Tekst: Kristin Aalen

Nylig demonstrerte rumenere mot politikere som vil gjøre det lovlig med mindre bestikkelser. Regissør Cristian Mungiu kunne ikke vært mer aktuell med sin nye spillefilm ”Den store prøven”.

*Faren vil ikke at datteren skal bli boende i Romania. Men jenta vil være sammen med kjæresten sin.*

Tusener av rumenere tok til gatene nylig for å demonstrere mot at landets sosialdemokratiske myndigheter ville avkriminalisere korrupsjon opp mot en verdi av 400.000 kroner.

I sin nå kinoaktuelle film, Den store prøven, forteller regissør Cristian Mungiu historien om en erfaren kirurg som lar seg friste av tvilsomme metoder for å oppnå et gode for sin egen datter. Kulturkritikk.no traff regissøren på filmfestivalen i Tromsø i januar, der flere av hans filmer ble vist i retrospektiv. Hans nye film deltok dessuten i hovedkonkurransen.

- Hvorfor valgte du et tema om en far som ønsker at datteren skal flytte til utlandet?

- Fordi han vil at hans eget barn skal bli lykkelig. Jeg er selv far og tenker mye på dette. Det er et av de vanligste spørsmålene for folk i min generasjon som føler seg skuffet over mangelen på framgang i Romania etter kommunismens fall. Litt bedre har vi fått det, men 27 år senere er vi ikke der vi håpet vi skulle være.

- Den store prøven skildrer hvordan du forstår at mye av livet ditt allerede ligger bak deg, og at du kanskje ikke er lykkelig over alle avgjørelser du har tatt. Med den innsikten vender mennesker seg til sine barn og håper at de ikke skal gjenta de samme feilene. En slik drøm er neppe realistisk, for unge mennesker kan ikke bare være smarte helt fra starten av, de må få gjøre sine egne feil.- Jeg ønsket å lage et portrett av min generasjon ved å la det handle om utdannelse, foreldreskap og de personlige kompromissene man gjør. Men også det sosiale kompromisset i form av korrupsjon som er så vanlig i dag.

Trykk på lenken for å finne min anmeldelse av Den store prøven.

Ideen om å emigrere

- Ikke bare i Romania, men også i andre land har folk mistet empatien, fortsetter Mungiu. - De er blitt egoistiske og bryr seg ikke som de burde om andre mennesker, men har vendt seg innover i seg selv. Et uttrykk for denne egoismen er ideen om å emigrere. Folk ser det som en løsning for sine barn og seg selv. Men en slik løsning er bare individuell, den kommer ikke til å hjelpe samfunnet som sådant.

- Det viktigste spørsmålet for oss i Romania er hva slags framtid vi gir våre barn. Hvis du lever i et samfunn som vårt, vet du at ting ikke går etter boka. Du vet hvordan det burde fungere, men også at det er måter å omgå reglene på. Følgelig må du tidlig i dine barns liv bestemme hva slags verden du forbereder dem på: På livet slik det virkelig er, eller på et liv der de bør være ærlige og sannferdige og slåss for et annet samfunn enn det du selv kjenner. Svaret på dette er ikke enkelt.

En meditasjon over sannhet

- Har du tatt tak i et tema som diskuteres åpenlyst hjemme, eller setter du et kritisk søkelys på noe ingen andre tør å snakke om?

- Jeg håper at jeg ikke kritiserer. Jeg er mer ute etter å si at dette er viktig å drøfte. Korrupsjon er ikke noe folk lar være å snakke høyt om, det er snarere dagens tema. Men det merkelige er at man alltid prater om korrupsjon som noe andre holder på med, ikke en selv. Men med mindre du bekjemper korrupsjon sterkt, er jeg ikke sikker på om du kanskje er med på å bevare systemet. Du må erkjenne at problemet er der og slåss tilbake.

Mungiu understreker at han ikke har laget et sosialt portrett av Romania.

- For meg er det viktigere å snakke om hva som skjer i ditt personlige liv dersom du tillater for mange kompromisser. Det gjelder mennesker over hele verden. Filmen er en meditasjon over sannhet og viktigheten av å ta tilbake sannheten i livet ditt.

- Vi er summen av avgjørelser vi har tatt. Du har alltid følelsen av at du gjorde det som var nødvendig i den enkelte situasjon. Men så når du en alder der du spør hvorfor er jeg her, hvorfor har livet blitt så annerledes enn jeg ventet da jeg var ung?

- Dersom du vil at barna dine skal leve i sannhet, må du begynne med å innse sannheten om deg selv. Filmen forteller mye om en fars forsøk på å redde sin datter fra et løgnaktig samfunn. Til slutt er det hun som redder ham fra alle hans løgner, noe jeg liker veldig godt. Hun bringer tilbake sannheten i livet hans.

Historisk tradisjon

- For mange av personene i filmen går livet nedenom. Ekteskapet til legen er kaldt, kona ber ham flytte ut, men også forholdet til en elskerinne ødelegges. Er det et bilde du har av ditt eget land, at alt bryter sammen?

- Jeg har ikke laget noen metafor om landet mitt. Filmen sier kanskje noe om menneskenaturen generelt i øst-europeiske land. Dere i Vesten vet veldig lite om disse landene og har en tendens til å overforklare ting ved hjelp av kommunisme. Men det finnes en lang historisk tradisjon med å bruke kompromisser for å overleve i samfunnet, som går langt tilbake før kommunismen.

*Datteren Eliza skal prøve å utpeke en overgrepsmann på politistasjonen. Farens ansikt speiler seg til høyre.*

- Romania har vært et lite land midt mellom store imperier som Tyrkia, Østerrike-Ungarn og Russland. Vi har måttet takle sterke herskere som trykker sitt perspektiv ned over deg. Hvis okkupanten er for sterk til å bekjempe, må du finne en måte å overleve på ved å snike deg rundt ham. Dette er en historisk lærdom.

- Men det er sant at de siste 50 årene hjalp til fordi kommunisme handlet om den enorme forskjellen på hva folk sa og hvordan de levde. Det var en schizofreni. Folk levde i en annen virkelighet enn den offisielle og ble vant til det.

Religionens plass i Romania

- I hjemmet til legefamilien er det krusifikser og bilder av ikoner. Din forrige film, Bak fjellene, var en grufull historie om demonutdrivelse i et avsidesliggende kloster. Betyr religion noe for rumenere etter kommunismens fall?

- Dette er et interessant, men komplisert spørsmål. Religion ble tolerert i Romania under kommunismen, det var ikke som i Sovjetunionen. Vi hadde kirker som folk kunne gå i, men man ble ikke oppmuntret til det. Var du medlem av kommunistpartiet, burde du ikke gå i kirken. Men gjorde du det likevel, ville det ikke skje stort. Da Ceaucescus mor døde på 1970-tallet, begravde han henne som en god kristen. Én ting var partiets offisielle doktrine, noe annet var vanlige folks tro.

- Likevel, etter kommunismens fall så vi ingen gjenfødelse av troen. Her vil jeg skille mellom tro, religion som dogme og kirken som institusjon. Vi fikk en fornyelse av kirkens makt. Kirken hevdet plutselig at den var blitt diskriminert, noe den til en viss grad var, men ikke så veldig. Men kirkelederne forsto, for å være ærlig, at de har en sterk posisjon i samfunnet, og de spekulerte i dette i møte med den politiske klassen ved å be om fordeler i samfunnet. Prester er fremdeles betalt av staten i Romania.

*Scene fra det avsidesliggende klosteret i "Bak fjellene" (Beyond the Hills).*

- Nå tror jeg ikke at folk, særlig enkle mennesker ute på landet, er så religiøse i kristen forstand, men de er overtroiske. Jeg benyttet denne distinksjonen i filmen Bak fjellene. Med overtroisk mener jeg at de kjenner de religiøse skikkene, men forstår neppe betydningen av dem. Presten er fortsatt en viktig person ute på landet. Den politiske klassen skjønte derfor at det er lurt å stå på god fot med kirken og gi dem mye penger, for det vil hjelpe dem ute i små lokalsamfunn, må jeg dessverre si.

- Noe av det viktigste i filmen min er å få fram at hvis folk er så religiøse, hvorfor oppfører de seg ikke bedre i samfunnet? Det grunnleggende i religionen er jo godt og har til hensikt å gjøre mennesker til gode samfunnsborgere. Hvordan kan du være egoistisk og samtidig være religiøs?

- Svaret mitt er at slike folk bare er overtroiske og har ikke tatt til seg essensen av kristendommen. De har en kontrakt med Gud om å kunne gjøre all slags feil og synder, for bare de går i kirken, kan de likevel bli unnskyldt og fortsette som før. Men dette er en meget primitiv forståelse av religion. Jeg tror det finnes mer religiøse og kristne mennesker blant humanister som ikke går i kirken, enn blant de som gjør det. De er mer religiøse i ånden fordi de forstår at du må bry deg om andre.

Realistisk filmstil

Mungiu vant i 2007 Gullpalmen i Cannes for 4 måneder, 3 uker og 2 dager, en film om illegal abort i kommunismens tidsalder.

- Finnes det en rød tråd i dine filmer?

- Nei, ikke tematisk. Men når det gjelder stil og min måte å tenke film på, er svaret ja. Jeg lager realistisk film inspirert av liv og virkelighet. Jeg har skapt et system av regler som leder til min stil. Filmene mine handler om noe som skjer i dag over en kort periode og fortelles fra hovedpersonenes perspektiv. Du som seer vet like mye som dem. De er til stede i hver scene. Scenene er skutt sammenhengende, uten redigering.

- Uten redigering?

- Alle scener er planlagt med ett skudd. Folk forstår ofte ikke dette. Jeg redigerer ikke vekk ting.

*Faren (Adrian Titieni) forsøker å få datteren (Maria-Victoria Dragus) til å emigrere til England.*

- Da må du planlegge alt meget nøye?

- Ja, det gjør alt mye mer komplisert. Jeg gjør ingen triks. Du får bare se det jeg har planlagt at du skal se. Mine tagninger er fra 1 til 8 minutter lange. Da nonnene satt ved spisebordet i Bak fjellene tok vi riktignok en tagning på 11 minutter og klippet den ned i for- og bakkant til 8,5 minutt. For å klare dette må jeg jobbe svært tett med skuespillerne og staben. Det ser veldig naturlig ut til slutt, men det er krevende. Ofte må jeg ta tagningene om igjen, fra 20 til 40 ganger.

- Metoden krever at skuespillerne må kunne alt utenat. Koreografien for dem og for lyd- og lystekniker er streng, og man må øve mye. Men underveis skjer det noe underlig: Skuespillerne oppnår en rutine som gir dem stor frihet. Når de gjentar og gjentar, slutter de å tenke og når i stedet inn til følelsene. Men det er vanskelig å komme til dette nivået.

Integrert musikk

- Hvordan bruker du musikk i filmene dine?

- Jeg benytter ingen utvendig musikk. Den skal komme fra personene. I ”Den store prøven” lar jeg legen lytte til musikk i bilradioen. Han hører mye på pre-klassisk og opera, gjerne Vivaldi. Musikken sier mye om personenes sjel.

- I legens tilfelle er det viktig at musikken er repeterende. Han gjør ting på en manisk måte og prøver å kontrollere sin datters framtid. Han gjør alltid den samme mekaniske bevegelsen med et eple han spiser, og han lytter alltid til det samme musikkstykket.

Jeg har vært med på å gi den internasjonale filmkritikerprisen, Fipresci-prisen, til "Den store prøven" (Baccalaureat) på filmfestivalen i Tromsø i januar i år.

Rumensk stjerneregissør treffer tidsånden

Nylig demonstrerte rumenere mot politikere som vil gjøre det lovlig med mindre bestikkelser. Regissør Cristian Mungiu kunne ikke vært mer aktuell med sin nye spillefilm ”Den store prøven”.