Kristin Aalen

**Det er ikke ofte vi får se boliviansk film på kino. Utama er et tankevekkende drama om en urbefolkning som er hardt rammet av klimakrisen.**

*Virginio (José Calcina) og kona Sisa (Luisa Quispe) har bodd i Andes-fjellene gjennom et langt liv. (Foto: AS Fidalgo)*

En tredel av Pakistan ble i fjor lagt under vann som følge av kraftig monsun kombinert med vann fra smeltende isbreer. I Stillehavet risikerer hele øysamfunn å forsvinne fordi havet stiger.

Men der noen har det for vått, har andre det så altfor tørt. På 4000 meters høyde i Andesfjellene har det sluttet å regne. Det skaper bekymring hos spillefilmens hovedpersoner, Sisa og Virginio, et ektepar i syttiårene. Som quechua-indianere flest i dette området har de levd godt i sitt leirhus med en innhegning der en lamaflokk holder til. Lama-bonden har merket ørene deres med fargerike ulldusker slik at alle kan se at det er hans dyr. Ull til teppene som holder dem varme i nattekulden, kommer fra dyrene. På en jordflekk ved siden av dyrker de quinoa.

Ikke vann

Men tiden er trøtt, sier en nabo som Virginio diskuterer situasjonen med. Gjennom skildringen av ekteparet forstår vi at levemåten til folk i Andesfjellene settes på harde prøver. Regntønna ved husveggen er så å si tom. Sisas oppgave er å hente vann i landsbyens brønn, men også den er gått tørr. Veien er lang til elva der kvinnene vasker klær. Vannet er skrumpet inn til en blå, smal stripe i et hav av gul sand, knapt bredere enn en norsk bygdevei.

Virginios jobb er å lede sine over femti lamaer til gode beiteplasser, men bare tuster av gress og marehalm er å se. Han fortviler fordi de svakeste dyrene faller om av tørst. Å bære dem helt til elva for å drikke blir en siste, tung utvei.

*Noen av bondens lamaer faller om av tørst. Å bære dem helt til elva for å drikke er en lang og tung utvei. (Foto: AS Fidalgo)*

Filmtittelen Utama betyr Vårt hjem. Men hvis det ikke lenger finnes vann, er det da mulig å bli boende? Kan quechua-indianerne greie å bevare sin livsstil og kultur oppe i fjellene?

Parallell

Her minner filmen brått om Historjá (Thomas Jackson, 2022) som viser hvordan klimakrisen skaper problemer for vår egen urbefolkning, reindriftssamene nord i Norge, Sverige og Finland. Hvordan skal de overleve dersom vintrene forsvinner og reinsdyra sulter på grunn av skaren de ikke kan trenge gjennom for å finne mat?

I den svensk-samiske filmen forteller en sytti år gammel kvinne at det høyeste ønske til hennes sønn er å fortsette som reindriftssame. Deres hjem på jorden er på vidda, i dalene og langs elvene mellom fjellene.

I Utama har sønnen til Sisa og Virginio for lengst flyttet til storbyen La Paz, kuttet ut språket quechua og gått over til spansk, noe foreldrene misliker. Det blir klart da barnebarnet Clever kommer på uventet besøk til ekteparet. Den unge mannens hilsen lyder: Flytt til oss i hovedstaden! Bestefar Virginio svarer med å kalle ham en drittunge.

Men burde ikke syttiåringene høre på Clever, den unge mannen som stadig skroller på sin mobiltelefon? Andre i landsbyen har jo brutt opp for å få bedre tilgang på mat og komfort i hovedstaden. – Nei, svarer Virginio, det ender bare med at vi havner på gata som tiggere. Clever gir seg ikke: – Bestefar, du trenger legehjelp! Sant nok, Virginio sliter med en alvorlig hoste, sikkert fordi han som ung arbeidet i kobbergruver og pustet inn farlig støv. Men skal han dra til storbyen for å dø i en sykehusseng? Eller skal han heller gjøre som kondoren, den storslagne rovfuglen i Andes-fjellene, og trekke seg tilbake når livet går mot slutten?

Vakkert

Utama er en langsom og vakker opplevelse, fjern fra hollywoodske drama med kjapp klipperytme og stadig nye vendepunkt. Den bolivianske filmen krever tålmodige seere, men gir absolutt belønning.

*Når kommer regnet? Sisa (Luisa Quispe) må gå stadig lenger for å skaffe vann. (Foto: AS Fidalgo)*

Bolivianeren Alejandro Loayza Grisi debuterer som spillefilmregissør med selvskrevet manus, og det merkes at han opprinnelig er fotograf. Over den fiktive fortellingen hvelver han en høy, knallblå himmel, i horisonten troner majestetiske fjell og dramatiske, utdødde vulkaner, over det brunsvidde slettelandet dirrer luften som en hildring. Bare ulltustene i ørene på lamaflokken skaper en fargerik kontrast. Bildet av kondorens enorme vingespenn og dens forunderlige hode er et mektig syn.

Etter iherdig leting fant Grisi indianerekteparet José Calcina og Luisa Quispe og ba dem bli med i filmen. Hvorvidt de skulle delta, ble drøftet av folk i landsbyen der de bor. Svaret ble ja. José og Luisa ble kurset i å opptre foran kamera. Grisi har lykkes i å få de to amatørskuespillerne til å spille ut en rekke følelser på ordknapt vis – sorg og sinne, ømhet, kjærlighet og savn.

Be om vann

Vi må så vann, er et uttrykk quechua-indianerne bruker for å få regn. Glimt fra et møte i landsbyen til Sisa og Virginio antyder at de har gitt opp å appellere til myndighetene om å bore dypere brønner.

Ifølge deres tradisjonelle religion tror de på Moder Jord – Pachamama – som man bør ofre til. Grisi lar Virginio og Clever gå med andre landsbybeboere opp til et hellig fjell og deretter ofre en lama. – Vi må ofre mer, sier de når regnet likevel ikke kommer.

Slik blir Utama en like vemodig fortelling som Historjá. Igjen blir vi minnet på at de rike lands forbruk og livsstil har skapt klimakrisen som nå rammer de fattigste, de som lever i pakt med naturen.

Publisert i Vårt Land 19. januar 2023

Vårt hjem på jorden – i Bolivia

Det er ikke ofte vi får se boliviansk film på kino. Utama er et tankevekkende drama om en urbefolkning som er hardt rammet av klimakrisen.

**Det er ikke ofte vi får se boliviansk film på kino. Utama er et tankevekkende drama om en urbefolkning som er hardt rammet av klimakrisen.**