"Edda" sterkest på det visuelle

Tekst: Kristin Aalen        Foto: Det norske teatret

Terningkast: 5

Den verdensberømte regissøren Robert Wilson har vært i Norge igjen og laget en særegen oppsetning av norrøne myter.

  Odin (Henrik Rafaelsen) og Volven (Gjertrud Jynge) i et av de mange tablåene til Robert Wilson.

Odin (Henrik Rafaelsen) og Volven (Gjertrud Jynge) i et av de mange tablåene til Robert Wilson.

Etter å ha sett den originale oppsetningen av Peer Gynt på Det norske teatret i 2005, vet man litt om hva man får når den amerikanske kunstneren er på ferde: En rekke stiliserte og spektakulære tablåer der det visuelle står i sentrum. I en minimalistisk scenografi beveger skuespillerne seg nesten som marionetter, og replikkene er skåret ned til et minimum.

Wilsons signatur er lett gjenkjennelig ved synet av Edda som i vår har blitt spilt på samme teater. Denne gang består teksten av Jon Fosses omarbeiding av utvalgte eddadikt. De presenterer mytologiske fortellinger om æser som Odin, Tor og Frigg, den synske Volven, vanene Frøy og Frøya, men også jotner og skumle dyr som Fenrisulven og Midgardsormen.

Fragmentarisk

Jo mer man husker av de norrøne fortellingene, desto mer får man ut av oppsetningen, vil jeg tro. For Wilson bryr seg ikke om mate oss med forklarende teskjeer. Fosses tekster leses høyt over tablåene, men det som sies, er ofte så fragmentarisk (som eddadiktene jo er) at det er bedre å gi seg over til det visuelle enn å velge en tankemessig tilnærming.

  Odin (Henrik Rafaelsen), utkledd som kongen av rock, henger i Yggdrasil og synger en låt av duoen CocoRosie.

Odin (Henrik Rafaelsen), utkledd som kongen av rock, henger i Yggdrasil og synger en låt av duoen CocoRosie.

Få kan som Wilson belønne våre øyne. Det starter mystisk og trolsk med en skapelsesscene der verden blir til i en røyksky over Ginnungagap. Snart står Volven der, den klokeste av alle fordi hun kan se inn i framtiden, ikke ulikt de gamle grekeres Sibylle.

Verdenstreet Yggdrasil strekker sine røtter ned i æsenes rike, Åsgard, der sjefsguden Odin entrer scenen i sølvglitrende Elvis-kostyme med grønn elgitar og gull-lapp foran ett øye.

Med brobyggingen mellom et mytologisk skjelett og et popkulturelt uttrykk setter Wilson tonen for sin tolkning. Æser og jotner, halvguder og dyr skal ikke tas så veldig alvorlig, de er snarere ikoniske figurer vi bør ironisere over hvis de blir for høye på seg selv.

Latteren

Latter, gapskratt og fnising er det du hører mest av fra skuespillerne, ikke replikker. De ler på et utall av måter, støtt og stadig, men det er ikke alltid like lett å forstå hvorfor Wilson velger dette grepet. 

  Macho-mannen Tor med hammeren (Frode Winther) forsøker i overmot å fiske Midgardsormen.

Macho-mannen Tor med hammeren (Frode Winther) forsøker i overmot å fiske Midgardsormen.

Best synes jeg latteren fungerer som raljering over Odins sønn Tor, han som feilaktig tror at det bare er å veive med hammeren, så får han orden på jotner og annet pakk. Tors forsøk på å fiske opp Midgardsormen, den som holder verden sammen, fortjener spott.

Musikken

Oppsetningen har to svært ulike musikalske uttrykk. Best fungerer de meditative stykkene av Arvo Pärt, som Credo, Symfoni nr. 2, Collage over B-A-C-H og Tabula Rasa.

Vanskeligere er det å følge de rocka låtene til duoen CocoRosie, spesiallaget for forestillingen. De framføres av skuespillerne på engelsk for å skille tekstene fra Fosses Edda-gjendiktning.

  Den svikefulle Loke (Eivin Nilsen Salthe) sørger for å få Balder drept. Men hva synger han egentlig?

Den svikefulle Loke (Eivin Nilsen Salthe) sørger for å få Balder drept. Men hva synger han egentlig?

Hovedinntrykket er at de moderne sangene får forestillingen til å sprike fordi det er så vanskelig å oppfatte hva som synges. Visst er det tøft å høre Odin synge ”Dancing on the Ceiling” (tror jeg) som en rockestjerne mens han henger i Yggdrasil, men hva betyr det? Litt bedre fungerer Tors sang ”I Got this Hammer” fordi vi forstår at han bommer med sin macho-profil.

Det lyder også stilig da Loke snerrer ut sin låt, men hva teksten går ut på, oppfatter jeg knapt. Teatret burde spandert å trykke sangene i programmet.

Visuelt flott

Så gir jeg meg over til det visuelle, skjønt ikke alt er like vellykket. At en kjempesvær cowboyhatt og –støvel fyller scenen da Frøya skal gifte seg med Yme, er et påfunn som ikke glir inn i helheten.

Men dette er pirk mot alt som framstår som storslagent og vakkert, morsomt og spektakulært. Ikke minst har kostymedesigner Jacques Reynaud og maskedesigner Manu Halligan gjort en formidabel jobb med å kle opp æser og jotner i festlige klær samt sminke skuespillerne til det ugjenkjennelige.

  Volven (Gjertrud Jynge) og Odin (Henrik Rafaelsen) ser etter Ragnarok inn i en ny framtid.

Volven (Gjertrud Jynge) og Odin (Henrik Rafaelsen) ser etter Ragnarok inn i en ny framtid.

Dertil kommer de stiliserte bevegelsene som Wilson har øvd inn med et ensemble av skuespillere i storslag. Helheten får ofte et tegneserieuttrykk, som da Ragnarok inntreffer. Verden går under i et skremmende tablå der Fenrisulven eksploderer med et gnistrende fyrverkeri-smell. Bra klimaks!

Andre scener, som da aktørene mot slutten beveger seg blant glidende, snødekte fjell, eller da Volven og Odin reiser i båt og ser inn i en ny framtid, er umåtelig vakre og fylt av håp.

Jeg har altså noen innvendinger mot enkelte av Wilsons valg. Men i det store og hele bekrefter han sin posisjon som en av de mest fascinerende regissører du kan oppleve.

Edda

Med tekster av: Jon Fosse

Regissør, scenograf og lysdesigner: Robert Wilson

Med: Henrik Rafaelsen, Gjertrud Jynge, Sigve Bøe, Frode Winther, Eivin Nilsen Salthe, Mariannen Krogh, Paul-Otto Haga, Unn Vibeke Hol, Joachim Rafaelsen, Tiril Heide-Steen med flere.

Musikk: CocoRosie og Arvo Pärt

Kostymedesigner: Jacques Reynaud

Maskedesigner: Manu Halligan

Kristin Aalen