I spenn mellom plikt og lengsel
Kristin Aalen
Før var det en selvfølge å la plikt gå foran individuelle behov. I dag er det motsatt. Men ikke for Kristine som driver en gård alene etter at onkelen har fått slag.
Kristine (Jette Søndergaard) har havnet i skvis mellom plikt og lengsel. Siden hun var 14 år, har bodd hos Onkel (Peter Hansen Tygesen) og hjulpet ham med gårdsdriften, men nå har han fått slag.
Det begynte en gang etter 2. verdenskrig. Sønner og døtre som i tidligere generasjoner levde opp til foreldres forventninger om å overta gården eller familiebedriften, dro i stedet til universiteter og høyskoler for å videreutdanne seg og gjøre en klassereise. Individets selvrealisering vant over pliktfølelsen.
Mentalitetsendringen ble fulgt opp av reklamens nye slagord. Utsagnet «Fordi jeg fortjener det», som i rundt femti år har solgt franske skjønnhetsprodukter, er blitt et motto vi slynger ut for å begrunne en nyanskaffelse, feriereise eller utskeielse.
Onkel
Så kommer danskene med en film som illustrerer at pliktetikken fortsatt kan legge seg tungt inn over et ungt menneske. Det er en interessant tematikk.
På Jyllands vestkyst, like sør for Esbjerg, ligger landskapet som et lappeteppe av kornåkrer. Bøndenes fjøs er fulle av kyr og griser som krever sitt daglige stell. Men finnes det nok unge mennesker som vil ta over jobben som en stor gård krever? Eller vil odelsbarna heller til København, ta utdannelse i andre fag og slå seg ned i hovedstaden? Problemstillingen er så absolutt gjenkjennbar med tanke på norske forhold.
27 år gamle Kristine havner i skikkelig skvis mellom plikt og lengsel. Hun mistet moren da hun bare var ti år gammel, fire år senere døde faren hennes på tragisk vis. Dermed havnet hun hos en onkel – han kalles bare Onkel – og har hjulpet ham med gårdsdriften siden.
Egnens veterinær (Ole Capersen) har oppdaget hvor dyktig Kristine er med dyr og vil ha henne med som assistent når han reiser rundt på gårdene.
Man må trolig selv være vokst opp på gård for å fatte hvor krevende det er å være bonde. At Onkel nå har fått slag og må bruke rullator, betyr at Kristine i praksis steller kuene alene, gjør arbeidet på åkrene og reparerer landbruksmaskiner og utstyr. Onkel hjelper til så godt han kan, men det er ikke mye han klarer.
Rutineliv
Regissør og manusforfatter Frelle Petersen bruker mye tid på å skildre hvor rutinepreget livet på gården er, fra Kristine vekker Onkel, morgenmaten spises i taushet, melking, fôring, rengjøring, frokost i ny taushet, reparasjoner, klesvask, handletur, middag, en runde med scrabble – streiflys er det første som etter 12 minutter sies i filmen da Kristine får bokstavbrikker nok til å legge ordet – før dagen ender foran tv-en og niesen hjelper Onkel i seng.
Etter slaget han fikk, har hun blitt overbeskyttende, men også irritert på hans små uvaner. Som tilskuer tar man seg i å tenke at Kristine gjør en imponerende innsats, men hun hadde fortjent å ikke stå alene med det enorme ansvaret. Hun er et menneske som langt på vei har frosset til is i sin pliktoppfyllende gjerning. «Fordi jeg fortjener det» er overhodet ikke et livsmotto hun har tatt til seg.
Drømmer
To personer utenfra forsøker å røske opp i Kristines rutinepregete liv: Egnens veterinær har oppdaget hvor dyktig hun er med dyr og vil ha henne med som assistent når han reiser rundt på gårdene. Vi forstår snart at dette er et yrke hun kunne tenkt seg.
Mike (Tue Frisk Petersen) vil så gjerne ha Kristine (Jette Søndergaard) til kjæreste. Men tør hun å satse på ham?
Dessuten fatter en kjekk ung mann, Mike, stor interesse for Kristine og ber henne ut. Det er tydelig at den unge kvinnen liker hans tilnærmelser til tross for at hun besvarer dem forsiktig og sjenert. Han på sin side er klar på at han vil til København og utdanne seg til miljøingeniør.
Regissøren lar oss ane hvordan tankene kverner og slåss inni Kristine. Hva skal hun gjøre med Onkel? Med gården? Med sitt eget liv?
I resten av filmen dras hun mellom plikt og drømmer, dårlig samvittighet og egne lengsler. Først løses dilemmaet på komisk vis idet Onkel blir femte hjul på vogna når de unge skal ut og spise eller gå på kino. Regissøren skaper også rørende scener der den gamle dytter niesen av sted i retning av å realisere sine drømmer – han ønsker ikke å være til byrde for henne.
Valget
Så strammes dilemmaet til, og Kristine må velge mellom plikten til å ta ansvar for gården og ta vare på sin eldre slektning på den ene siden, og lysten til å bli veterinær og få seg kjæreste. Hvordan det ender, skal ikke røpes.
Mot slutten kjennes filmen litt for lang. Scenene med rutineliv kunne vært kortet noe ned. Men alt i alt er det mye severdig med Onkel.
Publisert i Vårt Land 25. juni 2020
Onkel
Drama
Regi/manus: Frelle Petersen
Med: Jette Søndergaard, Peter H. Tygesen, Ole Caspersen, Tue Frisk Petersen
Danmark 2019
1 time 46 minutter
Aldersgrense: Tillatt for alle