Kulturredaktør i Vårt Land tok livet av kristen filmpris
Kristin Aalen
I fjor ville Andreas-prisen, stiftet i 1985 av Vårt Land og en rekke kristelige organisasjoner, fylt 40 år. Men brått la avisens forrige kulturredaktør ned prisen i 2023. Uten noen offisiell begrunnelse.
Andreas-prisen ble i 2022 tildelt Utvandrerne av Erik Poppe. Året etter la Vårt Lands kulturredaktør ned prisen. (Foto: John Christian Rosenlund, SF Studios)
I et essay i Vårt Land nylig spurte skribent William S. Mørch hvordan Faith in Film-prisen i Tromsø kan bli en viktig anerkjennelse. Det er en helt grei diskusjon for en pris som bare er ti år gammel.
På meg virker spørsmålet likevel ganske ironisk. Det får meg til å minnes den forsmedelige avlivingen av den økumeniske filmprisen – Andreas-prisen – som Vårt Lands daværende kulturredaktør foretok for tre år siden. Skal filmpriser som arbeider ut ifra et kristen-humanistisk ståsted, bety noe i offentligheten, må de få lov til å eksistere og gjøre jobben sin.
Jurymedlem
I 2004 etterfulgte jeg filmkritiker Per Haddal i juryen for Andreas-prisen på Den norske filmfestivalen i Haugesund. Prisen, som bar sitt navn etter den kristne filmentusiasten Andreas Borch Sandsdalen, skulle hedre filmer som utforsker eksistensielle, religiøse eller etiske temaer på en kunstnerisk måte. Den ble delt ut av en økumenisk jury med medlemmer fra filmfestivalen, bransjeorganisasjonen Film & Kino og den kristne dagsavisen Vårt Land. Avisen oppnevnte juryen på fire personer.
Jeg hadde gleden av å sitte i juryen til og med 2022 under ledelse av Vårt Land-journalist Alf Kjetil Walgermo. Gjennom årene har ulike kinosjefer og filmkyndige kirkeledere, deriblant en prost og en biskop, sittet i juryen. Det har borget for interessante diskusjoner om film der innholdsmessig tematikk aldri fikk gå på bekostning av faglig kvalitet.
Respektert pris
Andreas-prisen var en årviss tildeling på Den norske filmfestivalen sammen med Filmkritikerlagets Kritikerprisen, Publikumsprisen og i en periode også den internasjonale Fipresci-prisen. Andreas-prisen har vært respektert i filmbransjen, idet den har vist at den setter filmkunsten høyt. Noen ganger har Kritikerprisen og Andreas-prisen kåret samme vinner, som Anger (Tengis Abuladze, 1987), Kristin Lavransdatter (Liv Ullmann, 1995), Hawaii. Oslo (Erik Poppe, 2004) og Du levande (Roy Andersson, 2007). Slike sammenfall skyldes at begge juryene valgte kandidater fra festivalens hovedkonkurranse. Dette til forskjell fra Faith in Film i Tromsø der filmene blir forhåndsnominert til prisen som skal juryeres.
Andreas-prisen inngikk således i en høyt verdsatt internasjonal tradisjon av økumeniske filmpriser som nyter respekt på prestisjetunge festivaler rundt i Europa: I Cannes, Berlin, Venezia, Locarno for bare å nevne noen. Dette gjaldt i 38 år også for Den norske filmfestivalen, helt til Vårt Land sa stopp.
Da jeg i august 2023 deltok på festivalen i Haugesund, fikk jeg spørsmål fra filmfolk om hvorfor prisen var lagt ned. Etter en mail til Vårt Lands daværende kulturredaktør om hva jeg skulle svare, fikk jeg beskjed om at jeg kunne si at han hadde tatt beslutningen. Jeg fikk ingen begrunnelse. I ettertid har jeg forstått at vedkommendes manglende interesse for film som kunstgren var avgjørende.
Women Talking løfter fram kvinners rett til å slåss mot seksuelt misbruk fra et religiøst patriarkat. De representerer godhet opp mot en grufull ondskap. Filmen har vunnet Faith in Film-prisen i Tromsø. (Foto: SF Studios)
Vitsen med økumenisk filmpriser
Hvorfor trenger vi filmpriser med et kristen-humanistisk utgangspunkt? En oppfordring fra filosof Hannah Arendt er en nyttig veileder: Hun ba oss ikke bare fokusere på mennesker som gjør onde gjerninger (Adolf Eichmann), men også lete etter de som gjør godt (Anton Schmid som nektet å deportere jøder).
På Faith in Film-prisens 10-årsjubileum i Tromsø nylig var jeg bedt om å gi en sammenfatning av vinnerne. Arendts oppfordring om å lete etter godhet fungerer utmerket. Seks av ti vinnere skildrer hvordan negative krefter river kvinner i stykker, som i Scarecrow der en kvinne i det østlige Sibir benytter sjamanistiske tradisjoner for å helbrede folks sykdommer. Hun er godheten i mørket. Eller ta Women Talking som løfter fram kvinners rett til å slåss mot seksuelt misbruk fra et religiøst patriarkat. De representerer godhet opp mot en grufull ondskap. I andre filmer blir Jesu ord «heller ikke jeg fordømmer deg» levendegjort for mennesker som foraktes for sine gjerninger (Når høsten kommer og Straff).
Fire av ti Faith in Film-vinnene har hatt et bredere humanistisk siktemål, som Forever pure. Å forsvare godhet kan bety å avsløre svært stygge ting i et samfunn. Dokumentaren forteller om rasisme fra jøder overfor muslimske fotballspillere. Regissør Maya Zinshstein løfter fram respekt for anderledes troende.
To hjertesukk
Det er enkelt å finne viktige filmer som skildrer negative følger av religion. Norske regissører byr ofte på slikt. Bare få – som Erik Poppe, Dag Johan Haugerud og Øystein Mamen – viser at religion også kan ha en revolusjonær kraft. Min utfordring til de som nominerer i Tromsø: Våg å lete fram flere slike filmer.
Og så håper jeg Lars Petter Sveen, nåværende kulturredaktør i Vårt Land – som jeg vet verdsetter film som kunstart – kan gjenreise Andreas-prisen.
Kommentar publisert i Vårt Land 8. februar 2026.
I Øystein Mamens dokumentar Straff blir Jesu ord «heller ikke jeg fordømmer deg» levendegjort for mennesker som foraktes for sine forbrytelser. Filmen vant Faith in Film-prisen i 2024. (Foto: Filmweb)
Andreas-prisen
ble første gang delt ut i 1985. Den bar sitt navn etter den kristne filmentusiasten Andreas Borch Sandsdalen, og skulle hedre filmer som utforsker eksistensielle, religiøse eller etiske temaer på en kunstnerisk måte.
Siste utdeling fant sted i 2022 fordi Vårt Lands kulturredaktør la prisen ned.