Sterkt om Ruth Maier og Gunvor Hofmo

Kristin Aalen

Det er i dag vel kjent at lyriker Gunvor Hofmos jødiske kjæreste, Ruth Maier, ble drept i Auschwitz i 1942. Men å se en film som gjenskaper deres liv, er sterkt.

«Gunvor» (Ingvild Holthe Bygdnes) ved kaien der fangeskipet Donau lå til kai. Kjæresten Ruth Maier var ført om bord for å deporteres ut av Norge 26. november 1942. (Fotomonstasje: Georg W.Fossum/NTB/ Alert film)

Regissør Elsa Kvamme er prisbelønnet for sin dokumentar Trikken til Auschwitz om jøden Samuel Steinmann som overlevde deportasjonen fra Norge i 1942.  

Nå følger hun opp med en ny historie som bygger på forfatter Jan Erik Volds arbeid for å løfte fram Gunvor Hofmo og kjæresten Ruth Maier, en jøde fra Wien som flyktet til Norge i 1938. 

Hvilken smerte?

Et barndomsminne vekkes idet jeg ser Ingen hverdag mer. Min svenske mor, Magnhild Aalen (Vårt Lands første teateranmelder), fulgte godt med i hva nordiske lyrikere skrev. Hun snakket alltid med begeistring om Gunvor Hofmo. Men mors stemme var samtidig sorgtung. Med et dypt sukk kunne hun si: Hva har denne dikteren opplevd som er så vondt? Hun hadde lest Hofmos samlinger fra 1940- og -50-tallet, ett av diktene lød slik: Gud, hvis du ennå ser: / det er ingen hverdag mer. / Det er bare stumme skrik, / det er bare sorte lik / som henger i røde trær! / Hør hvor stille det er. 

Så ble det tyst fra poeten i mange år, og min mor sukket: Når skal hun skrive igjen?  

Gunvor Hofmo, til venstre, og hennes kjæreste Ruth Maier. (Foto: Erling Hofmo)

Først i 1971 kom det livstegn fra Hofmo. Hun utga mange diktsamlinger etter å ha bodd på Gaustad psykiatriske sykehus i 16 år. Men da Hofmo døde i 1995, visste ingen lesere at grunntemaet i diktene var tapet av hennes ungdoms elskede, Ruth Maier som ble deportert fra Oslo sammen med norske jøder i november 1942.  

Først etter at Jan Erik Vold gikk gjennom Maiers dagbøker som Hofmo hadde tatt vare på, kunne han brette ut den tragiske historien i to store biografier på 2000-tallet.  

Visuelt

Det er krevende å skulle fortelle i bilder om fortiden når det finnes lite arkivopptak og få stillsfoto. Men Kvamme har funnet gode løsninger for å bøte på dette. Særlig gir tre tidsvitner livfulle bidrag:  

Maiers yngre søster Judith forteller at hun etter Hitlers annektering av Østerrike i 1938 kom med Barnetransporten til England slik at hun overlevde krigen. 18 år gamle Ruth var akkurat for gammel til å bli med. Hun ble i stedet sendt til et ektepar på Lillestrøm som pappa Maier kjente.  

Danske Karen Voldsgaard Jensen ble i krigens første år venninne med Ruth og Gunvor på en arbeidsleir på Biristrand. Karen gir presise beskrivelser av de to og skildrer hvordan de kom på bølgelengde med hverandre. En dag ville Hofmo, som var kommunist, ha med seg Ruth og Karen for å høre Quisling tale på Lillehammer. Men da NS-lederen snakket stygt om jødene, ble Gunvor rasende, reiste seg og fektet med armene mens hun ropte: Nå kan det være nok! Så dro hun venninnene med seg ut av salen, forteller Voldsgaard Jensen. 

Det tredje tidsvitnet er Nunna Moum som bodde sammen med Maier i et kollektiv for unge kvinner i Dalsbergstien 3 i Oslo. Moum sto i trappen og så politiet hente Ruth om morgenen 26. november 1942. – Hvis blikk kunne drepe, hadde vi drept de politifolkene, sier Moum. Hun minnes at Ruth forsto at hun aldri vil komme tilbake igjen til Norge.  

Danske Karen er på gråten når hun forteller at Gunvor ringte henne og ropte: – De har tatt Ruth! Hofmo hadde dratt ned til Vippetangen der fangeskipet Donau lå til kai. Der hadde hun prøvd å komme om bord for å finne Ruth, men var blitt avvist. 

Skuespillere

Det er rørende å se fotografier som røper hvordan de to kvinnene trivdes sammen den tiden de fikk være et par. Gunvors forlovede gjorde det slutt med henne fordi han hadde funnet en annen. 

Gunvor Hofmo og Ruth Maier ble kjent på arbeidsleir på Biri og kom raskt på bølgelengde med hverandre. (Foto: Alert film/Karen Voldsgaard Jensen)

Der arkivmaterialet ikke strekker til, har regissøren laget enkle dramatiseringer for å visualisere. Ruth og Gunvor spilles av Julia Schacht og Ingvild Holthe Bygdnes i talende scener. Slikt kunne fort blitt stivt og kunstig, men de to skuespillerne overbeviser som personene de skal etterligne.  

Særlig betagende er dramatiseringen av Hofmo med sigaretten i munnviken i Danmarks radios studio etter at hun hadde rømt fra Gaustad i 1970. Kvamme lar oss høre Hofmos egen stemme framføre et av de 11 diktene hun leste inn. Skuespilleren forblir taus foran mikrofonen. 

Lesbisk

Da det takket være Jan Erik Volds biografi Mørkets sangerske (2000) gikk opp for min mor hva smerten i Hofmos dikt skyldtes, gråt hun. Selv hadde hun i mai 1945 hjulpet jødiske kvinner som hadde overlevd konsentrasjonsleiren i Ravensbrück. De var kommet med Folke Bernadottes hvite busser til Lund i Sverige. 

Slik fikk min mor også vite at Hofmo var lesbisk. Magnhild Aalen, en troende kristen, hadde stor forståelse for en slik legning til tross for tabuet rundt dette den gang. På 1940-tallet hadde hun hindret en kvinne i å ta livet sitt fordi hun ble tiltrukket av en jente. Hun kjente til at Hofmos svenske dikterkollega, Karin Boye, levde som lesbisk før hun begikk selvmord i 1941.  

Ved hjelp av Volds biografi forsto min mor hva som martret Hofmo i så mange år: Hun elsket en jødisk kvinne, men fant ingen normal hverdag mer etter at Ruth ble myrdet av nazistene.

Min nå avdøde mor ville blitt dypt beveget av å se Elsa Kvammes filmatisering, akkompagnert av Henning Sommerros musikk.

Publisert på vl.no 27. januar 2022

Ingen hverdag mer

Dokumentar

Regi/manus: Elsa Kvamme

Med: Ingvild Holthe Bygdnes, Julia Schacht, Nina Woxholt, Nunna Moum, Karen Voldsgaard Jensen, Jan Erik Vold med flere

Musikk: Henning Sommerro

1 time 1 minutt

Vises på NRK TV

Kristin Aalen