Les alt, se alt – vær subjektiv

Kristin Aalen

Rett som det er beskyldes filmkritikken i aviser og etermedier for å være «et handlingsreferat, ispedd subjektive evalueringer…». Det skjedde senest i forordet til den interessante Montages-boka «Analysen – norsk film 2015».

Minst mulig må avsløres av handlingen i min egen tekst. Scene fra «The Revenant» med Leonardo Di Capri i hovedrollen.

Om jeg lykkes i å skrive noe interessant om film i stedet for bare å gi en overflatisk forbrukerveiledning, får mine lesere bedømme. Men ambisjonen min er ukentlig å bidra til å pirre deres nysgjerrighet og utvide deres filmsmak. 

Jeg leser meg sjelden opp og ser aldri forhåndsklipp før en pressevisning. Jeg kan ikke fordra å få røpet viktige detaljer. Det ødelegger opplevelsen. Å bli påvirket av andres anmeldelser før jeg skal mene noe selv, er også noe herk. 

Minst mulig må avsløres av handlingen i min egen tekst, derfor tyr jeg til formuleringer av typen «detaljer om hvorfor og hvordan DiCaprios rollefigur så å si gjenoppstår fra de døde, skal ikke røpes. Det får holde å si…». 

Leseren skal beholde muligheten til å bli overrumplet i kinosalen. 

Min opplevelse

Hva er galt med «subjektive evalueringer»? 

Regissøren har laget sitt verk for at filmen skal tale til meg med den bakgrunn og de følelser jeg har. En anmeldelse er således ikke et resymé av fakta og namedropping rundt filmstjerner, men skal gi essensen av min opplevelse. 

Humor og skrekk er finurlig blandet i M. Night Shyamalans grøsser «The Visit».

En entusiast ble sur fordi jeg ikke likte filmen han digget. – Har du ikke gått på filmanmelderskolen og lært å vurdere slik de andre kritikerne gjør? spurte han hånlig. 

Men det finnes ingen objektiv fasit i vurderingen av kunst. 

Ikke misforstå. Den subjektive biten må balanseres av det jeg håper å ha samlet av mer objektiv viten om filmhistorie, regissører og sjangre etter å ha anmeldt over 1300 filmer siden 1997. Min subjektivitet som kritiker bør være noe annet enn synsingen du får ved å spørre en tilfeldig kinogjenger om hun likte filmen hun nettopp så.

Det er altså intet mål å justere seg etter hva kollegaer synes eller hvilke priser filmen har fått på festivaler. Men jeg innrømmer at det kan kreve mot å være ærlig og mene det stikk motsatte av andre. 

Da tviholder jeg på at det er mest fruktbart å lære opp leserne i at kritikere har ulike meninger. Bare da kan vi føre interessante samtaler om filmatiske verk.

Paradoksalt

Min «blanke ark»-strategi er litt farlig. Jeg bør kjenne klassikeren bak filmen for ikke å gå glipp av vesentlige innsikter. Men kjappe konklusjoner av typen «forrige filmatisering eller romanen var bedre» blir fort lettvint. Min jobb er å svare på om kinoversjonen nå fungerer som film. 

Følgelig styres jeg av et paradoksalt og litt umulig ideal: Å være fordomsfri i møte med det nye verket, men likevel kjenne bakgrunnsstoffet. Jeg strekker meg etter å være godt informert og subjektiv på samme tid.

Rolf Lassgård som Ove i Hannes Holms film «En mann ved navn Ove».

Et eksempel er En mann ved navn Ove. Å overføre bestselgerens humor til filmlerretet krever en stram balansegang mellom komikk og tragedie, karikering og realistisk skildring, noe jeg ikke syntes regissør Hannes Holm alltid lykkes med.

La filmen virke på meg

Å vurdere hva i en film som er godt og dårlig, handler om det tåkete begrepet intuisjon. Trolig består den i en oppsamlet erfaring etter å ha vært filmkritiker i snart 20 år. 

I bedømmelsen av sjangerfilm hjelper det godt å ha sett noen forgjengere, som da oppdraget var å anmelde The Visit: «Jeg har sjelden sett en film der humor og skrekk er så finurlig blandet. Regissør M. Night Shyamalan har lagt en ny fulltreffer til sin merittliste.»

I kinosalen gjelder det å kjenne etter hvordan en rekke delfaktorer virker på meg: Skuespillet, handlingen, manuset, scenografien, sjangerløsningen og musikken. 

Det er gull verdt hvis jeg kan vente en dag eller to med å skrive anmeldelsen. Da leter jeg etter det som har blitt værende i minnet, det som viser at filmen er noe mer enn en døgnflue. Store filmøyeblikk har noe overrumplende ved seg, noe uendelig vakkert som huskes lenge.

Bli berørt

Tøft å være kommunist og manusforfatter i Hollywood i den kalde krigen. Dalton Trumbo (Bryan Cranston) i «Trumbo».

Ofte fortjener en film ros fordi vi lærer noe av den, som hvordan McCarthyismen i 1950-tallets USA rammet manusforfattere i Hollywood, slik Trumbo nylig viste.

Å nøye seg med læringsgevinsten er likevel en altfor intellektuell tilnærming. En regissør bør sette avtrykk også i bruken av estetiske virkemidler. Jeg kan overveldes av verk jeg knapt husker hva handlet om fordi opplevelsen av skjønnhet er så kraftfull at bildene fester seg, som i Når solen står som høyest av Tranh Anh Hong. 

Men størst inntrykk gjør filmer der kunstneriske grep og budskap smelter sammen i en original helhet.

Terningskastets forbannelse

Stavanger Aftenblad vil at jeg skal trille terning, men terningkastets forbannelse tynger. 

Som da jeg skulle anmelde The Grandmaster av kinesiske Wong Kar Wai. Det ene øyeblikket snappet jeg etter pusten ved synet av betagende vakre scener, det neste falt jeg i søvn av kjedsomhet.

«The Grandmaster» av kinesiske Wong Kar Wai har scener som får en til å snappe etter pusten.

Estetikk ikke alt

Jeg ble heller ikke så fornøyd med Nicolas Winding Refns Only God Forgives, danskenes svar på Tarantino. Hevndramaet hans var utstyrt med perfekte kulisser og dandert med vakkert sminkede thaipiker i forlokkende kjoler. Den strøkne estetikken bygger opp om mangelen på følelser mellom mennesker i Bangkoks underverden. 

Men det ble snart en mani hvordan regissøren lar rivaliserende skikkelser skride taust langs røde tapeter mens de skulte på hverandre. Jeg ble rent lei.

Da roser jeg heller filmer som evner å skake våre følelser ved å avdekke en sannhet, gjerne en ubehagelig sådan. Jeg er uenig med de som tror at det estetiske betyr alt, mens filmens innhold, verdier og etikk er uinteressant.

Igjen, ikke misforstå. Jeg må ikke være enig i en films budskap. De regissører skårer høyt som formidler holdninger slik at jeg engasjeres i marg og bein, i mage og hode.

Publisert i filmtidsskriftet Z nr. 2 2016.