Gåtefull nattevandring i Stavanger

Kristin Aalen

Terningkast: 5

Hvem er vi? Hvor kommer vi fra? Hva galt har vi gjort mot den vi er glad i? Slik spør filmskaper Arild Østin Ommundsen i sin fabel, Now it´s Dark.

  I stavangernatten vandrer blonde Lene (Silje Salomonsen) rundt med en svart parykk som hun har stjålet fra venninnen Lone.

I stavangernatten vandrer blonde Lene (Silje Salomonsen) rundt med en svart parykk som hun har stjålet fra venninnen Lone.

Stavangerregissøren er en beundrer av amerikaneren David Lynch, en regissør som gjerne borer i våre mørkeste sider. En sentral replikk i Lynchs film Blue Velvet (1986) er «now it´s dark».

Utsagnet er blitt tittelen på Østin Ommundsens nye film der hovedpersonen Lene må finne ut av en smertefull hendelse i fortiden. Selvgranskingen skjer i løpet av en nattevandring i Stavanger der hun treffer 15-20 personer. Noen gir gode råd, andre er avvisende og truende. 

Hvem er Lene?

Norske filmer er ofte psykologisk-realistiske fortellinger der alle spørsmål blir besvart. Dermed finnes det lite å fundere på. Med Now it´s Dark er det stikk motsatt.

Virkningen er et tveegget sverd. Jeg irriterer meg over mye jeg ikke forstår. Samtidig fascinerer det at skikkelser og handlingstråder veves sammen på irrasjonelt vis.

I starten gråter Lene over et foto av en rundt 2 år gamle jente. Har det skjedd en ulykke? Et visuelt ledemotiv er et tog som kommer kjørende, ubehagelig truende da et barn nærmer seg sporet. Har Lene forsømt å passe på slik at datteren ble påkjørt? Den skummelt sminkede mannen som lusker rundt, er det Døden?

  Hva skjedde egentlig med det lille barnet? Det er en av gåtene i Now it´s Dark.

Hva skjedde egentlig med det lille barnet? Det er en av gåtene i Now it´s Dark.

Eller har Lene mistet omsorgen for jenta, slik Jenny i Østin Ommundsens forrige spillefilm, Eventyrland, hadde? Hvor realitetsorientert er Lene i forholdet til barnets far, eller lider hun snarere av sjalusi, skyldfølelse og vrangforestillinger?

Roadmovie

Østin Ommundsen har skrevet manus og filmet det hele, en arbeidsmodell han tok i bruk i Eventyrland for å forenkle produksjonen. Silje Salomonsen, kona hans, spiller Lene med tilknappet mine og få replikker slik at vi må gjette hva hun gjennomgår. Parets små døtre dukker opp i viktige biroller.

Filmen er en roadmovie der Lene går sorgtung, men resolutt rundt i byen for å finne husrom denne angstfylte natten. Manuset er inspirert av en skremmende opplevelse regissøren hadde da han som 16-åring gikk seg vill i London. Hoiende fotballfans kastet en flaske etter ham. En kvinne kom bort og sa: «Who are you?», fortalte han til Aftenbladet.

  I byparken vakler Mona (Nina Ellen Ødegård) rundt i sitt eget utdrikningslag og lurer på hvem hun er.

I byparken vakler Mona (Nina Ellen Ødegård) rundt i sitt eget utdrikningslag og lurer på hvem hun er.

I trappa til togstasjonen møter Lene spåmannen (Vegar Hoel) med en fjærpyntet hatt. Han erklærer at «alle du møter er viktige, alt henger sammen». Syklisten Maciek (Ole Christoffer Ertvaag) som kolliderer med Lene, sier at «vi vet ikke hvor vi kommer fra». I byparken vakler Mona (Nina Ellen Ødegård) rundt i sitt eget utdrikningslag og utbryter: «Eg skal gifte meg. Som alle andre. Men kem e eg? Eg bare vasse rundt i livet mitt.»

Uforutsigbare

Ikke alle personmøtene gjør like sterkt inntrykk, men på sitt beste er de herlig uforutsigbare og blir utmerket framstilt av dyktige skuespillere. Som da Lene besøker en tekniker i konserthuset (Ingrid Rusten). «Kan jeg få overnatte hos deg, jeg trenger å snakke med en som kjenner meg godt», sier hun. «Vi er ikke venner, vi var kollegaer. Kan du gå?» lyder det brutalt.

Heldigere er hun ved Badedammen der en kvinne (Alexandra Gjerpen) erklærer sin beundring for låten «No dreams without you» som Lene og venninnen Lone ga ut på plate for lenge siden. Snart forstår vi at Lone (Pia Tjelta) fortsatt lykkes som artist. Lene, derimot, har havnet på et sidespor av ensomhet og savn.

Gradvis blir stemningen mer mystisk, som da Lene møter en kvinne (Mette Arnstad) på toalettet i et hotell. «Stå rolig, snart blir det mørkt», sier damen. Mens lykten på sykkelhjelmen blinker, går lyset. Så får Lene lykten i gave. Den er med henne gjennom et blodig møte med Katten og hennes voldelige mann Tommy (Kristoffer Joner).

Svart og blondt hår

I finansthrilleren Rottenetter (2009) viste Østin Ommundsen at han har et godt blikk for å skape en visuell stil.

  Arild Østin Ommundsen har på fint vis fanget inn stavangernatten med sitt filmkamera.

Arild Østin Ommundsen har på fint vis fanget inn stavangernatten med sitt filmkamera.

Bilde- og fargebruken i Now it´s Dark fascinerer. I de nattlige scenene fra Stavanger har regissøren fanget inn fine lyssjatteringer. En glødelampes runde form glir brått i ett med pariserhjulet ved toglinjen. Gardiner skinner i rødt og blått i hotellbaren; drinker blinker i rødt og grønt.

Det hele akkompagneres utsøkt med musikk av Thomas Dybdahl. Salomonsen og Tjelta gir en fin tolkning av sangteksten «no pain, no time, no tomorrow, no dreams without you» fra Lene og Lones låt.

Motivmessig siteres bildespråket i Lynchs filmen Mulholland Dr. (2001) der mørkhårede Rita og lyshårede Betty figurerer og identiteter blandes ved bruk av parykker. I stavangernatten vandrer den blonde Lene rundt med en svart parykk som hun har stjålet fra venninnen Lone. To legofigurer har henholdsvis lyst og mørkt hår.

Men hva skal alt bety?

Med Jenny i Eventyrland opplevde jeg at regissøren skapte en slik ømhet for sin hovedperson at jeg fikk lyst til å holde rundt henne. Lene i Now it´s Dark griper ikke like sterkt fordi så mye er uklart rundt hennes erfaringer. Er hun et offer for andres kynisme eller mest for egne forsømmelser og sjalusi?

Jeg ville så gjerne at bildespråket i Now it´s Dark skulle virke sterkt nok i seg selv, men ender med å lure på om ideen bak det hele er for uklart tenkt.

Publisert i Vårt Land 1. mars 2018

Now It's Dark

Drama

Regi/manus/foto: Arild Østin Ommundsen

Med: Silje Salomonsen, Kristoffer Joner, Ole Christoffer Ertvaag, Pia Tjelta, Vegar Hoel, Nils Jørgen Kaalstad, Per Kjerstad, Nina Ellen Ødegård, Alexandra Gjerpen, Hermann Sabado med flere.

Musikk: Thomas Dybdahl

Norge 2018

2 timer 5 minutter

Aldersgrense: 15 år

Kristin Aalen