Om å ta løgnen fra mennesker

Kristin Aalen

Sju venner rundt et middagsbord blir enige om å dele alt som ramler inn på smarttelefonen. Det blir en forferdelig aften der løgner, fortielser og tabuer avsløres.

Sju venner går inn på en dristig lek når de møtes til fest. Foran fra venstre: Tor Anders (Thorbjørn Harr), Ingvild (Agnes Kittelsen) og Vegard (Jan Gunnar Røise), bak Heidi (Ellen Birgitte Winther), Truls (Nicolai Cleve Broch), Mina (Sara Khorami) og Jørgen (Kyrre Hellum). (Foto: Storm Films / Nordisk Film Distribusjon)

Full dekning er en norsk nyinnspilling av regissør Paolo Genoveses film Perfetti sconosciuti (Perfekte fremmede). Italieneren må ha truffet et ømt punkt hos publikum så vel som filmskapere i øst og vest og sør. Siden 2016 er storyen hans gjenskapt i tjue europeiske og asiatiske land med titler som antyder at gode venner har hemmeligheter de skjuler. Vi mennesker er dypest sett fremmede for hverandre.

Den tvetydige norske filmtittelen skiller seg litt ut ved peke mot mobiltelefonen, denne moderne forlengelsen av oss selv som får full dekning via et trådløst nettverk. Her vris begrepet til å bety at gjengen får full oversikt over hva den enkelte vil skjule. Som det sies i filmens trailer: Alle har tre liv – et offentlig, et privat og et hemmelig liv.

Blodmåne

To erfarne filmskapere, manusforfatter Lars Gudmestad og regissør Arild Andresen har tilpasset originalen til norske forhold: Fire menn, to av dem brødre, har i årevis spilt ishockey sammen på Hamar. Årlig drar de til fjells på rypejakt, fangsten skal spises i selskap med koner og kjærester.

Denne gang finner festen sted hjemme hos ekteparet Truls og Heidi, samme kveld som det er måneformørkelse. Jevnlig stikker gjestene ut på terrassen for å sjekke om fullmånen er blitt oransje-rød, en såkalt blodmåne. Det er som om selskapet i den lekre villaen blir påvirket av en farlig kraft, at de går inn i en forhekset tilstand.

De sju som deltar i mosaikkfilmen, har tilsynelatende god kontroll på jobbene sine. Overfor hverandre gir de dessuten inntrykk av at privatlivet er på stell. Like fullt gir regissøren oss nok av glimt som røper at alle strever med et eller annet i det skjulte.

Truls og Heidi er uenige om grensesetting knyttet til sex for en tenåringsdatter som vil ut denne kvelden med en tre år eldre mann. Tor Anders sjekker mobiltelefonen på badet – hvem har han kontakt med, undrer vi – mens kona Ingvild misliker å spise rype, et hint om at hun frykter at ektemannen ikke bare jakter fugl, men også kvinner.

Forelsket

Jørgen, en mann som for lengst har passert 40, kommer med Mina, sin mye yngre kjæreste som han virker veldig forelsket i, til hennes store glede. Omsider dukker også Vegard, bror til Tor Anders, opp. Alle regner med at også han har med en ny kjæreste, men nei, han kommer alene. Hvorfor, blir avslørt i løpet av kvelden.

Den vanvittige ideen med at alle må legge mobiltelefonen sin på spisebordet, følger av replikker som «vi er da gode venner», «vi har da ingen hemmeligheter», «hvem har noe å skjule?»

Vi tilskuere forstår straks hvor naive slike utsagn er. Filmen fungerer fordi vi begynner å gjette på hvilke skjeletter som vil ramle ut av skapet idet sms-er og snapchat-bilder tikker inn. Men obs, de som virker mest lykkelige utad, er kanskje ikke det. Og det som ser ut som et falskspill, kan dreie seg om noe annet. Her er bra med overraskelser, forviklinger og variasjoner over temaet «hvem lurer hvem og på hvilken måte»?

Mer enn en gang krymper man seg over hva setninger eller bilder på mobilen kan føre til mellom mennesker. Hvem er rundbrenneren? Hvem forsøker å leve sant og hederlig?

Homofobi

Og hvem i middagsselskapet er homofil når det kommer til stykket? Gudmestad og Andresen lykkes godt i å røske opp i fordommer overfor mennesker som ikke lever opp til den heterofile normen. Hadde middagsselskapet funnet sted i en liberal gjeng på Grünerløkka, ville kanskje ikke reaksjonene blitt så sterke. Men i et tradisjonelt miljø utenfor hovedstadens hipsterkretser pipler homofobien fram straks sannheten kommer for en dag.

Personene framstilles av noen av våre dyktigste skuespillere, som Agnes Kittelsen, Jan Gunnar Røise, Thorbjørn Harr og Nicolai Cleve Broch. Rypemiddagen ender i fullstendig sammenbrudd og skandale. Dette er Ibsen i light-versjon – tar du løgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra det, illustreres nok en gang.

*«Jeg er kåt igjen», plinger plutselig inn på mobilen som melding til en av gjestene på festen. (Foto: Storm Films / Nordisk Film Distribusjon)*

Men så gjør regissøren en overrumpende vri. Idet fullmånen glir ut av formørkelsen, blir normalt hvit igjen. Da sjekker Andresen plutselig ut hvordan gjestene ville oppført seg på vei hjem dersom den selsomme mobilleken aldri var blitt gjennomført. Først syntes jeg dette virket helt malplassert, men brått blir det riktig interessant: Hvis ingen avsløringer hadde kommet den kvelden, ville skikkelsene levd videre med sine hemmeligheter. Er det nødvendigvis bedre enn den brutale sannhet?

Det kan man gruble på idet aktørene synger med i en gammel poplåt: «Heaven is a place / Where nothing ever happens». Det fungerer som en ironisk kommentar til den som foretrekker å bevare idyll og fasade i stedet for å røske opp i løgn, fordommer og selvbedrag.

Publisert i Vårt Land 24. februar 2022.

Full dekning

Drama

Regi: Arild Andresen

Med: Thorbjørn Harr, Agnes Kittelsen, Nicolai Cleve Broch, Ellen Birgitte Winther, Kyrre Hellum, Sara Khorami, Jan Gunnar Røise.

Norge 2021

1 time 40 minutter

Aldersgrense: 9 år

Kristin Aalen3. mars 2022