Forfatteren som snyltet på kunstmaleren
KRISTIN AALEN
Terningkast: 3
Virkelighetslitteraturen er ingen ny oppfinnelse. Émile Zola brukte sin nære venn, bildekunstneren Paul Cézanne, i bøker han utga i 1870-årene.
Vennskapet mellom maleren Paul Cézanne (Guillaume Gallienne) og forfatteren Émile Zola (Guillaume Canet) settes på harde prøver da dikteren ble berømt langt raskere enn bildekunstneren.
Best utbytte av filmen Cézanne & Zola får man om man leser seg opp på forhånd og gjerne finner fram malerier av Cézanne på nett og i bøker.
For den franske filmen om det nære vennskapet mellom forfatteren og kunstmaleren er altfor innforstått. Det skyldes nok at franskmenn er langt mer fortrolige med forfatterskapet til Zola og kunsten til Cézanne enn vi nordmenn er.
Dermed kan det kjennes irriterende med stadige referanser til forfatterens boktitler og til malere i Paris´ kunstverden uten noe særlig forklaring.
Bakgrunn
Vennskapet mellom Cézanne og Zola (født 1839 og 1840) oppsto da de gikk på skole i Aix-en-Provence i Sør-Frankrike. Émile kom fra en fattig familie mens Paul var sønn av en rik bankmann.
Zola dro til Paris 18 år gammel, og det ble en sorg for kameratene å skilles. De skrev brev til hverandre i årevis. Enkelt sagt viser regissør Danièle Thompson med sitt filmmanus hvordan de to bytter plass på den sosiale rangstigen i løpet av 40 år.
Zola fikk med årene stor oppmerksomhet som forfatter. Han skrev i den litterære tradisjon kalt naturalismen. Der den forutgående realismen åpnet for debatt og ga en mulighet for endring, var naturalismen deterministisk. Zola framstilte mennesket som et produkt av arv, miljø og ødeleggende drifter, noe som ofte sjokkerte leserne.
Men med utgivelsen av l'Assommoir (Sleggen, 1877) som beskrev proletariatet innenfra, ble Zola en økonomisk suksess. Han fikk bedre betalt enn Victor Hugo.
Kunstnerne og deres kvinner på picnic for å leve livet og male ute i det fri. Paul Cézanne lengst til høyre.
Cézanne, derimot, slet voldsomt med å slå igjennom som maler og trengte stadig finansiell støtte fra vennen utover det hans far, bankmannen, ga. Mens Zola i mange år levde barnløs med sin hustru, fikk Cézanne en sønn med modellen Hortense. Gutten skjulte han for foreldrene av redsel for å bli gjort arveløs.
Først på 1890-tallet ble Cézanne anerkjent som en meget dyktig representant for post-impresjonismen. Av berømte motiver er hans fargerike versjoner av fjellet Mont Sainte-Victoire. Flere av disse vises under rulleteksten til slutt, så ikke gå for tidlig.
Her siteres også Pablo Picasso som sa om Cézannes kunstnerskap: ”Han er vår far”.
Taperen og snylteren
Men skuffende nok får man i selve filmen knapt se mer enn et par av kunstnerens 1000 kjente malerier. Vekten legges i stedet på Cézannes fortvilelse over ikke å få antatt bilder i Parisersalongen der Camille Pissarro og Édouard Manet gjorde furore og suksess med sine impresjonistiske malerier.
Bildet av Cézanne i filmen er således kunstmaleren som taperen. Zola framstår som den kyniske snylteren som utnytter sin venn ved å dikte om ham nettopp som en taper. Men man må være godt oppdatert og følge med på antydningene i filmens samtaler for å få med seg argumentene for den triste konstellasjonen mellom de to.
Nå er det alltid krevende å formidle hendelser, for ikke si følelser – som det handler mest om her – i et tidsspenn på over 40 år. Regissør Thompson har valgt 1888 som tidspunkt for en lang konfrontasjonssamtale mellom Zola og Cézanne da kunstmaleren besøker forfatteren i hans luksusvilla i Médan.
Fra dette besøket pendler hun fram og tilbake til minner fra Paris og Aix-en-Provence. Det blir ofte omstendelig uten å gi en dypere innsikt.
Snylter på livet
Når Cézanne i filmen raser over at Zola har diktet om ham i sine bøker, må vi anta at han først sikter til den fiktive figuren Claude Lantier – en mislykket kunstner – i tredje roman (Le Ventre de Paris) i en bokserie om slektene Rougon og Macquart.
Zola utga den svære serien på 20 romaner i 1871-1893. Her skildret han en familie og slekt under Frankrikes 2. republikk (1848-1852). I sentrum står livet til de borgerlige og respektable Rougonene og de proletariske og mindre respektable Macquartene gjennom fem generasjoner.
Paul Cézanne (Guillaume Gallienne), til venstre, og vennen Émile Zola (Guillaume Canet) under et hyggelig treff med kvinnene i deres liv.
I filmen nevnes stadig Mesterverket (1886) fra samme serie der taperen Lantiers tragiske historie framheves. Filmregissøren lykkes i å konstruere en episode som viser hvordan Zola overhører et høyst privat og vondt øyeblikk i Cézannes liv. Ikke lenge etter leser forfatteren høyt for et beundrende Paris-publikum om en påfallende lik hendelse for sin romanfigur mens Cézanne sorgtung lytter i bakgrunnen. I oppgjøret mellom de to er det ikke det minste rart at maleren utbryter at forfatteren er en tyv og en kikker. Zola på sin side ser på vennen som et feilslått geni.
Sårt forhold
Skuespiller Guillaume Gallienne gjør en troverdig framstilling av en oppfarende Cézanne som ofte støter fra seg venner og bekjente med sin impulsivitet. Guillaume Canet på sin side viser oss en melankolsk og innadvendt Zola som mot slutten innrømmer at han ikke er så vellykket som forfatter likevel.
Men Thompson lykkes bare tidvis i å engasjere meg i disse fortidens selvsentrerte menn. Heller ikke musikken til Eric Neveux som smøres jevnt ut over scene etter scene, klarer å blåse støvet av to skapende mennesker og gjøre dem virkelig interessante.
Publisert i Vårt land 22. juni 2017.
Cézanne & Zola
(Cézanne et moi)
Biografi Drama
Regi/manus: Danièle Thompson
Med: Guillaume Canet, Guillaume Gallienne, Alice Pol, Déborah François.
Frankrike 2016
1 time 49 minutter
Aldersgrense: Tillatt for alle