Familieavsløringer med alvor og komikk

Kristin Aalen

Terningkast: 5

Cristi Puiu åpnet i 2005 våre øyne for den rumenske nybølgen med Lazarescus død. Nå er han tilbake med familiedramaet Sieranevada, en film om sannhet og løgner.

  Legen Lary (Mimi Branescu), til venstre, må sammen med øvrige gjester utvise stor tålmodighet i faren minnestund.

Legen Lary (Mimi Branescu), til venstre, må sammen med øvrige gjester utvise stor tålmodighet i faren minnestund.

Ikke tenk ”å, rumensk regissør, det går vi forbi”. Det bemerkelsesverdige er hvor mange filmskapere fra Romania som på 2000-tallet har levert filmatiske perler.

I vinter fikk vi se Den store prøven av Cristian Mungiu som tok for seg hverdagskorrupsjon i Romania. Han vant Gullpalmen i 2007 for 4 måneder, 3 uker og 2 dager, et drama om illegal abort i kommunisttida.

I 2013 gikk Gullbjørnen til Calin Peter Netzer for Mor og sønn, også det et korrupsjonsdrama.

Cristi Puiu Ukas aktuelle regissør regnes som opphavsmann til ”realismerevolusjonen” i opprør mot kommunistårenes propagandastil. Lazarescus død skildret en alvorlig syk mann rundt 60 år som blir kjørt fra sykehus til sykehus fordi helsepersonell ikke vil hjelpe ham.

Rumenere leste filmen som et angrep på det offentlige helsevesenet. Men Puiu avviser at han er en politisk filmskaper, noe filmkritiker Andrej Gorzo redegjorde godt for i filmtidsskriftet Z i fjor.

Puiu liker sekvenser fra dagliglivets dødtid der det skjer lite av dramatisk verdi. Han avstår fra åpne kommentarer og vil fange livet slik det utspiller seg gjennom lange tagninger, mener Gorzo.

Sieranevada

Puius nye film ble Romanias Oscar-kandidat i fjor. I det bortimot tre timer lange dramaet kan man lure på om alt behøvde å være med. Ta åpningsscenen i en trang og trafikkert bygate: Kamera står langt unna Lary og Laura som – forstår vi så vidt – overlater sin datter til en dame som skal passe henne noen timer. Deretter krangler ekteparet mens de kjører av gårde, men ikke verre enn at de snart snakker om en mulig ferie i Thailand.

Det hele er en prolog til familietreffet de skal rekke, nemlig en religiøs minnestund hos Larys mor etter at hans far, Emil, er dø. Snart blir vi flue på veggen i leiligheten der en bråte familiemedlemmer møter opp.

  Lary, Relu og Sandras bestemor, Evelina (Tatiana Iekel) er en hissig forsvarer av kommunismen i Romania.

Lary, Relu og Sandras bestemor, Evelina (Tatiana Iekel) er en hissig forsvarer av kommunismen i Romania.

Det er fantastisk laget. Gjennom Puius observerende kamera blir vi vitne til hvordan fire generasjoner møtes på godt og vondt, fra babyen som ikke må vekkes, til en bestemor som biter beskt ifra seg.

På imponerende vis foregår filmingen i gangen, stua, på kjøkkenet og et av soverommene mens personer går inn og ut, ut og inn av trange arealer.

Der Puiu knapt fanger vår interesse i starten, belønner han desto mer den tålmodige tilskuer som tåler at fakta og sannheter deles ut i brokker, tilsynelatende tilfeldig.

Snøfjellet

Filmtittelen er gåtefull. Den spanske fjellkjeden Sierra Nevada i Andalucia betyr ”snøfjellet”. Det ligger snø i gatene, men det meste av handlingen finner sted i værelsene til enken Nusa. Det er her noen nedfrosne løgner gradvis avdekkes.

Man kan si at familien stiger fram som et fjellmassiv der unge som gamle utgjør skarpe og sta steiner. Bestemor Evelina forsvarer kommunisttiden, men spotter religionen, noe som gjør den troende småbarnsmoren Sandra rasende.

Her er Nusa som vil minnes sin ektemann med et religiøst ritual til tross for at hennes voksne sønner (legen Lary og soldaten Relu) ikke bryr seg om slikt.

Og her er deres sinte fetter Sebi. Han er opphengt i konspirasjonsteorier som sår tvil om den offisielle forklaringen på 11. september-angrepene. Ingen vil høre. Han får dog en indirekte anerkjennelse fra sitt eldre søskenbarn, den militære Relu, som ser at ”Sebi søker sannhet gjennom hypoteser”. Selv tør Relu av frykt ikke tenke selvstendig og godtar hva myndighetene sier.

Det kaster heller ikke solskinn over snøfjellet at Sebis søster Cadi trekker inn en ruset venninne på et soverom.

  Enken Nusa (Dana Dogaru) og hennes søster Ofelia (Ana Ciontea) er oppbrakt over oppførselen til Toni (Sorin Medeleni).

Enken Nusa (Dana Dogaru) og hennes søster Ofelia (Ana Ciontea) er oppbrakt over oppførselen til Toni (Sorin Medeleni).

Til sist går det mot en grufull oppvask mellom tante Ofelia som er rasende på sin svikefulle ektemann Toni. Jeg røper ikke hvorfor.

Alvor og ironi

Filmen er en pussig blanding av alvor og en lett absurd komikk. Minnestunden lar vente på seg fordi presten blir så forsinket at sultne gjester smugspiser av maten som er laget.

”Alle roer seg på full mage,” sier Lary sindig. Men krangling og tradisjoner hindrer dem stadig i å få spist. Da det kirkelige ritualet omsider er gjennomført, blir festmåltidet på ny utsatt fordi en dress skal velsignes og gis til familiens yngste mann. Men dressen må sys inn først for å passe.

Får da Puiu sagt noe vesentlig ut over krangling og generasjonsmotsetninger?

Ja, den som lytter og leter, finner oppfordring til tilgivelse og solidaritet mellom ektefeller som har sveket hverandre. Et refreng i prestens ritual er ”tilgi ham”. Ordene blir høyst nødvendige mellom flere personer.

En sterk scene finner sted da Lary, som har virket uberørt av kaoset i leiligheten, havner i en samtale ute med kona si. Da velter barndomsminner og følelser inn over ham. Han utbryter:

”Jeg vet at du vet når jeg lyver for deg. Det er alt.” Hustruen Laura svarer: ”Greit. Gi meg noen dager til å tenke over det du har sagt.”

Det er en nøkkelsetning fra Cristi Puiu å grunne videre på.

Publisert i Vårt land 11. mai 2017.

Sieranevada

Drama

Regi/manus: Cristi Puiu

Med: Mimi Branescu, Judith State, Bogdan Dumitrache, Dana Dogaru med flere.

Bosnia-Hercegovina / Frankrike / Kroatia / Romania 2016

2 timer 54 minutter

Aldersgrense: Tillatt for alle

Kristin Aalen