Regissør Kathryn Bigelow ble stemplet som sympatisør med CIA-torturister i sin forrige film. Nå svarer hun med en kritisk film om politivold mot svarte i USA.

*Rasistiske politifolk mishandlet og drepte svarte i Algiers motel i Detroit i juli 1967. Et av ofrene er fallskjermsoldat fra Vietnam-krigen, Karl Greene (Anthony Mackie).*

Bigelow brøt gjennom den mannlige dominansen i filmindustrien ved å bli den første kvinnelige regissøren noensinne som vant en Oscar for Beste regi. Det skjedde for The Hurt Locker i 2010. Filmen vant seks oscarstatuetter, inkludert Beste manus til manusforfatter Mark Boal. Filmen ga et intenst bilde av et knippe amerikanske elitesoldater under USAs krig i Irak på 2000-tallet.

Begeistringen for Bigelow kjølnet imidlertid hos mange da hun et par år senere kom med dramaet Zero Dark Thirty. Her skildret hun og Boal den 10 år lange jakten på Osama bin Laden. Til tross for at thrilleren var meget vellaget, reagerte kritikerne på framstillingen av CIA-medarbeidere i Afghanistan som bruker vanntortur, slag, innelåsing i en boks og lignende for å få fram opplysninger.

Problemet, mente flere, er at å uttrykke respekt overfor etterretningsagenter som bidro til å ta bin Laden etter bruk av tortur, er noe ganske annet enn takke militære som risikerte liv og helse i Irak.

Politivold og rasisme

Nå vender Bigelow og Boal tilbake med et høyaktuelt drama etter de siste årenes mange saker om vold mot svarte borgere i USA.

Vi husker Eric Garner som ble forsøkt pågrepet for ulovlig sigarettsalg. Ifølge politiet motsatte han seg å bli påført håndjern, og flere betjenter la ham i bakken. Garner døde etter at politimannen Daniel Pantaleo tok et dødelig halsgrep på ham.

Eller ta 12 år gamle Tamir Rice som ble skutt av politiet i Cleveland etter å ha blitt observert i en park med et håndvåpen. Han døde av skadene politibetjenten påførte han. Det ble senere klart at våpenet Rice bar på, var en luftpistol.

Bigelow og Boal har hentet fram en blodstenkt fortelling fra 50 år tilbake i tid. Detroit skildrer fysisk og psykisk mishandling av uskyldige unge voksne (hvite og svarte) samt drap på tre svarte midt under et raserelatert opprør i USAs den gang femte største by.

*En av politimennene (Jack Reynor) som blir involvert i tragiske hendelser under opprøret i Detroit i juli 1967.*

Publikum må lukke øynene for ikke å oppdage moralen: Filmskaperne viser hvordan rasisme og fordommer hos politiet førte til at svarte får unngjelde, og gjerningsmennene slipper unna domfellelse.

Slik blir Detroit et krystallklart innlegg i dagens diskusjon etter sammenstøtet mellom hvite nasjonalister og antirasister i Charlottesville i Virginia i august. President Donald Trumps vinglete, for ikke å si manglende fordømmelse i etterkant, viser at strømninger i befolkningen slett ikke har gjort opp med forestillingen om hvit overlegenhet.

Dokudrama

Sjangermessig er Detroit et dokudrama der Boal bygger manuset på erindringer og dokumenter rundt en fatal hendelse på Algiers motel i juli 1967. Autentisiteten styrkes av at Bigelow fletter inn dokumentarklipp fra tv-innslag som viser hva som skjedde disse skjebnesvangre sommerdagene.

I en animasjonssekvens i åpningsminuttene forteller regissøren effektivt at Detroit hadde en stor svart befolkning som ble møtt med rasistiske holdninger på 1960-tallet. Sekvensen glir over i klassisk iscenesettelse av bråket den 23. juli da politiet raidet en uregistrert bar der en mengde svarte feiret en hjemvendt Vietnam-veteran.

Detroit-opprøret endte som et av de dødeligste og mest destruktive opprørene i USAs historie. Ikke minst var politiet livredde for snikskyttere, en redsel som i ettertid viste seg å være overdreven. Det var dessuten betydelig hvit deltakelse i opprøret og plyndringen, noe som motsier at hendelsene passer inn i den klassiske raseopprør-kategorien som myndighetene og politiet har dyrket.

Etter fem dager kunne man telle opp 43 døde (33 svarte, 10 hvite), 1189 skadede, over 7200 arrestasjoner (de fleste av svarte) og mer enn 2000 ødelagte bygninger. Dette overgikk volden og ødeleggelsene i raseopprøret i samme by 24 år tidligere (1943).

Bigelow får utmerket fram hvordan kaoset spredte seg og synliggjør hvordan guvernør George W. Romney beordrer inn den private Michigan Army National Guard for å stagge opprørerne. President Lyndon B. Johnson sendte inn to luftbårne divisjoner fra hæren.

Hvite politifolk

Bigelow snevrer gradvis inn til den tragiske hendelsen midt under opprøret: Mishandlingen og drapene i Algiers motel. På drevent vis lar hun oss bli kjent med to svarte, unge menn fra sanggruppa The Dramatics som ved et uhell kjøpte et hotellrom den 25. juli.

*Unge Fred (Jacob Latimore) havner ved en tilfeldighet i Algiers motel da politiet raider bygningen på leting etter en snikskytter.*

Samtidig får vi levendegjort holdninger i Detroit-politiet som besto av 93 prosent hvite. Forskere har funnet at 45 prosent av politimenn som jobbet i byens svarte nabolag, ble oppfattet som "ekstremt negative til svarte". I tillegg var 34 prosent "fordomsfulle".

Boal og Bigelow viser hvordan slike holdninger styrte politifolkene som inntok motellet på jakt etter det de trodde var en snikskytter blant gjestene. Filmen er en pinefull, men ytterst god illustrasjon på hvordan tjenestemenn herser med sine ofre.

Detroit er ingen hyggelig film. Men det tristeste er at dagens motsetninger mellom hvite og svarte i USA gjør at det kjennes viktig at fortellingen – 50 år etter at den fant sted – brettes ut på kinolerretet av en dyktig filmskaper og hennes manusforfatter.

Publisert i Vårt land 31. august 2017.

Høyaktuelt drama om rasisme og politivold i USA

Regissør Kathryn Bigelow ble stemplet som sympatisør med CIA-torturister i sin forrige film. Nå svarer hun med en kritisk film om politivold mot svarte i USA.