Den triste historien bak en gripende blues-stemme

Kristin Aalen

Man kunne tro at Billie Holiday, etter flere biografier og filmer, er en utførlig skildret sangerinne. Men en ny dokumentar utvider bildet på brutalt vis.

Billie Holiday kom fra fattige kår og hadde dårlig tro på egen sangevne, men hun ble en av USAs mest innflytelsesrike bluessangere. (Foto: Arthaus)

Billie Holiday kom fra fattige kår og hadde dårlig tro på egen sangevne, men hun ble en av USAs mest innflytelsesrike bluessangere. (Foto: Arthaus)

Det skyldes at regissør James Erskine har fått tak i 200 timer med båndopptak som har blitt liggende siden 1970-tallet. De var laget av journalist Linda Lipnak Kuehl som intervjuet en mengde folk som kjente Lady Day fram til hun døde i 1959, bare 44 år gammel. Opptakene skulle være Kuehls råstoff til en ny biografi om Holiday som hun aldri fikk skrevet ferdig før hun selv døde. 

Med stor presisjon har Erskine funnet fram biter fra intervjuene og satt dem sammen med arkivopptak av Billie Holidays opptredener i nattklubber og konserthus. Disse var opprinnelig i svart/hvitt, men regissøren har lykkes i å fargelegge dem. Dermed framstår sangerinnen med en visuell friskhet som ikke minst kan appellere til yngre generasjoner som knapt vet hvem hun var. 

Hovedtrekkene i det Billie forteller om Holidays tidlige år, er kjent fra før: Hun ble født i 1915 (samme år som Édith Piaf), vokste opp i stor fattigdom i Baltimore og ble oppdradd av svigermor til en halvsøster, men gikk mye for lut og kaldt vann. Billie ble forsøkt voldtatt som 11-åring, begynte å selge kroppen sin som 13-åring, men også å synge på nattklubber i Harlem i New York. Parallellene til Piafs liv – en sangfugl født i rennesteinen – er med andre ord påtakelige. 

Utnyttet

En av Billie Holidays tristeste tekster er Fine and Mellow, der hun synger om kjæresten som behandler henne så dårlig: My man don't love me / Treats me oh so mean / He's the lowest man That I've ever seen. I dokumentaren får vi forklaringen på slike strofer. I båndopptakene til Kuehl har regissøren funnet utsagn fra en hallik som solgte Billie som barn – han påstår at jentungene likte å få seg en blåveis.  

Billie Holiday måtte sone et år i fengsel for heroinmisbruk. Bildet viser når myndighetene leser opp anklagen for henne i 1947. Til venstre for henne sitter pianisten Bobby Tucker og manager James Asendio (i midten).

Billie Holiday måtte sone et år i fengsel for heroinmisbruk. Bildet viser når myndighetene leser opp anklagen for henne i 1947. Til venstre for henne sitter pianisten Bobby Tucker og manager James Asendio (i midten).

Flere menn hun innledet forhold til som voksen, behandlet henne elendig, ga henne stoff, slo og utnyttet henne. Den hvite manageren, John Levy, kommer ualminnelig dårlig ut av det, det gjør også Louis McKay som hun giftet seg med et par år før hun døde.  

Så hvorfor ble hun værende hos slike typer? Flere intervjustemmer hevder at hun var en masochist som var lykkelig når hun var ulykkelig, som nøt at den slemme kjæresten i neste øyeblikk snudde og ble myk: But when he starts in to love me / He's so fine and mellow (...) Love is just like a faucet / It turns off and on. Kjærlighet er som en kran, den skrus av og på. 

Strange fruit

Det siste halvårets hendelser med politidrapet på George Floyd og påfølgende demonstrasjoner mot rasisme gir ny aktualitet til fortellinger om rasediskriminering i USA. I dokumentaren viser Erskine at Billie en tid var vokalist sammen med Artie Shaw’s orkester. Orkestermedlemmene var alle hvite menn, hun var den eneste svarte og fikk ofte problemer. Hun fikk ikke bruke toalettene, måtte gå bakveien inn i lokalet og hadde med seg mat i tilfelle de ikke ville servere henne. Skal den svarte tispa der synge? spurte en hvit fyr et sted. Da ble det slåsskamp mellom ham og bandet. Billie gikk sin vei. 

Det opptaket som er verdt hele filmen, er Holidays framføring av den rystende Strange fruit. Teksten var skrevet tidlig på 1930-tallet av en lærer i New York som var oppbrakt over at man i sørstatene lot likene av brente og lynsjede svarte henge i trærne: Southern trees bear a strange fruit / Blood on the leaves and blood at the root / Black bodies swingin' in the Southern breeze / Strange fruit hangin' from the poplar trees

Southern trees bear a strange fruit / Blood on the leaves and blood at the root / Black bodies swingin' in the Southern breeze / Strange fruit hangin' from the poplar trees, sang Billie Holiday etter hendelser som dette fra Sørstatene i USA.

Southern trees bear a strange fruit / Blood on the leaves and blood at the root / Black bodies swingin' in the Southern breeze / Strange fruit hangin' from the poplar trees, sang Billie Holiday etter hendelser som dette fra Sørstatene i USA.

Når Billie Holiday synger om den merkelige, blodige frukten som henger i poplene, går det gjennom marg og bein. Intervjustemmer forteller at hvite som hørte henne framføre teksten på nattklubber (første gang i 1939), reiste seg og gikk. Men Billie nektet å la være å synge Strange fruit, i stedet framførte hun låten på alle konserter.  

En svakhet

Rammefortellingen i dokumentaren er historien om hvordan journalisten Kuehl strevde med å få ferdig sin biografi om Holiday. Det ender i spekulasjoner om at Kuehls død var et drap begått av noen som mislikte hva hun kan ha fanget inn på sine lydbånd. Men dette blir så luftig at Erskine burde ha droppet det hele.  

Dokumentarens store styrke er bruken av utsagn fra mennesker som sto Holiday nær på 1930- og 40-tallet, kombinert med sangopptak. Tidvis blir det åpenbart at hun er et offer for miljøet hun vokste opp i der dop var en selvfølgelig bestanddel og noe hun ikke klarer å slutte med. En intervjustemme sier at hun hadde dårlig selvtillit og ikke trodde hun kunne synge.  

Billie Holiday ble en elsket bluessangerinne i på 1940-tallet.

Billie Holiday ble en elsket bluessangerinne i på 1940-tallet.

Da er det bare å nyte låtene som viser hvilken strålende bluessanger hun var, hvordan hun tok tilflukt i rytmene og ga tolkninger som er uforglemmelige (et sitat fra Times Magazine) og endret måten musikk kan formidles på.  

Bare tenk på det: Etter å ha sonet et år i fengsel for dopmisbruk får Billie opptre i Carnegie hall sammen med en rekke artister. Arrangøren setter henne opp som et høydepunkt til sist, hun synger og publikum klapper så mye at hun gir ekstranummer i en hel time.

Publisert i Vårt Land 12. november 2020

Billie

Dokumentar

Regi: James Erskine

Med: Billie Holiday, Linda Lipnak Kuehl, Count Basie, Tony Bennett, Sylvia Syms

USA 2019

1 time 38 minutter

Aldersgrense: 12 år

Kristin Aalen