Tung tids tale på teaterscenen
Kristin Aalen
Forfatter Olaug Nilssen fikk Brageprisen for romanen om sin autistiske sønn Daniel. Nå formidler Riksteatret hennes fortvilelse, kjærlighet og politiske budskap.
Hvordan omsetter man en mors utmattende hverdagskamp med en autistisk niåring til teaterformat? Det går jo ikke å ha et barn på scenen i halvannen time og la det spille ut Daniels blinde angst og uforståelige aggresjon.
Det stilistiske grepet instruktør Marit Moum Aune benytter, er å la tre kvinnelige og én mannlig skuespiller skifte om å være moren Olaug, sønnen Daniel, samt lege, psykolog, apotekere og saksbehandlere.
Min reaksjon på dette finner du her i min anmeldelse skrevet for Stavanger Aftenblad.
Løpingen inn og ut av et vell av roller er et dristig grep som i starten gjør meg en smule forvirret. Forvirringen avtar gradvis idet jeg fanger opp noen visuelle koder: Daniel er skuespilleren med rosa øreklokker og gule støvler. Helsevesenets folk har hvite frakker. Mor Olaug er den gråkledde, utslitte musen som springer rundt for å ta seg av sin utagerende sønn, samtidig som hun slåss i telefonen og på offentlige kontorer for å få avlastning og omsorgslønn.
Et politisk budskap
Men selv da jeg har skjønt grepet, er jeg usikker på om jeg liker det. Hvorfor skal Olaug spilles av en mannlig skuespiller? tenker jeg en smule irritert. Irritasjonen fordamper likevel fordi scenen som følger, er stykkets sterkeste: Daniel, spilt av en av kvinnene, stønner og hveser og slår med armene mens moren, spilt av mannen, roer ham ned, sier at vi skal ut nå, Daniel; slåss med å kle på ham regnfrakk og gule støvler, og endelig, der ute på parkeringsplassen hvor snøen smelter, tåler et raserianfall så fortvilende at det er til å grine av.
Da spiller det liten rolle hvem som spiller hvem, for da utvides situasjonen og blir til det politiske budskapet Nilssen ønsker å levere. Det er ikke bare hun som opplever dette, det finnes andre fedre og mødre som kjemper med og for sitt autistiske barn i dette samfunnet, en innsats så utmattende at det overskrider tålegrensen for hva vi kan forlange at foreldre skal klare alene.
Dette lykkes Riksteatret og deres fire skuespillere med å formidle slik at det gjør vondt.
Avviser diagnose
I sin dramatisering av Nilssens selvbiografiske roman sørger Toril Solvang for å fortelle den helt spesielle historien til Daniel: At han var en gutt som fram til tre års alder utviklet seg fint og kunne snakke, synge og le. Minnene fra den gang gjør at Olaug slåss med nebb og klør mot et behandlingsapparat som vil stemple ham som psykisk utviklingshemmet.
At hun til slutt må gi etter for diagnosekravet for å kunne motta avlastning, er et av fortellingens ømmeste punkter.
Scenen der vi får høre og uskarpt se en gutt som synger «Old MacDonald had a Farm, E-I-E-I-O» formidler – faktisk enda bedre enn boken klarer – hvilket bevismateriale Olaug sitter på i møte med behandlerne: Sønnen hennes var sannelig ikke født utviklingshemmet, men lider av en uforståelig regresjon som har rammet ham.
Tung tids tale
Akk, fortellingen om Olaug og Daniel er tung tids tale av det slag vi ikke har lyst til å høre, men likevel bør lytte til. I all sin smerte, i en mors frykt for å bli voldelig mot sitt eget barn, har den få lyspunkter som lokker på smil og latter.
Men det finnes humor her, av det kullsvarte og satiriske slaget.
Men aller sterkest er det, midt i det såre og sarkastiske, å ane den kjærligheten som ligger i foreldres kamp for et barn som krever at fellesskapet gir gode velferdsordninger og avlastning når det trengs.
Hele anmeldelsen, publisert 7. september 2018, finner du på aftenbladet.no her.
Tung tids tale
Av Olaug Nilssen.
Dramatisering: Toril Solvang
Regi: Marit Moum Aune
Med: Jon Bleiklie Devik, Marianne Krogh, Julie Moe Sandø, Siren Jørgensen/Charlotte Frogner.
Scenografi: Even Børsum
Lys: Ola Bråten
Lyd: Nils Wingerei
Produsenter: Riksteatret i samarbeid med Det Norske Teatret og Kilden teater.
Sted: Egersund kulturhus
Varighet: 1 time 30 minutter