Britisk byråkrati gjør flere fattige

Kristin Aalen

Terningkast: 5

Den sosialt bevisste regissøren Ken Loach står atter en gang opp for de svakeste. Med ”Jeg, Daniel Blake” håner han et britisk byråkrati som slår beina under velferdssamfunnet.

  Den hjertesyke tømreren Daniel (Dave Johns) forsøker å hjelpe alenemoren Katie og hennes barn.

Den hjertesyke tømreren Daniel (Dave Johns) forsøker å hjelpe alenemoren Katie og hennes barn.

Møt Daniel Blake, en tømrer i Newcastle som i 40 år har bygd hus og skjøttet arbeidet sitt til punkt og prikke. Nå har han fylt 59 år, er nylig blitt enkemann og får brått et hjerteanfall på jobben. Han overlever, men legens dom er denne: Du er ikke frisk nok til å arbeide.

I Norge ville diagnosen hans gitt ham uføretrygd. Men i England er det ingen selvfølge.

Regissør Ken Loach og hans faste manusforfatter Paul Laverty viser hvilken utmattende - for ikke å si absurd - behandling syke og arbeidsløse blir utsatt for. Grunnen er at politikerne vil ha ned tallet på borgere som mottar sosialytelser.

Absurd system

Filmen åpner med at Blake blir intervjuet over telefon av en byråkrat for å få vurdert helsen sin. Spørsmålene er av typen: Kan du gå mer enn 50 meter? Kan du legge noe i brystlommen din? Kan du løfte begge hendene for å ta på deg en hatt?

Daniel svarer ja på det meste. Det han ikke vet, er at mange ja-svar gir lav score på byråkratens skjema. Hvis han oppnår under 15 poeng, mister han retten til syketrygd.

Fordi han bare får 12 poeng, sendes han ut på en ørkesløs leting etter ny jobb for å bevise overfor sosialkontoret at han ikke sluntrer unna.

Regissør Loach lykkes i å vise hvor kynisk systemet er: Skulle Blake klare å få nytt arbeid, kan han ikke ta det på grunn av legens advarsel. Men når han takker nei til å arbeide, svarer sosialkontoret med det de kalle sanksjoner, altså at han nektes dagpenger.

Saksbehandlerne bryr seg ikke om at han stamper i en byråkratisk mølle for å få omgjort 12 poeng-scoren sin og få en trygd å leve av. Snakke om Catch-22!

Ydmykende

Det gjør det ikke lettere for Daniel at han som eldre håndverker mangler enhver datakunnskap. Dermed føler han seg hjelpeløs og ydmyket i møte med sosialkontorets digitale skjemavelde.

  Hovedpersonene Daniel (Dave Johns) og Katie (Hayley Squires) er alminnelige, anstendige borgere som ønsker å opprettholde et verdig liv.  

Hovedpersonene Daniel (Dave Johns) og Katie (Hayley Squires) er alminnelige, anstendige borgere som ønsker å opprettholde et verdig liv. 

Parallelt med den parodiske behandlingen av Blake møter vi enslige Katie og hennes to små barn som byråkratiet har tvunget til å flytte fra London der hun ikke har råd til å bo. Noen av filmens mest hjerteskjærende scener oppstår da alenemoren verken har penger til strømregning eller til å kjøpe mat og dagligvarer.

Hovedpersonene Daniel og Katie er alminnelige, anstendige borgere som ønsker å opprettholde et verdig liv. Ytre hendelser og tilfeldigheter gjør at de faller ut av arbeidslivet og ikke kan tjene til livets opphold.

Filmen får fram hvordan den britiske staten lar dem i stikken slik at de havner i regelrett fattigdom. Det er så grelt at vi nordmenn – som ennå har et trygt sikkerhetsnett takket være en rik velferdsstat – vil ha vondt for å tro det Loach viser.

Systemkritikk

I atskillige intervjuer har Loach og Laverty fortalt om den nitide researchen de gjorde på forhånd. Det de har iscenesatt, er bare glimt av tragiske skjebner de hørte om, som at folk led av alvorlig sult og faktisk døde, uttalte Loach til filmbladet Cinema.

Nå har filmradarparet ofte blitt kritisert for å være programmatiske og venstrevridde i sine filmer. Og det skal medgis at de enkelte ganger har blitt pamflettaktige, som i ”Brød og roser” (2000) der to meksikanske søstre drar til Los Angeles for å jobbe som rengjøringshjelpere. Arbeidslederens kyniske behandling av de ansatte fører til en kamp for å få dannet en fagforening som slåss for arbeidernes rettigheter.   

Men kritikken har prellet av på Loach. I en alder av 80 år dykker han fortsatt ned i skjebnene til de som har minst i samfunnet.

  Alenemoren Katie   (Hayley Squires) møter ingen nåde på sosialkontoret da hun kommer litt for seint til en avtalt time.

Alenemoren Katie (Hayley Squires) møter ingen nåde på sosialkontoret da hun kommer litt for seint til en avtalt time.

Det har jeg ingenting imot. Det finnes nok av kommersielle regissører som aldri plager oss på samfunnets solside med hvorfor mennesker havner i skyggelandet.

Loachs systemkritiske drama gikk da også rett hjem på filmfestivalen i Cannes i fjor, da han vant Gullpalmen. Det er fullt fortjent.

Med ”Jeg, Daniel Blake” plasserer Loach seg rett inn i den høyaktuelle diskusjonen om borgerlønn som foregår i en rekke europeiske land, og nå skal prøves ut i blant annet Finland: Gi alle mennesker en fast sum i måneden, enten de jobber eller ei.

Det ville iallfall berget den hjertesyke tømreren Daniel.

Jeg, Daniel Blake

Drama

Regi: Ken Loach

Manus: Paul Laverty

Med: Dave Johns, Hayley Squires, Dylan McKiernan, Briana Shann, Kate Rutter, Sharon Percy, Kema Sikazwe

Storbritannia 2016

1 time 40 minutter

Aldersgrense: Tillatt for alle

Kristin Aalen