Kunsten kan åpne våre øyne
Kristin Aalen
KOMMENTAR
Mens Fremskrittspartiet hamrer i stykker vårt moralske kompass, minner kunsten oss på at flyktninger skal behandles med verdighet.
Med stor energi og ironisk snert spilte fire syriske flyktninger i teatergruppa Venterommet på Tou Scene loft sist helg, stadig iflettet replikken: ”Mens vi venter på å få tillatelse til å spille Godot”. (Foto: Jarle Aasland, Aftenbladet)
I helgen spilte fire syriske flyktninger, Nawar, Anas, Ahmad og Ranya i teatergruppa Venterommet, sin tolkning av Samuel Becketts absurde stykke Mens vi venter på Godot.
Forestillingen, som de har jobbet med i et halvt år, ble flyttet fra Rogaland teater til Spor 5 og Tou Scene fordi rettighetsinnehaverne ikke godtok at en rolle skrevet for en mann, spilles av en kvinne. Løsningen ble å spille ”inspirert av” Beckett. Det gjorde de med stor energi og ironisk snert, stadig iflettet replikken: ”Mens vi venter på å få tillatelse til å spille Godot”.
Beckett uttrykte i 1948 menneskers fremmedgjøring etter den 2. verdenskrigs forferdeligheter, i tillegg til spørsmålet om hvor Gud ble av i alle lidelsene.
I dag levendegjør stykket perfekt de absurditetene flyktninger opplever mens de venter på svar. Å vente i et asylmottak, å vente på å bli sendt ut, å vente på bostedskommune, å vente på et nytt mottak fordi det forrige legges ned, er tålmodighetsprøver som vi gjerne tror har rammet Vladimir og Estragon der de venter på Godot.
I tillegg synliggjøres samfunnets nådeløse maktforhold der den sterke utbytter den svake: Rikingen Pozzo kommer slepende med sin slave Lucky (spilt av Ranya) i et tau. At han kaller henne ”din gris”, må virke særskilt krenkende på muslimske publikummere.
Fryktens tidsalder
Vesten har for lengst fjernet seg fra verdenskrigens ødeleggelser. Vi lever i bekymringsløs overflod. Men nå frykter mange at alt rakner på grunn av terrortrussel fra muslimske land.
”Orden er et produkt av frykt”, tenker Richard, en pensjonist i den tyske romanen Går, gikk, har gått av Jenny Erpenbeck. Han har blitt venn med afrikanske asylsøkere i Berlin som opplever at engstelige myndigheter sender dem hit og dit for å slippe å ta ansvar.
Den syriske flyktningen Khaled (Sherwan Haji) har ankommet asylmottaket i Helsinki i Aki Kaurismäkis film "Den andre siden av håpet".
Frykt fungerer også som bensin i Fremskrittspartiets ideologiske maskineri. Nå hevder statsrådene Sylvi, Siv og Solveig at menneskerettighetene er gammeldagse i en tid da vi må beskytte oss mot asylsøkere som skal sendes ut av landet. De kan jo være terrorister. Så sett dem i fengsel, alle som én, sier Frp.
Vi nordmenn pleide å smykke oss med at Fridtjof Nansen fikk Nobels fredspris i 1922 fordi han hjalp statsløse armenske og greske flyktninger fordrevet av Tyrkia. Fremskrittspartiets hamring mot arven fra Nansen snikødelegger vårt moralske kompass.
Da gjelder det å polstre sjelen med kunstnerisk gull som kan motvirke hammerslagene. Mens vi venter på Godot er ett eksempel.
Filmer om asylsøkere
Eller skynd deg på kino og se Den andre siden av håpet av finske Aki Kaurismäki. En syrisk flyktning kommer med båt til Helsinki og søker om asyl. Regissøren får strålende fram hvordan han tvinges gjennom en vond byråkratisk kvern.
Ved siden av å sette finsk immigrasjonspolitikk i et grelt lys viser Kaurismäki fram finner som hater asylsøkere, men også de som hjelper et papirløst medmenneske.
Den syriske flyktningen Aryan (Zsombor Jéger) har fått evnen til å sveve etter å ha blitt skutt til døde. Scene fra Kornél Mundruczós film "Jupiters måne".
Nylig var jeg med på å gi Andreas-prisen til den ungarske filmen Jupiters måne av Kornél Mundruczó. I et absurd bildespråk lar han oss møte en syrisk flyktning som burde dødd av skuddsår under en dramatisk flukt fra Serbia til Ungarn. Regissøren lar ham på mirakuløst vis få evnen til å sveve opp mot himmelen.
”At mirakelet kommer som en flyktning, er et uttrykk både for en sterk samfunnsaktualitet og for en grunnleggende visjon i filmen: Den utfordrer oss til å løfte blikket mot noe større enn vår egen horisontale hverdag,” sa vi i juryen.
Slik kan teater, litteratur og film hjelpe oss til å se individer som har krav på menneskeverdig behandling, ikke bare en gruppe vi må kvitte oss med.
Publisert i Stavanger Aftenblad 28. august 2017.
Mens vi venter på Godot
Av Samuel Beckett
Regissør: Geir Bakken
Spilt av: Teatergruppa Venterommet
Med: Flyktningene Nawar, Anas, Ahmad og Ranya
Hvor: Spor 5 og Tou Scene loftet, Stavanger