Å lete etter håpet i flyktningleirens mørke

Kristin Aalen

For 70 år siden ble tusener av palestinere fordrevet da staten Israel ble opprettet. Animasjonsfilmen Tårnet skildrer livet til etterkommerne i en fattig leir i Libanon.

11-åringen Wardi og oldefar Sidi i den palestinske flyktningeleiren Bourj al Baranej i Beirut. (Foto: Europafilm)

Noen ville satset på dokumentarfilm, andre på spillefilm for å fortelle om hendelser som dekker fire generasjoners erfaringer. Men animatøren Mats Grorud har til sin langfilmdebut valgt en kombinasjon av dukkefilm og tegnefilm for å levendegjøre skjebnen til en flyktningfamilie i Beirut.

Vi tenker ofte på animasjonssjangeren som forbeholdt barnefilm. Men flere regissører har vist at formspråket egner seg godt til å skildre hendelser – ofte med tragiske og skremmende detaljer – beregnet på unge og voksne.

Ett eksempel er iranske Marjane Satrapis selvbiografiske, samfunnskritiske animasjonsfilm Persepolis. Et annet er Vals med Bashir av Ari Folman som iscenesatte hvordan han som ung, israelsk soldat var med på å invadere Libanon noen fryktelige dager i 1982.

I et tilnærmet realistisk tegnefilmuttrykk formidlet Folman redselen, men også kynismen som den enkelte soldat reagerte med da bortimot 3.000 palestinere ble massakrert av libanesiske falangister i Shabra og Shatila mens israelske soldater sto og så på og bisto med nødbluss for å gjøre ugjerningen mulig.

Flyktningeleiren

Fryktelige erfaringer er også elementer i Groruds film, men her er sluttonen likevel mer håpefull.

Perspektivet er lagt til den 11 år gamle skolejenta Wardi, fjerde generasjons palestiner i flyktningeleiren Bourj al Baranej i Beirut.

Tante Hanan bærer på traumer etter israelske bombeangrep i barndommen, men danser gjerne med niesen Wardi.

Nåtidsplanet er laget som en dukkefilm med svært livaktig gjengivelse av trange smug der strømledninger henger som farlig båndsalat i gatene, og husene blir til tårn fordi hver ny generasjon bygger en etasje oppå den forrige.

Grorud har laget Tårnet etter et opphold i leiren der han ble kjent med en familie som gjorde sterkt inntrykk. Manuset bygger han på samtaler, intervjuer og observasjoner som forteller skjebnen til Wardi og hennes slektninger.

I noen få scener klipper regissøren inn arkivfilm og familiefotografier. Det fungerer godt fordi det styrker det dokumentariske grunnlaget.

Den skoleflinke Wardi nekter å gi opp troen på framtiden, til tross for at mange voksne rundt henne virker motløse. Oldefar Sidi håper fortsatt på å få vende tilbake til gården og frukthagen han ble fordrevet fra i 1948. Hendelsen var en del av det som kalles Al nakba, katastrofen, da mange hundretusen palestinere måtte flykte fra staten Israel.

Hans sønn (Wardis farfar) Lutfi er en deprimert mann etter sine erfaringer som geriljasoldat i Libanon på 1980-tallet. Tante Hanan bærer på traumer etter israelske bombeangrep i barndommen. En onkel har fått tilnavnet Duegutten fordi han gjemmer seg på toppen av familietårnet der han lar dagene gå med til duehold.

Det vokste opp telt på telt der oldefar Sidi slo seg ned etter fordrivelsen fra Palestina i 1948. Snart bodde det titusenvis av flyktninger i leiren Bourj al Baranej.

Heller ikke i Wardis egen generasjon står det bra til. Storesøster Yasar prøver å livnære seg som frisør. Nå vil hun emigrere til Sverige og gifte seg der til tross for at hun da må gi avkall på mannen hun elsker i leiren.

Tegnefilm

I partiene som skildrer fortiden, benytter regissøren seg av tegnefilm. Mange av minnene er fylt av smerte, som da Sidi tok med seg frøene fra guavafrukttrærne sine for å så dem i Libanons jord. Men i stedet for en ny frukthage vokste det bare opp telt på telt. De ble brukt til å huse de titusen flyktningene som kom til Bourj al Baranej.

Andre scener er grufulle minner, som da Lutfi etter geriljakamper i Sør-Libanon i 1982 opplevde at hans medsoldat ble drept. Noen år senere ble en lekekamerat av Duegutten skutt og drept. Begge skildringer gir et skremmende inntrykk av hvordan krigens redsler virker på unge mennesker og barn.

For lite politisk?

Enhver kinogjenger vet at Grorud stikker hånden i et politisk vepsebol i Midtøsten. Likevel er Tårnet forunderlig lite politisk. Så lite at jeg spør meg om han tilslører hvor ille de faktisk har det i Bourj al Baranej i dag.

En onkel har fått tilnavnet Duegutten fordi han gjemmer seg på toppen av familietårnet med duene sine.

Når Wardi spør tante Hanan om hun hater de som slapp bomber over dem i barndommen, svarer hun nei. Så legger hun til: – Jeg hater bare de som hater oss. Heller ikke den fordrevne Sidi ytrer seg hatefullt om israelerne. Til oldebarnet sitt sier han: – Alt går bra. Jeg aldri mistet håpet, for du er mitt håp, Wardi.

Så avslutter regissøren på en fortrøstningsfull tone ved å la en lege si til den skoleflinke jenta: – Du vil nå langt.

Men leser man rapporter fra samme flyktningleir, forstår man at palestinerne er statsløse. Mange av dem får ikke relevante jobber, samme hvor velutdannede de måtte bli. Hvordan skal det da gå med Wardi?

Publisert i Vårt land (www.vl.no) 29. november 2018

Tårnet

Animasjon

Regi/manus: Mats Grorud

Norske stemmer: Elida Skar Skuterud, Johannes Joner, Toril Havrevold, Dennis Storhøi med flere.

Norge Sverige Frankrike 2018

1 time 16 minutter

Aldersgrense: 9 år