Kristin Aalen

KOMMENTAR: Hollywood pøste i 2016 på med action- og eventyrepisoder som til forveksling ligner hverandre. Du må lete andre steder for å finne årets filmperler.

*Mennesker fra hele kloden kom til orde i Yann Arthus-Bertrands vakre dokumentar, "Human".*

Nye episoder i serier som ”Captain America”, ”Star Trek”, ”Independence Day” har en lei tendens til å se ut som repriser på det vi har sett før. Bare i science fiction-eventyret ”Divergent” for ungdom var det sting i ”Allegient”.

Når jeg i år har gitt en håndfull 6-ere til de 90 filmene jeg har anmeldt, lander de helt andre steder. Sterkest i minnet står den storslagne ”Human”.

Franskmannen Yann Arthus-Bertrands dokumentar er vidunderlig, ulik det meste annet. I tre år intervjuet han 2000 personer fra 60 land på alle kontinenter. Til filmen brukte han korte fortellinger fra 110 av dem.

*Scene fra "Human": Et snødekt elveleie filmet ovenfra.*

Mennesker over hele kloden framstår som like menneskelige som vi selv, uavhengig av rase, språk, bosted og levevilkår. Mellom særpregede ansikter viser regissøren spektakulære bilder av jorda sett ovenfra. Selv om filmen er i lengste laget (3 timer 10 minutter), er den et estetisk mesterverk.

Jungelboken

Visuelt imponerende var også ”live”-versjonen av ”Jungelboken”. Trollmennene ved datamaskinene i Los Angeles nådde nye teknologiske høyder ved å mane fram villdyr og et guttebarn som om de løp rundt i Indias jungel. Bilder av dyrebevegelser behandlet med computeranimasjon plasserte oss farlig nær tigeren Shere Khan, bjørnen Baloo og panteren Bagheera.

Selv slåsskampene mellom dyrene var overbevisende, og Mowgli, herlig spilt av en indisk-amerikansk 11-åring fra New York, så ut som han aldri har gjort annet enn å svinge seg i lianene. At gutten spilte mot pappdyr under opptak, skjulte regissør Jon Favreau godt. Slik fikk vi et forrykende filmeventyr, spekket med humor og spenning.

Sterkt snakkedrama

- Vis leserne hvordan den katolske kirke har dekket over sine synder, sa sjefredaktøren i The Boston Globe til sin graveredaksjon ”Spotlight”. Filmen med samme navn skildrer hvordan avisa avslørte overgrep mot barn og unge begått av katolske prester.

*Et av ofrene for katolske presters overgrep forteller til Spotlight-redaksjonen hva det har gjort med ham.*

Det burde ikke gå an å lage et drama som river deg med bare ved hjelp av samtaler. Men det klarte regissør Tom McCarthy, takket være et ypperlig manus.

Sjefredaktøren forlanger innsats fra tvilende medarbeidere, journalister diskuterer med motvillige advokater og krangler om dokumentinnsyn, reportere intervjuer nervøse ofre som sliter med å snakke.

McCarthy griper kinogjengeren uten å vise et eneste overgrep i flashback, bare ved å antyde de ødeleggende følgene og demonstrere kirkens hårreisende håndtering av misgjerningene.

«Spotlight» kunne blitt en ensidig hyllest til The Boston Globe. Filmens store styrke er at den også forfølger mistanken om avisas unnfallenhet i å avdekke sannheten.

Den franske overraskelsen

Husker du «Heat»? Særlig minneverdig er scenen da politietterforskeren (Al Pacino) og bankraneren (Robert De Niro) samtaler respektfullt, skjønt den ene jager den andre.

I år ramlet det uventet inn en herlig parallell – ”Den franske forbindelsen” - som skildrer maktkampen mellom en mafiaboss i Marseille og en dommer som vil knekke narkokartellet hans.

Mafiaboss Gaëtan "Tany" Zampa i Marseille, spilt av Gilles Lellouche. — *Mafiaboss Gaëtan "Tany" Zampa i Marseille, spilt av Gilles Lellouche.*

Filmen, regissert av Cedric Jimenez, bygger på en sann historie fra seint 1970-tall: En italiensk-korsikansk-fransk bande organiserte den franske forbindelsen, et nettverk som smuglet heroin fra Tyrkia via Marseille til USA. I den berømte filmen «Brennpunkt New York» (1971) jaktes det på nettopp denne smuglerruten. I Jimenez´ perle fra i år ser han det hele fra fransk side da dommeren blir besatt av å ta gudfaren.

De to møtes etter hvert i en storslagen scene slik at de får nærmest lik verdi. Begge framstilles som kjærlige familiefedre som vil hindre at konflikten rammer kone og barn. 1970-tallskoloritten er perfekt, og kamera beveger seg på en heftig måte som øker spenningen. Utsøkt!

Kongen og pyromanen

Norske filmer hevder seg godt i år. Mange kunne vært nevnt, men tydeligst i mitt minne står disse to:

*Brannsjefens sønn driver ikke bare med slukningsarbeid når det brenner i bygda.*

”Pyromanen” av Erik Skjoldbjærg er et sårt portrett av en ensom ulv, en snart voksen gutt med et sykt sug etter bekreftelse.

Regissøren utdyper godt den grufulle erkjennelsen: Pyromanen er brannsjefens egen sønn som stadig hjelper til med å slukke branner. Ubehaget vokser fordi vi vet at hans uskyld er falsk som bare fy.

Noe av det sterkeste er hvordan faren og ikke minst moren må ta sannheten - og skammen - innover seg.

*Kronprins Olav (Anders Baasmo Christiansen) og kong Haakon (Jesper Christensen) må ta farvel med prinsebarna.*

Et blinkskudd er også ”Kongens nei” av Erik Poppe. Her viser regissøren hvordan enkeltindivider tør å ta egne valg i en krisesituasjon: Obersten som beordrer skyting fra Oscarsborg, de pur unge soldatene som vil stanse nazistene på Midtskogen, men aller mest kong Haakon VII som står opp mot Hitlers krav om å godta Quislings kuppregjerning.

”Å ja, de pøser på med hollywooddramatikk”, sa en venn da jeg sa at filmen ender med tysk bomberegn over konge og regjering i Nybergsund. Han kunne heller ikke huske den tyske sendemannen Curt Bräuer som ba om kongens ja, men fikk det motsatte svaret.

Vi trenger med andre ord filmer som øker vår kunnskap om hva som faktisk skjedde under krigen.

*Årets rareste nakenscene ser du i "Min pappa Toni Erdmann".*

Den vanskelige familien

Intet er så sårbart som nære relasjoner. På tampen av 2016 viser kinoen ”Min pappa Toni Erdmann” av tyske Maren Ade. Den skildrer forholdet mellom en nypensjonert far og hans voksne datter på overrumplende og til dels urkomisk vis.

Igjen må du ha god tid (2 timer 42 minutter), men belønningen er årets morsomste nakenscene, rareste kostyme samt en rørende tilnærming mellom far og datter. God film!

Kommentaren er publisert i Stavanger Aftenblad 28. desember 2016.

Min anmeldelse av "Min pappa Toni Erdmann" finner du under Filmanmeldelser.

Filmåret 2016: Filmer som overstråler de kommersielle

KOMMENTAR: Hollywood pøste i 2016 på med action- og eventyrepisoder som til forveksling ligner hverandre. Du må lete andre steder for å finne årets filmperler.