Årets filmer 2019
Kristin Aalen
Glem amerikanske filmer fra Hollywood. Årets beste utenlandske kom fra Tyrkia, England og Italia. Og de beste norske het Håp og Barn.
Gjennom eminente rolletolkninger synliggjør Andrea Bræin Hovig og Stellan Skarsgård fortvilelse, sorg og raseri uten å tippe over i det sentimentale.
BESTE NORSKE FILM 2019:
1. Håp
Det finnes et vell av filmer som snakker lettvint om romantikk og kjærlighet. Men i Maria Sødahls personlige film Håp skildrer hun hvor vanskelig det kan være å tro at det fortsatt er liv i kjærligheten mellom to som har levd sammen i mange år.
Anja gjennomlever en jule- og nyttårshelg etter at hun har fått vite at hun har hjernesvulst. Det som rører så sterkt, er hvordan samboerparet gjenoppdager hverandre. Hvordan Tomas skjønner at han må være der for henne.
Gjennom eminente rolletolkninger synliggjør Andrea Bræin Hovig og Stellan Skarsgård fortvilelse, sorg og raseri uten å tippe over i det sentimentale.
Rektor Liv (Henriette Steenstrup) møter store utfordringer den dagen et barn dør i en ulykke i skolegården.
2. Barn
Når et barn har dødd i skolegården, kunne man frykte at mange i lokalmiljøet vil krangle heftig, ja, kanskje hevne seg. Men Barn av Dag Johan Haugerud iscenesetter samtaler mellom folk som forsøker å takle tragedien.
Filmen handler om toleranse mellom mennesker med ulik ideologisk oppfatning, alder og bakgrunn. Det er blitt et tankevekkende drama om å tåle hverandres forskjellighet, enten det gjelder partipolitisk ståsted eller seksuell legning.
Barn utmerker seg ved å være filmatisk annerledes. Haugerud følger ikke et sedvanlig dramaturgisk skjema som bygger opp spenning og eksploderer i et klimaks, men iscenesetter en rekke samtaler mellom mennesker som forsøker å takle tragedien.
Henriette Steenstrup og Jan Gunnar Røise, to av Haugeruds favorittskuespillere, gjør en utmerket innsats i rollene som rektor og lærer som attpåtil er søsken.
To tause menn har opplevd tunge ting i barndommen: Trond (Stellan Skarsgård) og Lars (Bjørn Floberg). Hvordan skal de hanskes med minnene?
3. Ut og stjæle hester
Hva slags historie forteller vi om det i livet som gikk i stykker? Om svik vi opplevde fra et menneske som sto oss nær? Om den som stjal noe verdifullt fra oss uten å gjøre opp for seg? Spørsmålene står i kø i filmatiseringen av Per Pettersons berømte roman.
Mest handler det om 15 år gamle Trond og forholdet til faren som går i stykker i 1948. Så kompliserte blir forviklingene at deres veier skilles for godt. Over 50 år senere innser einstøingen at en yngre gutt fikk overta faren hans i viktige ungdomsår.
Hestejakten blir en metafor for langt mer alvorlige tyverier mellom mennesker. Ut å stjele kvinne, for eksempel. Filmen, laget av Hans Petter Moland, forteller i sanselige bilder hvordan sentrale personer kjemper med å bli herre i sitt eget liv og unngå bitterhet.
Rasmus Videbæk vant Sølvbjørnen i Berlin for beste fotografi. Han har fanget inn trolske stemninger fra elva og flotte ridescener. Slik levendegjør Ut og stjæle hester i sanselige bilder hvordan menneskene kjemper med å bli herre i sitt eget liv.
Både Idris og sønnen Sinan ender som mistilpassede villpæretrær slik de vokser på familiegården i den tyrkiske landsbygda.
BESTE UTENLANDSKE FILM 2019:
1. Det ville pæretreet
Den tyrkiske regissøren Nuri Bilge Ceylan vant i 2014 Gullpalmen i Cannes for Vintersøvn og er en filmskaper man ikke må gå glipp av.
I årets film viser han hvordan den unge, nyutdannede Sinan vender hjem fra storbyen med manuset til en roman i vesken. Men i hjembyen er knapt noen interessert i å hjelpe ham med å gi den ut, følgelig må han streve lenge før han lykkes.
Det rørende er at det som omsider blir en bokutgivelse, skaper en tilnærming mellom ham og hans mentalt ustabile far. Gjennom et vell av samtaler gir regissøren oss innblikk i samfunnsforhold i dagens Tyrkia.
Den vemodige konklusjonen er at både far og sønn står igjen som mistilpassede villpæretrær på landsbygda. Utsøkt foto og skuespill gjør Det ville pæretreet til en fascinerende opplevelse fra en storslagen filmskaper.
Hjemmesykepleier Abbys ideal er å pleie syke og trengende som om det var hennes egen mor.
2. Sorry we missed you
Det nye arbeidslivet er blitt bedragersk. Stadig flere arbeidstakere får jobb uten klassiske rettigheter. Sorry we missed you av Ken Loach viser hvordan en britisk familie kvernes i stykker av slavelignende kontrakter.
Ricky, en tidligere bygningsarbeider, tror han skal tjene på å bli selvstendig næringsdrivende. I praksis blir han slave for et pakkeleveringsfirma som forlanger at han alltid er disponibel og aldri klager. Kona Abbie fanges i samme elendighet da hun som hjemmesykepleier ikke får lønn for all tid hun bruker på klientene.
Ken Loach og hans faste manusforfatter, Paul Laverty, gir oss et trist bilde av hvordan arbeiderklassefamilien, som forsøker å leve et anstendig liv, suges ned i kvikksand.
Sorry we missed you er en viktig film om hva som skjer når fagforeninger er bannlyst og enhver må bli sin egen lykkes smed.
Det gode mennesket: Fattige Lazzaro tenker aldri vondt om noen. Filmen om ham har klare paralleller til lignelsen om Lasarus og den rike mannen.
3. Lykkelige Lazzaro
Regissør Alice Rohrwacher iscenesetter Jesu lignelse om Lasarus og den rike mannen på overraskende vis: En baronesse utnytter landarbeidere kynisk skjønt livegenskapet for lengst er opphevet i Italia.
Filmskaperen lirker inn surrealistiske og overnaturlige elementer. Det er noe overjordisk troskyldig over unge Lazzaro som aldri klager og alltid hjelper til. Han handler som et godt menneske og tenker aldri vondt om noen. Er han en helgen, mon tro?
I Rohrwachers versjon straffes baronessens familie ved at banken til slutt tar fra dem alt de eide. De fattige, derimot, får slett ikke den trøst som Lasarus fikk i Jesu lignelse.
En fascinerende og annerledes film.
Publisert i Vårt Land 27. desember 2019
Årets filmer 2019
Beste norske:
Håp av Maria Sødahl
Barn av Dag Johan Haugerud
Ut og stjæle hester av Hans Petter Moland
Beste utenlandske:
Det ville pæretreet av Nuri Bilge Ceylan
Sorry we missed you av Ken Loach
Lykkelige Lazzaro av Alice Rohrwacher