Emosjonelle analfabeter i ekteskapets bur

Tekst: Kristin Aalen Alle foto: Stig Håvard Dirdal

Ingmar Bergmans dekonstruksjon av et parforhold gjør fortsatt sterkt inntrykk på teaterscenen, 45 år etter tv-serien Scener fra et ekteskap.

To kameramenn filmer skuespillerne inni et glassbur. Ansiktene til Nina Ellen Ødegård og projiseres på burets 3,5 meter høye indre langvegg slik at vi se hvordan Marianne og Johan reagerer på hverandre. (Foto: Stig Håvard Dirdal, Rogaland teater)

To kameramenn filmer skuespillerne inni et glassbur. Ansiktene til Nina Ellen Ødegård og projiseres på burets 3,5 meter høye indre langvegg slik at vi se hvordan Marianne og Johan reagerer på hverandre. (Foto: Stig Håvard Dirdal, Rogaland teater)

Anmeldelsen er skrevet for Scenekunst.no og kan leses i sin helhet her.

Nylig korrigerte OsloMet-professor Silje Bringsrud Fekjær myten om at halvparten av alle ektepar i Norge blir skilt. Tallet skal være fire av ti. I teaterprogrammet argumenteres det derimot for at idéen om livslang kjærlighet er en løgn. Slike spørsmål inviterer Scener fra et ekteskap til å gruble på. Rogaland teater har levert en sterk forestilling som utfordrer enhver til å vurdere om man har mot til å satse videre på et samliv.

I et glassbur

Bergmans verk består egentlig av seks timelange episoder. Instruktør Kjersti Horn ville lage en like omfattende teaterforestilling på Rogaland teater, men måtte av økonomiske grunner begrense seg. I stedet får vi en oppsetning på 2 timer og 40 minutter (omtrent som Bergmans filmversjon) der Arne Lygre har bearbeidet originalen nennsomt.  

Scener fra et ekteskap er et snakkestykke om ekteparet Johan og Mariannes mangeårige oppgjør fram til en skilsmisse. Først i siste scene kjennes det langdrygt. Fram til da rommer samtalene spørsmål og innsikter som er nærgående for enhver som har prøvd seg på et samliv. 

Originalens bipersoner er skrellet vekk og nevnes bare her og der. Marianne og Johan, spilt av Nina Ellen Ødegård og Anders Dale, er plassert i et rektangulært glassbur med kjøkken, stuemøbler og en dobbeltseng. Grunnflaten er knappe 19 kvadratmeter, så det ser rotete og trangt ut. To døtre bor der liksom også, men spor av dem synes ikke. I tv-serien var Marianne og Johan et velstående ektepar som i starten ble intervjuet om sitt samliv. På hovedscenen i Stavanger kan det trange rommet signalisere at de to ikke har hatt råd til et større hus. Det er et tolkningsmessig blindspor. Scenograf Sven Haraldssons vellykkede grep er å la inneklemtheten illustrere at hovedpersonene er følelsesmessig fanget i tosomhet og tidsklemme.

Marianne (Nina Ellen Ødegård) og Johan (Anders Dale) pendler mellom kjærlighet og hat i sitt forhold.

Marianne (Nina Ellen Ødegård) og Johan (Anders Dale) pendler mellom kjærlighet og hat i sitt forhold.

Allerede mens publikum setter seg i salen, utfolder skuespillerne sitt liv i buret: Johan ligger i sengen mens Marianne rydder og støvsuger til hun blir tydelig sliten. Han står opp, pusser tennene og lager seg frokost. Åpningen gir et tradisjonelt bilde av kjønnenes ulike innsats i hjemmet. Menns andel i husarbeid har økt på senere år, men kvinner gjør fortsatt mest. Mariannes raseri over at livet hennes presses inn i et A4-skjema, skal hun snart uttrykke verbalt.

Videofilming

Et annet viktig scenografisk grep er at to kameramenn står utenfor buret og filmer skuespillerne inni. Ansiktene til Ødegård og Dale projiseres i storformat på burets 3,5 meter høye indre langvegg slik at vi kan følge deres mimikk. Samtidig, i det tredimensjonale rommet, ser vi Johan og Marianne snakke og bevege seg. Jeg har tidvis kritisert Rogaland teaters videobruk, men her fungerer den svært godt ved hjelp av avansert teknologi. Å se skuespillernes ansikter så nært gjør at vi kommer tett på reaksjoner og følelser idet kjærlighetsforholdet slår sprekker. Publikum får en god mulighet til pustepauser og refleksjon ved at glassburet roterer langsomt rundt mellom de ulike scenene mens skuespillerne gjør praktiske ting i huset, det hele fint akkompagnert av Erik Hedins melankolske tonefølge.

Krangler aldri

Mye i Bergmans glitrende og brutale tekst er beholdt, men kjønnsrollene er modernisert. TV-serien åpnet med at Johan (Erland Josephson) var en fyr som struttet av skryt og selvtillit mens Marianne (Liv Ullmann) sjenert strevde med å formulere seg. I 2019-versjonen er Johan mer dempet. Marianne kommer raskere med utbrudd mot monotonien. Hun mislykkes i å avlyse en middag hos moren, og lanserer sin drøm om at de burde reise på ferie til et land langt borte. Men Johan vil på hytta og fiske.

Første scene er en syntese av Bergmans scene 1 Oskuld och panik og scene 2 Konsten att sopa under mattan. Essensen formidles fint – Johan er sliten fordi livet er travelt mens Marianne plages av rutinenes kjedsomhet. Brått pipler skumle tanker fram som røper hvilke følelser som finnes under fasaden: – Vi krangler aldri, men hva skjer hvis vi bedrar hverandre? – Da ville jeg slått deg i hjel, svarer han.

Sår avgjørelse

Før ekteskapet sprekker åpenlyst, kommer en sår samtale der Marianne forteller at hun er gravid. Dialogen er ytterst velspilt og troverdig i sin pendling mellom bekymring og optimisme, famling og avgjørelse rundt spørsmålet om de har krefter til å få sitt fjerde barn – det tredje barnet deres døde. Eller er de for lengst ferdig med bleieskift og nattevåk?

Har ekteparet krefter til å få et barn til? Det er dilemmaet Marianne og Johan står overfor.

Har ekteparet krefter til å få et barn til? Det er dilemmaet Marianne og Johan står overfor.

Ødegård spiller ut Mariannes smerte, tvil og sorg over det å bestemme over sin egen kropp. Skuespilleren har et imponerende mimisk register og formidler pendlingen mellom motstridende følelser svært godt. Det er likevel omtrent her jeg får følelsen av at når parets barn omtales – som dødt eller levende, søte eller bortskjemte – er de alltid et hår i samlivets suppe, aldri en berikelse. Det minner om utsagn man har hørt fra Bergmans egne barn som har følt seg oversett. Scener fra et ekteskap er sannelig skrevet av en kunstner som prioriterte egne behov.

Rystelsen

Det flotte med Horns instruksjon i Bergmans scene kalt Paula, er den dempede smerten som preger Dale og Ødegård når han forteller om sin utroskap med en 23-åring. Der regissører og skuespillere ofte kan fristes til å bruke høy utestemme i heftige oppgjør, utbroderer han dystert hvor forelsket han er og vedgår at gleden er ispedd forvirring og dårlig samvittighet. Han kan ikke leve uten Paula, men hører hvor patetisk det lyder og føler seg redd og trøtt.

Tilståelsen er en sjelelig rystelse for Marianne som baler med ubesvarte spørsmål: – Men vi har jo hatt det bedre sammen i det siste. Hvordan vil du betale barnebidrag? Har hun fine pupper? Kan du legge deg i armkroken min så vi får sove? Skal jeg si til jentene at du har stukket av?

– Jeg kunne drept deg, sier Johan.

– Jeg kunne drept deg, sier Johan.

Ensomhet og angst

Styrken i Bergmans verk er at han får fram hvor vondt det gjør å bryte ut av tosomheten. Scene 4 kalte han Tåredalen, i den har Johan bodd borte i seks måneder. Han har det tyngst der han nå besøker Marianne, mens hun er kommet seg ved hjelp av terapi og ny kjæreste. Ødegård framstår med lysende energi, kledd i en pen bluse og med utslått hår, noe Johan bemerker med beundring. Publikum kan ikke annet enn å le da parets forsøk på å ha sex avbrytes av at Mariannes nye kjæreste ringer i mobilen. Bittersøt, svart humor pipler stadig fram i oppsetningen, noe som hjelper oss til å holde smerten litt på avstand.

– Er det mulig å leve hele livet sammen? spør Marianne. Johans svar er at man burde inngå fem-årskontrakter. I den vondeste scenen, av Bergman kalte Analfabeterna, ber hun ham skrive under på skilsmissepapirene, men han nøler. Videofilmingen er slutt, møblene ryddet bort i burets ene ende og iskaldt lys faller på de to. I de giftige replikkene som følger, krangler de om eiendeler og barneoppdragelse. Johan synes døtrene er blitt bortskjemte drittunger.

Han mener at vi er emosjonelle analfabeter. Mennesker lærer noe om mye, bare ikke om sjelen, om følelser, om angst. Så eksploderer de to i en gjensidig utskjelling der han til slutt tar kvelertak på henne. – Jeg kunne drept deg, sier han før han resignert skriver under på å ville skilles.

For lang sluttscene

Sju år senere møtes de igjen i en scene Bergman kalte Mitt i natten ett mörkt hus någonstans i världen. Horn iscenesetter dette som en videofilm projisert på glassboksens 20 kvadratmeter store ytre langvegg. Skuespillerne er kledd i vinterklær, snøen faller, men vi ser bare ansiktene der de lener seg forsonlig mot hverandre. Det hele gir assosiasjoner til det livslange vennskapet som oppsto mellom Ullmann og Bergman etter at deres forhold røk. Da Marianne utbryter at hun aldri har elsket eller blitt elsket, svarer Johan: – Jo, men vi elsker hverandre ufullkomment. Den avsluttende samtalen virker langdryg før de kommer til den vemodige konklusjonen, men lengselen etter den fullkomne kjærligheten blir like fullt stående igjen som viktig.

Publisert i Scenekunst.no 3. mai 2019, anmeldelsen kan du lese her.

Scener fra et ekteskap

Av: Ingmar Bergman

Oversatt og bearbeidet av: Arne Lygre

Regi: Kjersti Horn

Med: Nina Ellen Ødegård og Anders Dale

Scenografi og kostyme: Sven Haraldsson

Lyd og komponist: Erik Hedin

Lys: Trygve Andersen

Sted: Rogaland teater, hovedscenen

Varighet: 2 timer 40 minutter

Spilles til: 15. juni

Kristin Aalen