Vemodig tilbakeblikk fra Pedro Almodóvar

Kristin Aalen

Den spanske filmskaperen er berømt for sin intense fargebruk. Det nye i Smerte og ære er at han avslører all den fysiske og psykiske smerten han selv lider av.

Den aldrende filmregissøren Salvador Mallo (Antonio Banderas) ser tilbake på sitt liv. (Foto: Norsk Filmdistribusjon)

Den aldrende filmregissøren Salvador Mallo (Antonio Banderas) ser tilbake på sitt liv. (Foto: Norsk Filmdistribusjon)

Vi antar gjerne at en suksessrik kunstner er glad og lykkelig og nyter glansen fra berømmelsen på sine eldre dager. Men Smerte og ære viser at medaljen har en bakside.

Pedro Almodóvar fylte 70 år denne uka, og skal man tro intervjuer han har gitt (Klassekampen), står det helsemessig ikke så bra til. Migrene, lysømfintlighet og ryggplager har hemmet ham i årevis og fått ham til å isolere seg fra andre mennesker, noe som har gjort ham ensom.

Utvilsomt selvbiografisk

Nå skal man alltid være forsiktig med å sette likhetstegn mellom filmskapere og deres filmer. Men Smerte og ære er utvilsomt selvbiografisk inspirert. Den 59 år gamle skuespilleren Antonio Banderas gestalter på imponerende vis den slitne og deprimerte Salvador Mallo, en speilversjon av Almodóvar. Mange scener finner sted i en leilighet som ser ut som et kunstmuseum, men er en tro kopi av filmskaperens egen bolig.

Når det gjelder Mallos skrantende helse, har Almodóvar kanskje smurt litt ekstra på: Hovedpersonen lider av magesår, astma, muskelsmerter, tinnitus og nervesmerter, noe han tar en haug med piller mot, før han i en periode demper smertene med å røyke heroin.

Mallos trofaste assistent, Mercedes ( Nora Navas),  følger ham til legen der han får vite hva han lider av.

Mallos trofaste assistent, Mercedes (Nora Navas), følger ham til legen der han får vite hva han lider av.

Mallo får dessuten konstatert at plagsomme kvelningsanfall skyldes en forkalkning på spiserøret. Dette blir han operert for mot slutten av filmen. Så ja, her er rikelig med fysiske plager.  

Fortellergrep

I sin forrige film, Julieta (2016), prøvde Almodóvar ut et fortellergrep der vi på nåtidsplanet fikk møte den modne Julieta, en yrkeskvinne i 50-årene som ikke har hatt kontakt med datteren sin på mange år. Snart flettet filmskaperen inn tidsplan tilbake til 1980-tallet slik at vi ble kjent med henne som ung og med kjærlighetshistorien som førte til at datteren ble født.

Men det er krevende å holde på tilskuerens oppmerksomhet over en 30-årsperiode, og jeg klarte aldri å engasjere meg like mye i de ulike personenes liv.

Det greier Almodóvar bedre nå når han fletter tidsplan og lar opplevelser fra barndom og yngre år utfylle bildet av Mallo. Glidende overganger mellom nåtid og fortid er elegant utført. Lyden av vann eller musikk vekker til live et gammelt minne, andre ganger er det narko-rus eller narkose-påført søvn som bringer Salvador tilbake til fortiden.

Barndomsbilder

En aldrende hovedperson som er deprimert på grunn av egne nederlag og skavanker, trenger et løft fra visuelt livskraftige skikkelser. Det vakreste i så måte er minnene fra Salvadors oppvekst med moren (nydelig spilt av Asier Flores og Penélope Cruz) i fattige kår på landet.

Som ni-åring flytter gutten med moren til en landsby der husene ligger i huler under jorda. Her har Almodóvar funnet en fantastisk kulisse for skildringen av et barn med en stor følsomhet for visuelle inntrykk. Lille Salvadors første møte med synet av en naken mann (hans egen far er ganske fraværende) peker mot den homofile identiteten han (og Almodóvar) får som voksen.

Julieta Serrano i rollen som Salvadors mor på hennes eldre dager.

Julieta Serrano i rollen som Salvadors mor på hennes eldre dager.

Den gamle moren

Fordi jeg blir så glad i Cruz som ung mor, er det litt vrient å godta skuespiller Julieta Serrano i rollen som Salvadors mor på hennes eldre dager. Men ømheten mellom mor og voksen sønn er vakkert skildret. Sårheten når han sier at han sviktet henne ved å være den han var – og bli den regissøren han ble – er vemodig. Når hun sier at hun ikke liker at han forteller om henne i filmene sine, går tanken til Almodóvars film, Alt om min mor, som fortalte rikelig om nettopp moren. I Smerte og ære forsvarer Mallo seg med at «jeg skylder dere alt», det vil si oppveksten med moren blant fattigfolk på det spanske bondelandet.

Den ensomme Mallo har én venn igjen, den trofaste assistenten Mercedes, utmerket spilt av Nora Navas, som svarer på henvendelser fra publikum som vil ha filmskaperen i tale. Men hvorfor vil folk på Island treffe meg? spør han oppgitt og sier bryskt nei til invitasjonen.

Først da hans 32 år gamle film Sabor er blitt restaurert og skal vises på Cinemateket i Madrid, går Salvador med på å svare på spørsmål fra fansen. Var det slik at han mislikte måten hovedrolleinnehaveren spilte på, ja, ble de ikke uvenner og har vært det siden da?

Salvador som smågutt på mammas rygg (Penélope Cruz) der hun og de andre landsbykvinnene vasker klær i elven.

Salvador som smågutt på mammas rygg (Penélope Cruz) der hun og de andre landsbykvinnene vasker klær i elven.

Jo visst, det får vi bevist. Almodóvar utvikler en skandale der Mallo omsider sier sin mening offentlig om skuespiller Alberto Crespi (Asier Etxeandia) på en måte ingen hadde ventet. Fornøyelig!

Tapt kjærlighet.

Tankevekkende er også historien om mannen som Salvador elsket, men måtte forlate fordi Federico sank ned i en avhengighet av heroin som ikke var til å holde ut.

Her fletter Almodóvar på ytterst elegant vis inn en kjærlighetsfortelling som ender i et rørende gjensyn mellom Salvador og Federico, lysende spilt av Leonardo Sbaraglia.

Hadde historien om Mallo bare vært oppdiktet, kunne man smilt overbærende av ham. Men kunnskapen om at Almodóvar drar veksler på egen berømmelse og egne plager, gjør Smerte og ære til et vemodig og vakkert filmdokument.

Publisert i Vårt Land 26. september 2019

Smerte og ære (Dolor Y Gloria)

Drama

Regi/manus: Pedro Almodóvar

Med: Penélope Cruz, Antonio Banderas, Nora Navas, Julieta Serrano med flere

Spania 2019

1 time 53 minutter

Aldersgrense: 12 år

Kristin Aalen