Ujevnt år ved Rogaland teater

Kristin Aalen

Også i 2016 viste Rogaland teater vilje og evne til å leke og eksperimentere. Det førte til noen strålende forestillinger, men også til noen som ikke var like gode.

  "Teaterkonsert How":  Mareike Wang ble forestillingens dronning. (Foto: Rogaland teater)

"Teaterkonsert How": Mareike Wang ble forestillingens dronning. (Foto: Rogaland teater)

Etter ”Spotlight”, en flott premiere fra Ungdomsteatret som levendegjorde prestasjonsjaget de unge utsettes for, åpnet vårsesongen for det voksne publikum med overtydeligheter i stykket med den umulige tittelen ”Vanja og Sonja og Masha og Spike”.

Det er ikke noe galt med lettfattelige, småmuntre skuespill uten undertekst. Problemet var at Christopher Durangs stykke ble lansert med henvisninger til den alvorstunge dramatikeren Anton Tsjekhov så vel som de selvopptatte filmfigurene til Woody Allen.

Begge sko ble noen nummer for store for regissør Vegar Hoel. Der det i Tsjekhovs klassiske dramaer flyter en understrøm av følelser under en dagligdags dialog, kranglet figurene på Intimscenen om trivialiteter og ordla seg overtydelig om egen ensomhet. Elegansen uteble og stykket inni stykket ble ren langhalm.

Diktatoren

 "Diktatoren" ble en fulltreffer fra Statsteatret. (Foto: Rogaland teater)

"Diktatoren" ble en fulltreffer fra Statsteatret. (Foto: Rogaland teater)

Langhalm var det lite av i Statsteatrets 6. forestilling om Norgeshistorien, ”Diktatoren”, som framstilte fascismens framvekst på 1930-tallet. Det skjedde i en perfekt balanse mellom latterlig skjemt og dypt alvor.

Også her fikk vi et stykke inni stykket, en fengende story om en teatertrupp som prøver å avstå fra å hylle Vidkun Quisling, men går rett i fella.

 

Midt i blødmer og slapstick-komedie ynglet det av undertekst om idealismens nederlag i møte med en tid da mørkebrune ideologier vokste fram også i Norge. Glitrende!


Ibsen for vår tid

Nylig viste kinoen en formidabel australsk modernisering av ”Vildanden”. Henrik Ibsens ord om at ”tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra det”, ble illustrert gjennom mennesker som kunne vært oss.

Men Rogaland teaters forsøk på å forvandle klassikere til gripende nåtidskunst, ble høyst ujevne. Ikke alle publikummere likte instruktør Audny Chris Holsens modernisering av Ibsens ”Et dukkehjem”. Flere mener at Noras utmarsj fra ekteskapet er avhengig av kvinners sosiale begrensninger på 1880-tallet.

Selv opplevde jeg at skuespillerne Helga Guren og Anders Dale framstilte et psykologisk spill mellom ektefeller som er gjenkjennelig i 2016. Nora starter som en shoppingglad frue med overflatisk innsikt i livets krav fordi hennes mann, bankdirektøren, tar alle viktige avgjørelser.

Men etter at alle fortidens hemmeligheter er pakket ut som skumle julegaver, innser en rystet Nora at Helmer tenker mer på egen ære enn hennes behov. Da er det på tide å forlate ekteskapet. Bra.

 Helga Guren og Anders Dale som Nora og Torvald i "Et dukkehjem".  (Foto: Stig Håvard Dirdal)

Helga Guren og Anders Dale som Nora og Torvald i "Et dukkehjem".  (Foto: Stig Håvard Dirdal)

Mislykket ”Markens grøde”

Rent dårlig gikk det med ”Markens grøde - revisited”, etter Knut Hamsuns roman fra 1917. Det er ubegripelig at det går an å skusle bort muligheten til å si noe interessant når vi i 2016 frykter at naturen ødelegges av menneskeskapt forurensing.

 "Markens grøde - revisited". (Foto: Chrisander Brun)

"Markens grøde - revisited". (Foto: Chrisander Brun)

 

Men instruktør Tatu Hämäläinen kom ikke lenger enn til utvendige fiffigheter, som at stor gutt ble spilt av liten jente og omvendt, at revene lister seg mystisk rundt i regnvåt skog, og at man i byen kan feste heftig. Og hvor ofte må det gjentas at naboen Brede unnlot å redde Isak som lå fastklemt under et tre?

Visst har jeg møtt teatergjengere som likte oppsetningen. Men forestillingen besvarte aldri instruktørens spørsmål, stilt i Teatermagasinet: ”Hva er egentlig det aller viktigste for oss?”

 

To kjønn i en person

Derimot lyktes iscenesettingen av ”Orlando” etter Virginia Woolfs roman. Instruktør Sigrid Strøm Reibo løftet fram en interessant tematikk om mennesker som rommer både en maskulin og en feminin identitet.

Oppsetningen fanget Woolfs røde tråd, dette at Orlando har levd på illusjoner og må redefinere livets mening, igjen og igjen. Et sveip gjennom 400 år ble formidlet via en visuell og teknisk fascinerende regi og endte som en forfriskende teateropplevelse. Strålende!

I arkivet nedenfor finner du min anmeldelse av "Orlando".

 Scene fra "Orlando" med Nina Ellen Ødegård i hovedrollen. (Foto: Rogaland teater)

Scene fra "Orlando" med Nina Ellen Ødegård i hovedrollen. (Foto: Rogaland teater)

How” og ”Nerdene”

Teater skal ikke bare gi noe for tanken, men gjerne også tøyse med oss. Her lyktes teateret godt med den merksnodige teaterkonserten ”How”. De tre meget forskjellige aktene bar kvalitetsstemplet til teatertrollmennene fra Danmark: Cederholm & Hellemann x 2. 

 Fra humorforestillingen "Nerdene" med Christian Erikssen som regissør og skuespiller. (Foto: Stig Håvard Dirdal)

Fra humorforestillingen "Nerdene" med Christian Erikssen som regissør og skuespiller. (Foto: Stig Håvard Dirdal)

Vokalist Mareike Wang framsto som oppsetningens musikalske dronning, løftet fram av lekre regigrep og i festlig samspill med Espen Hana. Teaterkonserten levde opp til tittelen ”How”. Her gjaldt det å glemme ”hvorfor” og glede seg over stykkets ”hvordan”, som de mange oppfinnsomme lydene i siste akt.

I arkivet nedenfor finner du min anmeldelse av "Teaterkonsert How".

 

Torfinn Nags soloforestilling ”Altmuligmann” fungerte greit nok i Kjellerteatret med munter mimring fra eget liv, men var likevel ujevn.

Ujevn var også ”Nerdene”, høstens humorforestilling på Hovedscenen, med manus og regi av Christin Eriksen. Denne eminente humoristen er formidabel til å bruke stemme og kroppsspråk slik at han blir lattervekkende rar. Synd at han er for beskjeden til å dytte fram seg selv på bekostning av kollegaer som ikke er like morsomme. Men det er deg vi vil se mer av, Christian!

I arkivet nedenfor finner du min anmeldelse av "Nerdene".

Lov å feile

Slik ble 2016 et midt-på-treet for et teater som de siste årene har høstet flere Hedda-priser. Straks skal det sies at teaterhuset ikke må slutte med å eksperimentere selv om resultatet ikke alltid blir like vellykket.

Nå er det bare å glede seg til en vårsesong der nye klassikere skal løftes inn i vår tid: ”Glassmenasjeriet” av Tennessee Williams, også det et stykke om dagdrømmer og livsløgner, samt Shakespeares voldelige ”Macbeth”, spilt av Ungdomsteatret.

Det kan bli riktig spennende.

 

Publisert i Stavanger Aftenblad 27. desember 2016.

 

Premierer 2016:

”Spotlight”
”Vanja og Sonja og Masha og Spike”
”Et dukkehjem”
”Teaterkonsert How”
”Diktatoren”
”Nerdene”
”Markens grøde”
”Altmuligmann”
”Orlando”

Kristin Aalen