Flyktningeskjebner i Hollywoods glans

Tekst: Kristin Aalen Alle foto: Rogaland Kunstmuseum

Hva gjør mest inntrykk – flyktningeskjebner fortalt av kjendiser eller med egen stemme? Det drøfter kunstneren Candice Breitz i videoverket Love Story.

Skuespiller Julianne Moore forteller blant annet historien til Mamy Maloba Langa, flyktning fra Kongo til Sør-Afrika. (Foto:: Rogaland Kunstmuseum)

Breitz´ hypotese er at vi – som lever trygt på samfunnets solside – blir mer fascinert av hjerteskjærende skjebner hvis de formidles av stjerneskuespillere, enn om ukjente mennesker forteller om seg selv.

Kunstnerens fascinerende, men krevende grep er at hun – etter å ha intervjuet seks flyktninger i tre-fire timer hver i 2015 – lar oss høre skuespillerne Julianne Moore og Alec Baldwin fortelle essensen av intervjuene. De snakker til oss i jeg-form fra hver sin stol, sittende nøytralt kledd mot en green screen-bakgrunn, men med en liten rekvisitt lånt ut av personen de portretterer – en ring på fingeren, et armbånd, et par solbriller.

Metaplan

Moore og Baldwin er drevne i sine tolkninger. De forteller med dempet bruk av mimikk og bevegelser, noe som virker helt riktig fordi hendelser og utsagn er sterke nok i seg selv. Bare én gang – da Moore gjengir opplevelsen av å bli voldtatt i en lastebil i Kongo – renner en tåre nedover kinnet hennes.

Interessant nok har Breitz lagt inn en bolk der skuespillerne siterer flyktningenes takk for at nettopp de vil gjenfortelle. Slik oppstår det et pussig metaplan hos tilskueren. Vi kan gruble på om to vellykkede kjendiser må til for at vi skal fatte interesse for ukjente tragedier. I reklameplakater for utstillingen er det jo ansiktene til Moore og Baldwin som brukes.

Assosiasjonene går dessuten til Hollywood og Oscar-utdelinger som ofte blir kritisert for å «hvitvaske» og holde annen hudfarge unna. Interesserer vi oss mer for Love story hvis to hvite forteller enn om en angoleser, en inder, en syrer, en somalier, en kongoleser og en venezuleaner snakker til oss?

Kryssklippet

De seks historiene i skuespillernes munn er effektivt kryssklippet og redigert ned til en 70 minutter lang film som vises på storskjerm i utstillingens første rom.

Love story av sørafrikanske Candice Breitz vises våren 2018 i Stavanger kunstmuseum og i Arken i København.

Denne versjonen forvirrer først fordi Breitz ikke tydeliggjør hvem Moore og Baldwin siterer. Museumsbesøkende med dårlig tid kan nok fort gi opp. Den tålmodige publikummer, derimot, vil få sin belønning, for det er fascinerende å lytte aktivt og legge brokkene sammen til et puslespill. (Heldigvis har kunstneren lagt ut deler av materialet på internett slik at man kan gjøre seg kjent med Love story uavhengig av et museumsbesøk.)

Langsomt forstår jeg at en transkjønnet person fra India har slåss for anerkjennelse for sitt kjønnsskifte; en sølvmedaljevinner i svømming fra Syria har brukt sine ferdigheter under en farefull båtflukt til øya Lesbos; en ateist fra Somalia må skjule for sine landsmenn at han ikke tror på Allah; en tobarnsmor som ble voldtatt i Den demokratiske republikken Kongo, har det knalltøft som asylsøker i Sør-Afrika; en tidligere barnesoldat i Angola rømte fra geriljaen som lærte ham å drepe; og en universitetsprofessor i Venezuela som ble mishandlet fordi han er homofil, ga opp og flyktet til USA.

Egne stemmer

Etterpå kan publikum gå videre til et rom med seks mindre skjermer og lytte via hodetelefoner til flyktningenes uredigerte beretninger. Men som Stavanger kunstmuseums direktør, Hanne Beate Ueland, sa til meg: Ingen har tid til å se rundt 20 timer som de seks intervjuene utgjør til sammen.

Skuespiller Alec Baldwin gjenforteller blant annet historien til Jose Maria João, tidligere barnesoldat fra Angola.

Hvordan er det da å lytte til kortere deler? Jeg fryktet at det ville bli monotont å høre somalieren, syreren og angoleseren lete etter ord på engelsk, nøle og rette på utsagn, ja, være langt mer upolert enn Moore og Baldwin.

Men overraskende nok hadde skuespillerne gitt meg en inngangsnøkkel. Brått skulle jeg gjerne hatt to timer til å høre Jose Maria fortelle om en barndom i geriljaens klør, eller til Sarah som svømte i 3 ½ time mot Lesbos mens hun dyttet en båt med flyktninger foran seg.

Dermed blir min litt paradoksale konklusjon at selv om Breitz får rett i at kjendisene lokket meg inn i stoffet, er det likevel de ekte fortellerne som gjør mest inntrykk.

Publisert i Vårt Land 11. april 2018

Love story

Av Candice Breitz

Videoinstallasjon i sju kanaler, laget i 2016

Med: Mamy Maloba Langa, Jose Maria João, Dr. Shabeena Francis Saveri, Farah Abdi Mohamed, Sarah Ezzat Mardini, Prof. Luis Ernesto Nava Molero, Julianne Moore, Alec Baldwin

Sted: Stavanger kunstmuseum

Varighet: 6. april – 24. mai 2018

Første gang vist: På Veneziabiennalen 2017

Vises også: I Arken i København til 9. september 2018