I månelys blir svarte gutter blå

Kristin Aalen

MOONLIGHT

Terningkast: 5

Vi har sett oppvekstfilmer før om gutter som strever med sin seksuelle identitet. ”Moonlight” hører til blant de fineste.

Chiron som Little (Alex R. Hibbert) finner en omsorgsfull farsfigur i dopselgeren Juan (Mahershal Ali).

Jeg minnes ennå en 26-27-årig kollega jeg traff på kveldsvakt seint på 1980-tallet. Han virket så tenksom at jeg spurte hvordan det sto til.

– Bra. I dag har jeg fortalt foreldrene mine at jeg er homofil. Jeg har i årevis vært redd for at de ville slutte å elske meg. Men de tok det fint, sa han og pustet lettet ut.

Hvor smertefull erkjennelsen av egen seksualitet kan være fordi omgivelsene ikke tåler en legning som er annerledes, er vanskelig å fatte fullt ut for den heterofile majoriteten. 30 år etter min kollegas kamp for å komme ut av skapet slår det meg hvor ofte slike såre historier dukker opp i filmmediet, igjen og igjen.

I høst fulgte vi 16 år gamle Isaks kamp for å erkjenne sin homofile legning i NRK-serien ”Skam”. I april kommer den islandske filmen ”Hjartasteinn” på kino, en sterk oppvekstskildring fra en liten bygd der en homofil gutt blir møtt med nådeløs mobbing.

Moonlight

Mobbing rammer også den afro-amerikanske 9-åringen Chiron som vokser opp i et av Miamis fattigere nabolag. Han er mer spebygd enn sine jevnaldrende og får kallenavnet Little av de tøffe gutta som jager ham rundt i et nedslitt boligstrøk.

Chiron som 9-åring (Alex R. Hibbert).

Nå prøver hans eneste venn, den kubansk-amerikanske Kevin, å lære Chiron å slå tilbake slik at han skal unngå mobbing. Men hovedpersonen forblir den usikre som svarer med taushet.

Det gutten baler med, er en gryende erkjennelse av egen homofil legning, et personlighetstrekk som han vet vil plassere ham nederst på rangstigen i det macho-dominerte miljøet.

Impresjonistisk stil

Når ”Moonlight” har blitt en så var og følsom film, skyldes det at regissør og manusforfatter Barry Jenkins stilistisk går andre veier enn i tradisjonelle drama. Det viktigste grepet er impresjonisme, det å male med penselstrøk som i seg selv ikke sier alt, men der summen av delene vokser til et helhetlig bilde.

Hovedpersonen presenteres i tre kapitler med scener fra sitt liv som 9-åringen Little, så tenåringen Chiron og til slutt den voksne mannen, som kaller seg Black. De ulike fasene spilles av tre forskjellige skuespillere som alle gjør en strålende innsats.

Chiron som tenåring (Ashton Sanders) forblir den tause og usikre.

I hvert kapittel løfter regissøren fram øyeblikk som setter varige spor, men dropper gjerne å iscenesette hendelser som normalt ville utnyttes i et filmdrama. Jenkins, som selv er afro-amerikaner fra Miami, overrasker i stedet med originale konstellasjoner, som denne:

Filmen åpner med å skildre åpenlys narkodealing i strøket der Chiron bor. Sjefen for langerne, Juan, en muskuløs kar med gullkjede, diamantprydet øre og tann, samt pistolen godt innen rekkevidde, har likevel en uventet myk side. Han tar spurvungen Little under sine vinger, ikke for å lære ham opp i narkogeskjeften, men ved å vise genuin omsorg. Guttens biologiske far er nemlig ute av bildet, og guttens mor (fint spilt av Naomie Harris) strever med stoffmisbruk.

Juan og kjæresten Teresa blir reserveforeldre for det tause barnet og støtter ham i å finne sin egen vei i livet. Det er en nydelig skildring, ikke minst da Little spør hvordan han kan være sikker på at han er homofil. Juan og Teresa svarer helt avslappet, uten fordømmelse, at det vil han en dag forstå av seg selv.

Det myke mot det tøffe

Iherdig maler Jenkins videre med filmatiske penselstrøk som viser at til tross for vennen Kevins råd om hvor lurt det er å tøffe seg, forblir tenåringen Chiron den myke, tause og usikre. Dermed rammes han stadig av omgivelsenes råskap og intoleranse.

Desto mer skjellsettende blir Chirons eneste erotiske møte med en annen gutt. At drømmen om et varig forhold knuses brutalt i neste scene, er en erfaring som smerter mer enn blødende sår og en brukket nese.

Sluttkapitlet skjer 10-15 år senere da tenåringen er blitt til den voksne Black, en mann til forveksling lik barndommens farsfigur Juan. Nå har Chiron bygd muskler, imitert macho-guttas utseende og lært å bli dopselger.

Chiron som den tøffe, men triste dopselgeren Black (Trevante Rhodes).

Men han har fortsatt ikke kommet ut av skapet som homofil. Bak den tøffe fasaden med gullkjede, ørepynt og kunstige gulltenner øyner vi en sår lengsel etter anerkjennelse og kjærlighet.

In the Moonlight Black Boys Look Blue

Filmens manus bygger på et skuespill av Tarell Alvin McCraney med tittelen “In the Moonlight Black Boys Look Blue”, en setning som Chiron lærte av Juan som 9-åring. Den blir en metafor for tristheten som preger ham, ikke minst da den voksne Black ennå ikke har våget å folde seg ut som den han egentlig er. Skuespiller Trevante Rhodes gjør en rørende tolkning.

Sluttkapitlet byr på et sterkt gjensyn mellom Black og vennen som ga ham en erotisk oppvåkning i ungdommen. Dialogen mellom den utrygge mannen og den trygge, selvsikre kameraten (nydelig spilt av André Holland) er full av usentimental lydhørhet for hva som står på spill: Det å kjenne et annet menneske stryke deg ømt og elske deg som den du innerst inne er.

At filmen har fått åtte oscarnominasjoner, er full fortjent. 

Moonlight

Drama

Regi/manus: Barry Jenkins

Med: Mahershala Ali, Shariff Earp, Alex Hibbert, Ashton Sanders, Trevante Rhodes, Janelle Monae, Naomie Harris, Jaden Piner, Jharrel Jerome, Andre Holland

USA 2016

1 time 50 minutter

Aldersgrense: 12 år