Kristin Aalen

Regissør Terrence Malick tør å integrere religiøs tro i filmene sine. Det lykkes ikke alltid like godt, men i A Hidden Life er det fint løst.

*Bøndene Franz (August Diehl) og Fani Jägerstätter (Valerie Pachner) blir kalt forrædere i den østerrikske hjembygda etter at han nekter å sverge troskap til Hitler. (Foto: SF Norge)*

Malick er en dristig estetiker som vant Gullpalmen for sitt storslåtte epos The tree of life (2011). Det spente fra universets skaper og skapelse – intet mindre – til en oppveksthistorie på 1950-tallet og dens etterdønninger mange år senere.

Malicks nyere filmer preges av gjenkjennelige trekk: Formspråket er stilisert og impresjonistisk, replikkene hviskes i tenksom voice over mens skuespillerne handler uten ord. Kamera blir stadig vendt mot skyer, trær, åkrer og brusende vann; tilskueren må innstille seg på en poetisk frekvens som åpner for eksistensiell refleksjon.

Sann historie

Nå tar regissøren med storslagne fjell i sine panoramaer. Han har reist til de østerrikske alper der det i landsbyen Sankt Radegund bodde en bonde som nektet å sverge troskap til Adolf Hitler.

Franz Jägerstätter driver sammen med kona Fani en gård i de bratte skråningene. Paret har tre små døtre og bor sammen med Fanis søster og Franz´mor. Etter å ha vært på militærøvelse i 1940 i Enns der soldatene trener på å drepe med bajonetter, blir det klart for bonden at dette kan han ikke være med på.

*Franz Jägerstätter blir i stigende grad skeptisk til det tyske militæret.*

Vil man ha en fyldigere biografi over Jägerstätters vei til antinazist og militærnekter, må man sjekke bøker eller Wikipedia. Franz – som i mange år var en ukjent motstandsmann – ble i 2007 saligkåret av pave Benedikt XVI.

Stigmatiserende

Malick viser nok til at vi forstår konteksten som Jägerstätters motstandskamp inngår i. Han klipper inn dokumentarbilder av horder med undersåtter i Det tredje riket som hyller rikskansleren med oppstrakt arm.

I et Østerrike som ble innlemmet i Tyskland i 1938, har borgerne lært å adlyde Føreren. På kroen i St. Radegund ironiserer borgermesteren over Franz´ holdninger og snakker nedsettende om andre raser.

I flere vonde scener ser vi hvor sosialt stigmatiserende det blir for Franz og Fani å være antinazister: Under skuronna der alle pleier å hjelpe hverandre med å høste inn kornet, blir ekteparet skjelt ut som forrædere, nabounger kaster ting etter døtrene og folk møter dem med utfrysing og spytting.

Biskopen redd

Franz er klokker i bygdas vakre kirke og går til presten for å be om råd. Han sender ham videre til biskopen som sier at enhver har en plikt mot fedrelandet til å adlyde øvrigheten. Så legger han til at nå skal kirkeklokkene smeltes om til kuler.

Slik oppdager Franz at biskopen er redd. Også prester kan bli sendt i konsentrasjonsleir hvis de opponerer.

Men Jägerstätter gir ikke opp sin overbevisning skjønt han risikerer dødsstraff hvis han står på sitt.

*Etter å ha vært rekrutt finner Franz ut at han vil være militærnekter.*

Og slik går det. I mars 1943 blir han innkalt til militæret på ny, nekter å gjøre Hitler-hilsen og kastes i arresten. Han sendes videre til et fengsel i Berlin og dømmes til døden.

Poetisk

Alt dette fortelles på en poetisk måte i filmskaperens særegne, dvelende stil.

Nå må det nevnes at Malicks estetikk ble hans verste fiende i to tidligere filmer: To the Wonder og Knight of Cups. Skuespillerne skulle utforske kjærlighetens mystiske kraft, men endte i en taus posering som ble parodisk og langtekkelig.

I To the Wonder (2012) fantes det likevel en fascinerende bihistorie. Den handlet om en katolsk prest som, i spennet mellom prekestol, skriftestol og besøk hos fattigfolk og fengselsfugler, kjempet med hva troen og kjærlighetens kraft egentlig er når så mange mennesker mislykkes med sine liv.

Franz´ valg

Den stiliserende fortellermåten fungerer heldigvis utmerket i A Hidden Life. Etter at Franz blir arrestert, pendler scenene mellom hans lidelser i fengselet og Fanis kamp for å klare det tunge gårdsarbeidet hjemme med bare søsteren til å hjelpe seg.

*Troen på Gud styrer valgene som Franz og Fani Jägerstätter tar i møte med det nazistiske regimet.*

Bruken av voice over – et grep som bør brukes nennsomt på film fordi det ofte virker kunstig – benyttes på en fin måte til å hviske ut Franz og Fanis dialog med Gud midt i fortvilelsen: «Min hyrde. Du lar meg hvile i grønne enger, ved livets elv. Du er min styrke, vis meg den rette vei. Du, vårt lys, mørket er ikke mørkt for deg. Ditt evige lys er usvikelig.»

Det eneste Malick bommer litt på, er bruken av vakker musikk. Det blir for mye av den i de poetiske partiene. Men dette er en subjektiv opplevelse.

Hvorfor ofre livet?

Det sterke med A Hidden Life er hvordan mann etter mann – presten, biskopen, forsvarsadvokaten, dommeren, en medfange – forsøker å overtale Franz til å gi opp sitt standpunkt slik at han kan berge livet og komme hjem til kona og døtrene.

Medfangen spotter sågar hans gudstro med å si at det Jesus gjorde var bortkastet, kirken har mislykkes med sin forkynnelse gjennom 2000 år.

Men Franz Jägerstätter nekter å gi seg.

Malicks kryssklipping mellom skjønnheten og familiefellesskapet i Sankt Radegund og den heslige bakgården i Berlin der nazibødlene venter ved giljotinen, blir en talende illustrasjon på det meningsløse i å drepe i stedet for å bygge livet opp, slik bøndene gjør i sitt utrettelige strev på åkrene og i fjøset.

Publisert i Vårt Land 9. januar 2020

Bonden som adlød Gud mer enn Hitler

Regissør Terrence Malick tør å integrere religiøs tro i filmene sine. Det lykkes ikke alltid like godt, men i A Hidden Life er det fint løst.