Tragiske dronninger fanget av menns krav

Tekst: Kristin Aalen Alle foto: Stig Håvard Dirdal

Det er ikke lett å gi liv til et 220 år gammelt drama om en dronning som får halshugget sin rival. Rogaland teater pakker tragedien Maria Stuart inn i komediens klær.

Maria Stuart (Helga Guren) fortviler i sin fengselscelle, bare trøstet av ammen Hanna Kennedy (Penda Faal). (Foto: Stig Håvard Dirdal)

Friedrich von Schillers drama om dronning Elisabeth den første som i 1587 signerer dødsdommen mot sin slektning Maria, er krevende fordi vi knapt husker de politiske og religiøse intrigene som pågikk mellom England, Skottland og Frankrike.  

Helt avgjørende for at publikum skal kunne henge med, er at bakgrunnsinformasjon lirkes inn på en smidig måte og gjerne tydeligere enn hos Schiller. Det lykkes Matilde Holdhus og Eline Arbo med i sin bearbeidelse av stykket. De lar Hanna Kennedy, Marias trofaste venn og amme, fortelle essensen av den fengslede dronningens liv: Hun ble født i Skottland, oppdratt og gift i Frankrike, ble enke som tenåring, giftet seg på ny i Skottland. Der fikk hun sønnen Jakob, men ekteskapet var ulykkelig, ektemannen ble myrdet og Maria mistenkt for å være delaktig i komplottet ved at hun giftet seg med morderen. Snart mistet hun skottenes gunst, ble tvunget til å abdisere og rømte til England. Men fordi hun hevdet å ha arverett til tronen også der – i kraft av å være datter av Elisabeths fetter – ble hun i 20 år holdt fengslet av den ugifte, barnløse dronningen i London. På toppen av det hele er Maria katolikk og Elisabeth protestant i et 1500-tall da religion virkelig kunne føre til maktkamp, opprør og krig.  

Puh! Rett nok forteller Kennedy (Penda Faal) i litt for høyt tempo i starten, men de påfølgende scenene – som foregår få dager før henrettelsen – klargjør maktkampen godt nok: På den ene siden kjemper den arresterte, svartkledde dronning Maria, berømt for sin skjønnhet og beryktet for tre ekteskap, men anklaget for intrigemakeri mot den engelske tronen. På den andre siden vingler Elisabeth, en ti år eldre, hvitkledd jomfrudronning som er usikker på om hun sikrer sin maktposisjon best ved å la Stuart leve eller heller dø. I bakhodet har hun en nådeløs dom over seg selv: Faren, Henrik den åttende, fikk halshugget hennes mor, Anne Boleyn, dermed er hun stemplet som uekte barn og ikke rettmessig arving til den engelske tronen.  

Anmeldelsen er skrevet for Norsk Shakespearetidsskrift. Abonnenter kan lese den her: http://shakespearetidsskrift.no/2021/02/tragiske-dronninger-fanget-av-menns-krav

Komisk innpakning 

Regissør Eline Arbo lokker oss inn i den makabre maktkampen ved hjelp av komiske virkemidler. Kostymene er parodiske vrier på 1500-tallsklær med engelske og franske hoffmenn spjåket ut i pastellfarger, gjerne kombinert med tatoveringer som i vår tid. Spillestilen ved hoffet i London er overdreven og affektert og synliggjør på lattervekkende vis hvordan grever og baroner innynder seg hos den ene eller andre dronningen for å sikre egen makt. Her er mye visuelt snop og godt ensemblespill.  

Kostymene er parodiske vrier på 1500-tallsklær med engelske og franske hoffmenn spjåket ut i pastellfarger, her representert ved vaktmann Paulet (Svein Solenes) og baron av Burleigh (Gorm Grømer).

Også språket brukes på komisk vis ved hyppig bruk av anakronismer. Den ungdommelige glosen seriøst går igjen, ammen skriker «in your face, motherfuckers», hoffet styrer ved hjelp av konsensusbobla, og når den forelskede Mortimer skildrer sin plan for å smugle Maria ut av fengselet, snakker han plutselig om helikopter og bruk av moderne militært utstyr som var vi i et dataspill. Det utløser stadig latter i salen. 

Attpåtil gjør grev Leicester (Anders Dale) etter billig frieri idet han henvender seg til første rad og spør om en publikummer har hørt noe ufordelaktig om ham.  

Tragedien forsvinner nesten 

Spørsmålet er om tragedien blir borte i de teatralske morsomhetene. Nesten, men ikke helt, er mitt svar.  

Det skyldes at skuespillerne Helga Guren i rollen som Maria og Nina Ellen Ødegård som Elisabeth har stor kraft i sitt spill. Men sannelig, den tragiske dimensjonen må i denne oppsetningen rive og slite, dytte og sparke for å trenge ut gjennom den parodiske innpakningen. Maria må skrike ut sin fortvilelse og Elisabeth nærmest spytte fram sin tvil gjennom ståket fra mennene rundt dem. Så kan man si at slik de to kvinnelige skuespillerne slåss for å nå ut, speiler de hvordan 1500-tallets kvinner måtte kjempe for respekt i en verden styrt av konger og adelige menn.  

Elisabeth den første (Nina Ellen Ødegård) klarer ikke å bestemme seg for hva hun skal gjøre med sin kusine og fange, Maria Stuart.

Talende i så måte er replikken fra en greve etter at Elisabeth motvillig har inngått en pakt om forlovelse med den franske arveprinsen: – Nå har vi ingen sorger mer på denne øy, nå får vi en arving. Snart kommer det en baby – bare det ikke blir en jente! 

Musikken 

Guren og Ødegård får heldigvis god drahjelp til å formidle fortvilelse og kvaler gjennom et knippe patosfylte rock-pop-låter med engelsk tekst, komponert av Thijs Van Vuure. Disse framføres live på scenen foran mikrofon mens hoffmennene spiller på en kombinasjon av moderne og gammeldagse instrumenter (el-piano og gitar, men også blokkfløyter).  

Sangpedagog Hanne Hjertenes Mæland har gjort en utmerket jobb med de vokale bidragene fra skuespillerne. Likevel, diksjonen er ofte for dårlig slik at jeg bare oppfatter enkelte strofer og ord, som det talende «everybody wants to rule the world». Her burde vi hatt et tekstark å lese i etterkant ettersom operahusets løpende tekstskjerm jo ikke finnes i teaterbygget.  

Men stemningen i musikken bygger opp om den tragiske, ikke den komiske dimensjonen. Kravet til prinsesser og dronninger om å føde en mannlig arving blir på makabert vis synliggjort i en scene der Maria voldtas samtidig som vaktmannen Paulet (Svein Solenes) synger den umåtelig vakre Vivaldi-arien Cum dederit. Når jeg i etterkant sjekker teksten fra Salme 127 i Bibelen, viser det seg at den sier at «barn er en gave fra Herren, livsfrukt er en lønn.» Slik spinnes ironiske tråder rundt kvinnerollen som de to dronningene presses av, godt understreket ved at de ofte opptrer med parallelle mimiske bevegelser på scenen. 

Scenografien 

Et to-etasjes stillas med to trappeoppganger dominerer scenen og gir mulighet til å la Maria og Elisabeth være til stede samtidig på ulike nivåer i rommet, som hverandres skygge og speilbilde. Særlig vakkert er sceneteppet som illuderer hagen i Fotheringay der Schiller dikter at Maria og Elisabeth møtes. Den tragiske dimensjonen hjelpes fram av et dystert lydbilde når situasjonen blir truende, og en lysdesign i rødt når henrettelsen nærmer seg.  

Dronningene Maria Stuart (Helga Guren) og Elisabeth den første (Nina Ellen Ødegård) blir hverandre skygge og speilbilde.

Men den berømte skriftemålsscenen der Maria ber om tilgivelse for sine synder og benekter det hun er dømt til døden for, blir for heseblesende. Her mangler dessuten en visuell understrekning av at hun er troende katolikk som mottar nattverden like før hun skal henrettes. Dermed forsvinner også et viktig poeng fra Schillers tekst: Maria Stuart får ikke bare nattverdsbrødet, men også vinen, en rettighet som i katolsk tradisjon var forbeholdt prestene og franske konger – på kroningsdagen. «I døden blir du gitt den største rett / en konge har: den prestelige rett.» 

Bruken av et rødt kjolestoff som faller ned over Maria der hun står på skafottet, slik at hun kan svøpe fram sønnen James i armene sine – han som ble konge etter Elisabeths død – er effektfullt visuelt teater. At stoffet deretter dekker hodet hennes idet hun halshugges, fungerer også, men er så forsiktig antydende at det blir i snilleste laget.

Publisert i Norsk Shakespearetidsskrift 23. februar 2021

Maria Stuart

Av: Friedrich von Schiller

Regi: Eline Arbo

Oversatt av: Rolf Hiort-Schøyen

Bearbeidet av: Matilde Holdhus og Eline Arbo

Med: Nina Ellen Ødegård, Helga Guren, Anders Dale, Svein Solenes, Leo Magnus de la Nuez, Gorm Grømer, Penda Faal, Kasper Skovli Botnen, Matias Kuoppala

Kostyme: Alva Brosten

Scenografi: Olav Ryland Myrtvedt

Komponist: Thijs Van Vuure

Lys: Trygve Andersen

Maskør: Sigrid Teige

Sangpedagog: Hanne Hjertenes Mæland

Sted: Hovedscenen, Rogaland teater

Lengde: 2 timer 30 minutter