Festlig om den rasende varsleren
Tekst: Kristin Aalen Alle foto: Stig Håvard Dirdal
Terningkast: 5
Regissør Kjersti Horn og hennes ensemble lager strålende komikk rundt Henrik Ibsens Doktor Stockmann. Men de mørke sidene ved helten blir uklare.
Doktor Thomas Stockmann (Cato Skimten Storengen) går mot et personlig sammenbrudd i sin rolle som varsler.
Jeg er enig med Horn i at å lese ”En folkefiende” er en temmelig kjedelig affære. Derfor er det herlig at instruktøren og hennes scenograf og kostymedesigner, Sven Haraldsson, så ettertrykkelig har flyttet personene inn i vår tids rekvisitter og kontekst.
I min anmeldelse i Stavanger Aftenblad, gir jeg ros til hvordan legen Thomas Stockmann, hans kone Kathrine og deres fem barn er rammet inn av en lattervekkende scenografi (se bildet).
Samtidig fungerer det at Ibsens helnorske småby er forvandlet til et kulturelt fargerikt lokalsamfunn à la 2017, noe Horn oppnår på to måter: Stockmann får huset sitt pusset opp av en polsk snekker, Jazec Horzer. Og sunnhetsbadet som 1880-tallets lege avslørte forurenset vann i, er skiftet ut med vår tids asylmottak.
Varsleren får munnbind
Asylmottaket på en gammel industritomt er blitt en gullgruve i den fiktive byen til Horn & Co. Da Stockmann får brev om at mottaket ligger på jord med giftig grunnvann, vris tommeskruen til med økende hastighet: Først vil lokalavisa Folkebudet gjerne offentliggjøre skandalen, så får legen munnbind fordi sannheten vil ødelegge det som gir byen inntekter. Fra da av stemples varsleren Stockmann som en farlig samfunnsfiende.
Konflikten kommer utmerket fram, ikke minst fordi Thomas og broren Peter Stockmann spilles ut med heftige konfrontasjoner og høylytt raseri av Cato Skimten Storengen og Glenn Andre Kaada. Knallbra!
I aftenbladanmeldelsen roser jeg også de sentrale skuespillerne for deres innsats.
Ironisk tvetydighet
Så til det som ikke fungerer like godt.
Asylsøkeren Randine er komisk iscenesatt av Lars Funderud Johannessen med skjegg og hijablignende sjal.
I et intervju i Teatermagasinet har Horn og Haraldsson antydet at skildringen av Stockmann skal bli tvisynt. Han er ikke bare den sannhetssøkende helten som står på sine idealer, han gjør også feil.
Regissøren slår særlig sprekker i heltebildet ved å la Stockmann være nedlatende overfor arbeidsinnvandreren og asylsøkeren. Polske Jazec (Svein Solenes) må ta til takke med å bo i en kjeller. Verst er behandlingen av Randine som Thomas trakasserer seksuelt.
Men dette ubehagelige sviket mot Kathrine kommer så brått på at jeg ikke helt tror på den ripen i legens lakk. Horn burde vært litt skarpere i å antyde at Stockmann er like kvinneundertrykkende som avisredaktøren som står i med legedatteren Petra. Dét er iallfall tydelig nok.
Horn vil muligens vise oss at Stockmann har en skjult agenda bak sin idealistiske avsløring. Jeg ser ikke noe mer en naiv mann som havner i en umulig knipe som bryter ham helt ned.
Videoscener
Videoprojeksjonene tar overhånd i Kjersti Horns regi.
Rogaland Teater har gått en lang vei fra enkel videofilming som før om årene virket amatørmessig, til godt integrerte videoprojeksjoner i fjorårets oppsetning ”Orlando”. Nå bruker Horn video vellykket ved å vise personer i komiske positurer i snøen straks de forlater Stockmanns hus.
Langt mer diskutabelt er det at hun lar et par scener – i avisredaksjonen og folkemøtet i polakkens kjeller – spilles utelukkende på skjerm. En ting er at det er slitsomt å kikke så høyt opp (iallfall fra tredje rad) så lenge. Men hva i all verden gir slike filmatiseringer ekstra som ikke en scenisk løsning kunne oppnådd like godt?
Hele anmeldelsen ble publisert i Stavanger 10. september 2017.
En folkefiende
Av: Henrik Ibsen
Bearbeidet av: Kjersti Horn og Kristian Lykkeslet Strømskag
Regissør: Kjersti Horn
Med: Cato Skimten Storengen, Ragnhild Arnestad Mønness, Glenn Andre Kaada, Ole Christoffer Ertvaag, Lars Funderud Johannessen, Alexandra Gjerpen, Svein Solenes, og Marko Kanic.
Fra Barne-og ungdomsteatret: Birk Einarson Vetrhus, Anton August Godtlibsen Johansen og Rikke Mellemstrand Torsteinbø
Scenografi/kostyme: Sven Haraldsson
Komponist: Erik Hedin
Dramaturg: Kristian Lykkeslet Strømskag
Lys: Haakon Espeland
Videoproduksjon: Joakim Foldøy
Lyd: Arild Lægreid
Sted: Hovedscenen, Rogaland Teater