En feministdiva skriver om nettene

Kristin Aalen

Svenskene kaller mine bøker for «feminist noir». Selv definerer jeg aldri hvilken sjanger jeg skriver i. Det er det kulturen som gjør, sier den finsk-estiske forfatteren Sofi Oksanen.

 Jeg fortolker ikke mine egne bøker, sier den finsk-estiske forfatteren Sofi Oksanen. Hun besøkte Stavangers litteraturfestival, Kapittel, i september 2016. 

Jeg fortolker ikke mine egne bøker, sier den finsk-estiske forfatteren Sofi Oksanen. Hun besøkte Stavangers litteraturfestival, Kapittel, i september 2016. 

- Som gjest på Kapittel for første gang, hva vil du si til ditt publikum?

- Det er et altfor vidt spørsmål. Jeg håper jeg får møte oppmerksomme lesere. 

- Du er mest kjent for dine tre bøker der du setter kvinneskjebner inn i en politisk kontekst, nemlig Stalins utrenskninger i Estland under 2. verdenskrig. I din nyeste bok, «Norma», handler det om en kvinne fra vår tid med en usedvanlig sterk hårvekst. Hva vil du like å snakke om først? 

- Forfattere vil alltid snakke om sin siste bok. 

Var det jeg, intervjueren, som sa noe feil? Er min engelsk så elendig? Eller er 39-åringen så lei av journalister at hun ikke orker å komme på talefot, men bare svarer i korte setninger? 

Oksanen Norma bokomslag.jpg

En moderne Rapunsel-fortelling

Foran meg sitter en spektakulært utseende diva med blå og lilla striper i det forlengede håret, lekker grønn skygge rundt øynene, lilla lepper og en kjole i et kinesisk stoff med høye splitter opp langs lårene. Beina er kledd i svarte silkestrømper, føttene plassert i et par lekre, høyhælte sko, også de svarte. 

Forfatteren er kjent for å understreke at alt kan tolkes politisk, og jeg vil vite mer om hvordan «Norma», en intrikat thriller med handling fra Ukraina, føyer seg inn i dette. 

Hovedpersonen har et hår som vokser én meter i døgnet, noe som gjør henne ettertraktet hos en mafiabande som lever av å selge hår, men også barn fra øst-europeiske land til barnløse i Finland. 

Normas hårvekst er dessuten magisk på det vis at det gjør henne i stand til å ane kommende farer og forstå hvilke sykdommer tilfeldige forbipasserende lider av. Bakerst i boka poserer forfatteren selv med sin hårforlengede manke. 

- Hva vil du si med denne hovedpersonen hvis hår vokser like fantasifullt som i eventyret om Rapunsel? 

- Jeg fortolker ikke mine egne bøker, sier hun kontant, for ikke å si avvisende. 

Kvinner og kroppshår

Hvis ikke Oksanen vil gi ved dørene, får jeg prøve smiger. 

- Du framtrer alltid selv med en praktfull hårfrisyre. Hva er hårets betydning i vår kultur? 

Det åpner en liten dør på gløtt. 

- Hår har alltid representert klasse og sosial posisjon. Man kunne tro at vi i en vestlig, kristen kultur har historien om det frie håret. Men det er alltid noen som vil kontrollere håret vårt. Det er regler for hva slags hår du kan ha i bestemte jobber. Du kan ikke bli advokat hvis du kommer med kinky, krøllete hår. Da må du rette det ut. 

Hun lyder nesten som en foss. 

Oksanen Utrenskning bokomslag.jpg

- Vi formes av kulturen vi lever i. I gamle dager gikk kvinnene med lange skjørt og slapp å barbere leggene. Nå kan vi vise beina fra topp til tå og blir sett på som stygge hvis vi ikke fjerner hårveksten. Vil det i framtiden finnes menn som ikke vet at kvinner har kroppshår, mon tro? Men hvis målet er å måtte ta håret vekk, er vi da egentlig frie, funderer hun. 

Feminist noir

- Hva ønsker du da å si med «Norma»? forsøker jeg igjen. 

- Jeg skriver en tekst. Svenskene har kalt bøkene mine for «feminist noir». 

- Godtar du merkelappen? 

- Jeg definerer aldri hvilken sjanger jeg skriver i. Det er det kulturen som gjør. 

- Når du begynner på en bok, starter du da med den politiske konteksten du vil belyse, eller med romanfigurene som ofte er kvinner i en liten familie? 

- Jeg bare begynner å skrive. Om nettene. 

- Da kommer inspirasjonen? 

- Et slikt ord bruker jeg aldri. 

Imponert over Estland

Det går bedre å snakke om morens hjemland, Estland, som rev seg løs fra Sovjetunionen i 1991. 

- Landet har utviklet seg mye fortere enn jeg hadde trodd etter at kapitalen fikk bevege seg fritt. Den økonomiske utviklingen er imponerende. Nå er det viktig ikke å se på de tre baltiske landene under ett. Latvia og Litauen er annerledes og bruker mer russiske penger. Estland, derimot, har tatt et raskt skritt inn i den digitale tidsalder, raskere enn vi har gjort i Finland. Dermed hanskes esterne bedre med korrupsjon enn mange andre fordi det digitale systemet skaper mer transparens og mindre byråkrati. 

- I fjor så vi på kino debuten til regissør Martti Helde, «Der vindene møtes», et mesterverk om Stalins deportasjoner av esterne i 1941, et tema beslektet med din trilogi. Hvordan takler estiske forfattere, filmskapere og øvrig samfunnsliv dette traumet? 

- Ethvert land har sine tragedier. Finland har Vinterkrigen. Jeg har ikke sett filmen du nevner. Men Estland forholder seg til fortiden på imponerende vis. Man har til og med gjort det mulig for medlemmer av den gamle etterretningstjenesten å bli politikere. 

Oksanen Stalins kyr bokomslag.jpg

Spiseforstyrrelse

I Oksanens debutbok, «Stalins kyr», skildrer hun en kvinne som sliter med det å spise. Boka er av psykiater Finn Skårderud blitt kalt «en av de psykologisk mest rike - og presise - romaner som noensinne er skrevet om fenomenet spiseforstyrrelser. Her forsøker man å spise skammen i seg.» 

- Er vansker med å spise noe du kjenner til av egen erfaring? 

Hun nikker, men lyser samtidig av uvilje mot å utdype den personlige siden av temaet. 

- Jeg vil ikke snakke om meg selv. Jeg skulle ønske helsevesenet anerkjente ikke bare anoreksi, men også ortoreksi, en overdrevet opptatthet av å spise sunn mat. 

Seksuelle minoriteter

- Du har offentlig erklært deg som biseksuell, og i romanen «Baby Jane» skildrer du åpenhjertig et lesbisk kjærlighetsforhold. Hvordan ser du på situasjonen for seksuelle minoriteter? 

- Det underlige er at jo flere land som aksepterer seksuelle minoriteter og åpner for likekjønnede ekteskap, desto mer blir andre reaksjonære. Flere afrikanske land har sågar innført dødsstraff for homofile, og Russland behandler dem som kriminelle. 

- Hvordan står det til i ditt hjemland, Finland, er dere påvirket av holdningen i de øst-europeiske landene? 

Spørsmålet stilles på bakgrunn av at Sverige og Danmark var først ute med å legalisere homofile ekteskap, Norge kom etter i 2009 mens Finland ennå ikke er i mål. 

Oksanen setter øynene i meg og hever stemmen. 

- Spør du meg seriøst? 

- Ja

- Vet du ikke at Finland er en del av Norden? 

- Jo. 

- Når det gjelder likekjønnede ekteskap i Finland, så er det kirken som er imot. 

Taus om nye prosjekter

- Hva skriver du på nå om nettene? 

- Et stykke for Burgtheater i Wien. Arbeidstittelen er «Europeisk kveldsmåltid». 

- Hva skal det handle om? 

- Det kan jeg ikke fortelle. 

Man må til nettet for å finne ut at Oksanen har fått skriveoppdraget sammen med fem andre kvinnelige forfattere, deriblant nobelprisvinner i litteratur, Elfriede Jelinek. 

- Hva er forskjellen på å skrive en roman og et skuespill? 

- Et teaterstykke må ha en handling, men mye mindre tekst. Det gjelder også for librettoen jeg har skrevet for en opera som skal framføres i Covent Garden. Musikken er ved finske Kaija Saariaho. 

- Hva handler den om? 

- Det kan jeg ikke si. Det har vært et ekstremt interessant prosjekt. 

Lesere er forskjellige

- Tilbake til din siste bok, «Norma». Flere norske anmeldere mener du har forlatt ditt suverene grep med å skildre enkeltpersoner i en politisk kontekst. Hva sier du til det? 

- Det er synd hvis norske kritikere ikke klarer å lese boka politisk. Men en boks mottakelse varierer ofte fra land til land. «Stalins kyr» fikk en bedre resepsjon i utlandet enn i Finland. «Duene som forsvant» ble oversett fordi den kom ut før krigen i Øst-Ukraina. Men da jeg senere laget et skuespill basert på romanen, var flyktningkrisen et meget betent tema, og dermed ble stykket svært relevant. Så ja, lesere er forskjellige. 


Publisert i Stavanger Aftenblad 17. september 2016.

 

Sofi Oksanen
Hvem: Finsk-estisk forfatter, født 1977. Estland: Har skrevet tre romaner om estiske kvinneskjebner under og etter 2. verdenskrig: «Stalins kyr», «Utrenskning» og «Da duene forsvant». 
Sosial angst: Romanen «Baby Jane» skildrer Helsingfors i 1990- årene. Byens mest populære lesbe bryter sammen. 
Hårvekst: I hennes siste roman, «Norma», har hovedpersonen et hår som vokser flere meter om dagen. 
Priser: Fikk Nordisk råds litteraturpris og en rekke andre priser for «Utrenskning». 

 

Kristin Aalen