En flyktning krysser sine spor

Kristin Aalen

Den animerte dokumentarfilmen Flukt viser langtidsvirkningene hos en asylsøker som kom til Danmark for vel tyve år siden etter en strabasiøs reise fra Afghanistan.

Den afghanske flyktningen Amin lar seg intervjue av regissøren på en sofa – som i en terapitime. (Foto: Mer Filmdistribusjon)

Det har de siste tiårene kommet mange filmer (In this World, Havet brenner) som forteller hvor tøft det er å bryte opp fra hjemlandet og flykte til et trygt sted. I så måte sier ikke den danske dokumentaren Flukt noe nytt når den skildrer brutal undertrykkelse i opprinnelseslandet og kyniske menneskesmuglere som kontrollerer veien til Europa.

Det mest interessante er at regissør og manusforfatter Jonas Poher Rasmussen viser hvor vanskelig det kan være for å fortelle om sin egen flukt. Det finnes så mange tabuer, så mange traumatiserende erfaringer at flyktningen i Flukt ikke stiller opp med eget navn, men bruker det fiktive Amin Nawabi.  

Mindreårig

Nawabi kom til Danmark som mindreårig ungdom på 1990-tallet. Han fikk fast opphold etter å ha sagt i asylintervjuet at hele familien ble drept i Afghanistan før han selv klarte å flykte til København. Han havnet i klasse med Poher Rasmussen, og de to guttene ble venner. Det skulle likevel gå tyve år før Jonas og Amin kom i en reell dialog om hva han hadde opplevd som barn og tenåring.  

Poher Rasmussen ante ikke hvilken tung bagasje vennen bar på. Amin virket tilsynelatende veltilpasset i det danske samfunn, de siste årene sågar med en mannlig kjæreste – i filmen kalt Kasper – som vil gifte seg med ham. At Amin kommer fra et land der språket ikke en gang har noe ord for homofili, ante ikke regissøren. 

Flyktningen Amin fikk opphold i Danmark for over tyve år siden, men bærer fortsatt på ubearbeidede traumer. (Foto: Mer Filmdistribusjon)

Noe forløsende må ha skjedd i samtalene mellom Jonas og Amin – en dag la afghaneren seg på sofaen og lot seg intervjue av Poher Rasmussen, som i en terapitime. Langsomt satte Amin ord på en fortelling han hadde fortrengt – selv ikke Kasper hadde fått vite detaljene. 

Animasjon

Regissøren har valgt å formidle Amins historie ved hjelp av animasjon. Det er et effektivt virkemiddel for å skildre hendelser som ikke kan skildres i filmopptak, som da Amins far ble arrestert av mujahedinsoldater på 1980-tallet, eller den farefulle flukten fra Russland via Estland til Danmark. Troverdigheten styrkes ved at regissøren klipper inn arkivmateriale, som at Sovjetunionen trakk seg ut av Afghanistan i 1989 og at McDonald´s åpnet sitt første spisested i Moskva i 1990. 

Animasjonsformen minner om iranske Marjane Satrapis selvbiografiske, samfunnskritiske film Persepolis. Eller ta Vals med Bashir der israeleren Ari Folman iscenesatte hvordan han som ung soldat var med på å invadere Libanon i 1982. Den norske animatøren Mats Grorud kombinerte dukkefilm og tegnefilm i Tårnet da han levendegjorde skjebnen til en flyktningfamilie i Beirut. 

I Flukt pendler regissøren mellom en realistisk animasjonsstrek som viser hvordan Amin ligger på sofaen og forteller om barndomsminner, og et mer abstrakt uttrykk straks det oppstår skremmende fluktscener. Da løper spøkelseslignende skikkelser av sted med skremte øyne og angstfylt mimikk. Å ledes gjennom en skog av en menneskesmugler som blir sint når en eldre kvinne ikke går fort nok, eller en guttunge får kjeft fordi blinkeskoene kan avsløre dem i mørket – dette er minnebilder som samtalene med Jonas får fram. En flyktning krysser gamle spor og går dem opp på ny. 

Selv ikke til samboeren Kasper har Amin greid å fortelle sannheten om sin egen flukt. (Foto: Mer Filmdistribusjon)

Det tar litt tid å venne seg til den animerte formen. Tegningene blir jo et slør som skjuler hvem hovedpersonen er. Samtidig er de formet nøye etter Amins stemme slik at vi ikke bare hører pusten og sukkene hans, men også ser dem i mimikken. Det gjør inntrykk. 

Selvmotsigelser

Vi som sitter trygt i Skandinavia, forlanger at asylsøkere skal si sannheten. Men Amin hadde aldri fått oppholdstillatelse hvis han hadde vært helt sannferdig under asylintervjuet. Menneskesmuglerne ga tenåringen streng beskjed om at når han kom til Kastrup, måtte han si at alle familiemedlemmene var blitt drept i Afghanistan.  

Den historien pugget Amin og skrev ned i en dagbok på morsmålet dari. Men når Poher Rasmussen nå ber ham lese fra notatene, husker han ikke lenger språket og klarer knapt å tyde sin egen skrift. I stedet åpner han opp en fortelling som delvis motsier asylintervjuet, men like fullt er hjerteskjærende.  

Så hva skal vi mene om hans flukt? Hva er sannheten om Amin fra Afghanistan?  

Amin fra Afghanistan oppdaget allerede som barn at han ble tiltrukket av gutter. (Foto: Mer Filmdistribusjon)

Det Flukt lykkes godt med, er få fram hvordan en asylsøker mange år etter den dramatiske flukten fortsatt er fanget i ubearbeidede følelser. Filmen viser hvor håpløs situasjonen kan bli når en familie faller i unåde hos makthaverne i hjemlandet, hvor kynisk menneskesmuglerne behandler dem som vil til Vesten, hvor livsfarlig ferden er mot landet der man vil søke asyl, og hvor knallharde vilkårene er for å få opphold.  

Det trøstefulle med Flukt er at filmen ender på en tone av håp. Amin vil aldri klart seg som åpen homofil i Afghanistan. Men i Danmark er det fullt mulig.

Publisert i Vårt Land 21. oktober 2021

Flukt (Flee)

Dokumentar / animasjon

Regi/manus: Jonas Poher Rasmussen

Danmark 2020

1 time 29 minutter

Aldersgrense: 12 år

Kristin Aalen