Visuell surrealisme, uklar satire

Kristin Aalen 

Terningkast: 3

Joern Utkilen har valgt et absurd formspråk for sin satire over Norge. Dessverre blir budskapet borte i alle påfunnene.

  Beboerne i campingbyen er blitt så velstående av inntektene fra ei gruve at ingen trenger eller ønsker å jobbe lenger.

Beboerne i campingbyen er blitt så velstående av inntektene fra ei gruve at ingen trenger eller ønsker å jobbe lenger.

Spillefilmdebutanten har ikke gjort det lett for seg ved å ville lage noe så ambisiøst som «en komisk eventyr-western med sterke politiske undertoner og et absurd og satirisk blikk på tiden vi lever i», slik vaskeseddelen på filmweb.no reklamerer med.

Campinglandsby 

Det Utkilen lykkes best med, er en gjennomført scenografi og design. Filmen er tatt opp ved en nedlagt molybdengruve i Knaben i Vest-Agder. På ei svær sandslette deponert utenfor gruva har regissøren bygd opp et lite samfunn av fargestrålende campingvogner – som i en fordreid western-landsby omgitt av ørken. Det er blitt en skikkelig grell parodi.

Presten med et stort neonrødt kors rundt halsen har fått en gul vogn, sheriffen med et belte som han ved behov kan feste håndgranater i, holder til i en knallgrønn. Gruveeieren –tettstedets rikeste – bor i to brune vogner som står oppå hverandre. Han (Ole Christoffer Ertvaag) bærer et skikkelig lattervekkende skjegg.

Innbyggerne er kledd i kostymer med skarpe farger og overdimensjonerte cowboy-hatter med øreklaffer. Motorsyklene de kjører rundt med, er derimot pussig små. Et ektepar har en baby, den «spilles» av en dukke lydsatt med barnegråt når det trengs.

  Knallgule telefoner og cowboyhatthjelmer er utstyret til menn med makt i campingbyen, blant dem presten og sheriffen til høyre.

Knallgule telefoner og cowboyhatthjelmer er utstyret til menn med makt i campingbyen, blant dem presten og sheriffen til høyre.

Det verdifulle mineralet beboerne har hentet ut av gruva – og som har gjort landsbyen deres rik – synliggjøres på komisk vis med knallrøde plastperler av den sorten førskolebarn bruker for å perle bilder i barnehagen.

Svak handling 

Men visuell surrealisme alene skaper ikke en god komedie. Svakheten i Vann over ild er at den tynne handlingen mest består av sketsjlignende opptrinn. De er vriene å gjengi enn si forstå meningen med.

Presten, sheriffen, gruveeieren og hans medarbeider sitter på hver sin motorsykkel og tygger tyggegummi mens de glor skeptisk på beboeren (Cato Skimten Storengen) som får beskjed om å plukke søppel, men ikke vil. Dette skal – her må jeg igjen ty til distributørens forhåndsomtale – illustrere at utviklingen i landsbyen har stoppet opp. Alle er blitt så velstående av inntektene fra gruva at ingen trenger eller ønsker å jobbe lenger.

Scenen kan leses som et spark fra en norsk regissør med tilhold i London mot et hjemland der oljeinntektene har ødelagt arbeidsmoralen til folk flest.

Dette er absolutt et interessant emne for en satire. Men med den surrealistiske formen Utkilen har valgt, greier han ikke å gjøre den politiske undertonen sterk nok.

  Gruveeieren (Ole Christoffer Ertvaag) flankert av medarbeideren (Arthur Berning) og den fremmede (Kristoffer Joner).

Gruveeieren (Ole Christoffer Ertvaag) flankert av medarbeideren (Arthur Berning) og den fremmede (Kristoffer Joner).

Borgeren som ikke vil plukke søppel, flytter ut av campingbyen for å leve i skogen der det henger et skilt med påskriften «Klarsynthet her – forsvinn!». Her blir han kjent med suppekokersken. Hva hun står for, forblir gåtefullt.

Det onde paret 

Som i enhver western-film finnes det en bad guy. Den svartkledde fyren (Kristoffer Joner) kommende kjørende med en dame bakpå motorsykkelen. De bevæpner innbyggerne, setter dem opp mot hverandre og begår voldelige handlinger.  

Men scenene er såpass kryptiske og løst sammensatte at de aldri på overbevisende vis tydeliggjør at «dette er en film om grådighet, korrupsjon, bevæpning og om hvordan maktsyke mennesker altfor ofte får det som de vil. Hovedtemaet er filmskaperens tanke om at verden er styrt av psykopater».

Det er et dårlig tegn at man må gå til forhåndsomtalen for å forstå allegorien.

Spillestilen 

Utkilen har fått med seg et knippe dyktige skuespillere som det vil more kinogjengere fra hjembyen Stavanger å se utfolde seg med alvorlig mine på underlig vis i rare habitter. Jeg gjetter at aktørene har hatt det gøy på settet.

  Nina Ellen Ødegård som småbarnsmor i campinglandsbyen.

Nina Ellen Ødegård som småbarnsmor i campinglandsbyen.

Men humor krever presis timing. Jeg lo av tre aktører som skoggerler da en gris løper på en håndgranat. Det er ikke grisens død som er morsom, men måten de ler på. En parodi på en western-duell kiler også lattermusklene en smule. Men regissøren lykkes for sjelden i å skape slik komikk.

I stedet irriterer det at han gir skuespiller Nina Ellen Ødegård altfor lite å spille på der hun som småbarnsmor raskt ender i sheriffens fengsel bak i campingvognen hans. Helga Guren må på sin side skvaldre i vei om å finne fred i skogen og la godheten omfavne ondskapen.

Norske filmskapere våger seg sjelden ut av det realistiske filmuttrykket, og spillefilmdebutanten skal ha ros for å utforske det allegoriske. I så måte kan han minne om den surrealistiske filmskaperen Wes Anderson fra USA. Men for å leve opp til en slik sammenligning må Utkilen jobbe mye mer med handling og persongalleri.

En redigert versjon er publisert i Vårt Land 7. juni 2018

Vann over ild

Western Eventyr Komedie

Regi/manus: Joern Utkilen

Med: Cato Skimten Storengen, Ole Christoffer Ertvaag, Nina Ellen Ødegård, Kristoffer Joner, Helga Guren, Arthur Berning med flere

Foto: Martin Radich

Norge 2018

1 time 29 minutter

Aldersgrense: 12 år

Kristin Aalen