Den desperate lengselen etter å bli elsket

Tekst: Kristin Aalen Alle foto: Stig Håvard Dirdal

Den britiske dramatikeren Sarah Kane tok livet sitt bare 28 år gammel. 04:48 Psykose var det siste hun skrev.

Det deprimerte jegets tanker og følelser formidles gjennom tre aldersversjoner, spilt av Ragnhild Tysse (til høyre), Ingrid Unnur Giæver (til venstre) og Svein Solenes (i midten foran). (Foto: Stig Håvard Dirdal, Rogaland Teater)

Det er aldri lystelig å oppleve Kanes skuespill – et par av dem er ekstremt voldelige – men av og til må vi våge oss inn i depresjonens irrganger for å unngå falske idyller om at livet er enkelt. 

Det siste av seks stykker hun rakk å skrive før sin selvvalgte død i 1999, er ikke noe vanlig skuespill. Rolleliste og sceneanvisninger mangler; handling, dialog og scener er det sparsomt med. Det gir regissøren stor frihet i å levendegjøre teksten.

Denne muligheten bruker instruktør Eline Arbo godt. Hun splitter Kanes jeg-stemme opp i tre versjoner: En 28 år gammel kvinne som er deprimert og suicidal; en tenåringsutgave av den hun en gang var; samt en mann i drag queen-kostyme som gestalter hvem hun kunne bli om 12-15 år.

Grepet fungerer meget bra. Det oppstår en kraftfull dynamikk mellom skuespillerne Ragnhild Tysse (hovedpersonen), Ingrid Unnur Giæver (tenåringen) og Svein Solenes (mannen i kvinneklær) der de beveger seg mellom lag av plastforheng. Disse stykker scenerommet opp i tre deler og henger tidvis som slør mellom skikkelsene.

Lengsel etter kjærlighet

Tittelen 04:48 Psykose peker mot de nattlige timene da mennesker kan våkne og føle seg mest formørket. En forskningsstudie av vel 35.000 selvmord viser at risikoen for å ta sitt liv er større om natten da katastrofetenkningen øker og impulskontrollen minsker.

Jegets 40-årige framtoning (Svein Solenes) synger om den stygge andungen i Seventeen av Janis Ian.

Kanes dypt alvorlige tekst er et puslespill av tanker og følelser hos en person som har begynt med selvskading. Publikum må selv sette bitene sammen til en helhet, men vi forstår at psykiatrisk behandling og medisinering ikke har hjulpet.

Forestillingen starter tøft med at skuespillerne framfører låten Seventeen av Janis Ian. Det er en sår tekst om et 17 år gammelt jeg som innser at kjærlighet bare lykkes for de vakreste på skolen, de som mestrer det sosiale spillet: «and those of us with ravaged faces / Lacking in the social graces / Desperately remained at home / Inventing lovers on the phone.”

Å være den stygge andungen og dikte opp elskere i telefonen peker mot savnet etter kjærlighet som preger stykkets 28-årige jeg. Svartsminket under øynene og kledd i et slangeskinnsmønstret kostyme slynger hun ut setninger som oser av et negativt selvbilde.

Men alvoret avbrytes stadig av speilende skikkelsene. De leverer galgenhumoristiske replikker som får oss til å humre forsiktig. Tenåringen, kledd i hvite joggesko og lysegrønn flossy jakke over en bar mage, spotter hovedpersonen i en sutreparodi. Hun og den vakkert sminkede 40-åringen gjentar i et rytmisk kor:

Jeget som 28-åring (Ragnhild Tysse) akkompagnert av sin ungdoms versjon (Ingrid Unnur Giæver).

– Du har venner, de er så støttende, hva tilbyr du?

Medisinering

Jeg-personen har hatt mange leger. Men hun klarer ikke å tro den ene legen som sa at det var kjekt å se henne. Helsevesenet tilbyr piller og atter piller, noe som parodieres godt i en av scenene.

Intet hjelper mot det jeget sier at hun lider av – patologisk sorg. Hun ser titusen kakkerlakker kravle rundt på golvet, speilet i 40-åringens drag queen-kostyme, en rosa morgenkåpe mønstret med svarte insekter og hvite kors. Snart kaster hovedpersonen seg på golvet og klør seg desperat under slangeskinnsklærne.

– Dette er ikke en verden der jeg vil leve, utbryter hun og presenterer en plan for å ta livet sitt: Ved en overdose, ved å kutte pulsårene, henge seg eller gjøre alt på én gang.

Et bur av tårer

Som et talende akkompagnement synges Lykke Lis låt Sadness is a blessing der det heter at “Sadness is my boyfriend / Oh sadness, I'm your girl».

Usammenhengende brokker av følelser og tanker hos den suicidale er ikke alltid logisk forståelige. Men mange enkeltsetninger gjør dypt inntrykk. Som at ingen vil ta på henne.

“Ingen selvmordere har lyst på døden”, sier jeget (Ragnhild Tysse), men går likevel veien til endes.

Så lar hun sin vrede gå ut over faren og ikke minst Gud. Da legen advarer mot selvskading, svarer hun: – Jeg lever i et bur av tårer. Hun savner en kvinne å elske, men innser at hun er laget for ensomhet. «Meg selv har jeg aldri møtt. Ansiktet mitt er limt under sjelen. 

Da hun går med på å la seg lobotomere, iscenesettes dette marerittaktig idet skuespillerne svinger seg i plastforhengene til hamrende musikk.

Effektfullt framføres en sang av Cezinando med åpningsordene «Alle, selv du, kan bli ensom». Men intet biter på et sinn fylt av selvbebreidelse. Selv krig og folkemord vil jeget ta på seg skylden for. At speilfigurene innstendig ber «husk lyset, tro på det!» og «man må like seg selv, da vil det gå bra», preller av.

Det formørkede jeget klarer ikke å snu om på veien mot tilintetgjørelse. Hun minner om at ingen selvmordere har lyst på døden, men likevel – i siste scene ligger hun på golvet livløs.

Det er et hjerteskjærende stykke teater fordi det får fram hvordan mørket kan ta over i et sårbart sinn.

Publisert i Vårt Land 13. november 2018

04:48 Psykose

Av Sarah Kane

Oversatt av: Jon Fosse

Regissør: Eline Arbo

Med: Ragnhild Tysse, Ingrid Unnur Giæver, Svein Solenes

Scenografi og kostyme: Katja Ebbel Fredriksen

Musikalsk ansvarlig: Thijs van Vuure

Lysdesign: Karl Oskar Sørdal

Dramaturg: Michael Evans

Maskør: Jill Tonje Holter

Foto: Stig Håvard Dirdal

Sted: Intimscenen, Rogaland Teater

Varighet: 1 time 30 minutter