type skjødesløshet, for pengene får dere uansett.

Glad i Norge

- Men etter all raljeringen din ender du med et sluttkapittel som tyder på at du er blitt litt glad i oss likevel?

- Ja, alt jeg skriver er av kjærlighet. Jeg hadde aldri skrevet hvis jeg ikke er glad i Norge og nordmenn. Nå som jeg pendler, må jeg ta meg et hakk ned i Finland der alt er mer lavmælt. Der holder det å takke én gang, ellers vil de tro jeg er psykiatrisk pasient. I Norge må jeg kjøre opp hyggeligheten. 

- Etter at jeg fikk bokstipendet, flyttet vi i 2015 tilbake til Finland. Barna mine var, sørgelig nok, på vei til å bli oljebarn. De hadde vokst opp i troen på at pengene aldri tok slutt. De hadde ikke vann i tannfeglasset i tilfelle det kom en seddel. 

- Jeg kan jo lese fra slutten av boka: ”Jeg føler meg veldig heldig som har fått bo i verdens beste kongerike, og ikke i Sverige. Da jeg dro tilbake til Finland, oppdaget jeg hvor norsk jeg hadde blitt, og hvor mye jeg savnet Norge. Den historien må bli en annen bok. Jeg tror den skal hete Hyvä Norja.”

Hvem: Sanna Sarromaa, finsk historiker og forfatter, født i 1979.
I Norge: Hun er gift med en nordmann og har bodd 10 år på Lillehammer.
Hva: Har skrevet boka ”Norske tabuer. Om likhetens tyranni, språk som religion og hellige mødre”.
Hvor: Hun deltok på Sakprosafestivalen i Stavanger 26. november 2016.

Kristin Aalen